Bibelhistorien

"Alle disse ting, den syngende kong David, den mørke Saul, den veldige Samson, den enda veldigere Moses, den hemmelighetsfulle drømmeren Josef som brødrene var så slemme mot, tryllekongen Farao, den bleke, milde kongen som var Josefs venn, de sorte, hårde Farao'ene, og endelig - langt, langt tilbake de urgamle, de som satt i teltdøren om dagen og talte med Jahve om natten; Abraham, Isak og Jakob, - hva er de, alle disse skikkelsene? Hva er de, alle disse som har levet så lenge, og som får et nytt jordisk liv med hver ny slekt som vokser opp? Hva er alt dette som er halvveis historie, halvveis myte? Hva er de for oss?

De er vår felles menneskelige arv. Alle som tidlig nok har hørt om dem, er blitt brødre. Sjelelig sett er det bokstavelig talt sant at vi nedstammer fra Noah og Adam. Det som kom til verden i oss da vi var ni, ti, elleve år gamle, kommer i like linje fra de bibelske fedre. Det skrev oss inn i menneskeheten, eller for å være helt nøyaktig; i den del av menneskeheten som i vennskap og fiendskap har jødedommen eller kristendommen felles.

Å holde barn borte fra bibelhistorien, det betyr at man forhindrer dem i å bli européere, man avskjærer dem fra å forbinde seg følelsesmessig med en enhet som er større enn det egne hjemsted. Man gjør dem meget, meget fattigere. Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham."

Jens Bjørneboe i Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole (1976).

"Barn har rett til å få vite om, høre om og høre til, til å bli veiledet og oppdratt. Barn har rett til å få del i en kulturell kompetanse."

Barnekulturforsker Ivar Selmer-Olsen (red.) i Kulturens fortellinger (1993)

Kristins første julenatt på Husaby

«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

Den hellige natten

Det var en gang en mann som dro ut i den svarte natten for å låne varme. Han gikk fra hus til hus og banket på. "Kjære, hjelp meg!" tigget han. "Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp varme, så de ikke skal fryse, min hustru og den lille."
Men natten var dyp og mørk, og alle mennesker sov. Ingen svarte ham.
Mannen gikk og gikk. Endelig fikk han se et lysskimmer langt borte. Dit gikk han. Det var tent et bål på marken. En hel mengde hvite sauer lå og sov omkring varmen, og en gammel hyrde satt og våkte over hjorden.
Da mannen som ville låne varme, kom fram til saueflokken, så han at tre digre hunder lå og sov tett ved hyrdens føtter, De våknet alle tre og åpnet de vide gapene som om de ville til å gi hals - men det kom ikke en lyd fra dem. Mannen så at håret reiste seg på ryggene deres, han så at de kvasse tennene skinte farlig hvite i ildskjæret fra bålet og at de kom settende like på ham. Han kjente at en av dem hogg seg fast i benet hans, den andre i hånden hans og den tredje i strupen. Men hundekjevene og tennene ville ikke lystre dem, og mannen fikk ikke den minste skade av det.
Nå ville mannen videre for å hente det han var ute etter. Men sauene lå så tett inntil hverandre, rygg ved rygg, at han ikke kunne komme fra. Da steg mannen opp på saueryggene og vandret fram til bålet. Og ikke ett av dyrene våknet eller rørte på seg.
Da mannen var kommet nesten bort til ilden, så hyrden opp. Han var en gammel, ondskapsfull mann, uvennlig og hard mot alle mennesker. Da han så den fremmede kom, rykket han til seg en lang, spiss stav, som han brukte å ha i hånden når han voktet hjorden, og kastet den imot ham. Staven fór rett på mannen, så det hvinte i luften. Men før den rakk fram, vek den til siden, suste forbi ham og langt ut på marken."
Nå gikk mannen fram til hyrden og sa til ham: "Kjære, hjelp meg, og la meg få låne litt varme! Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den lille."
Hyrden ville nok helst ha svart tvert nei, men når han tenkte på at hundene ikke hadde skadd mannen, at sauene ikke hadde rømt sin vei for ham, og at staven hans ikke hadde villet felle ham, ble han redd og torte ikke nekte ham det han ba om.
"Ta så mye du trenger!" sa han til mannen.
Men ilden var nesten brent ned. Den fantes ikke stokk eller kvist tilbake, bare en stor glohaug, og den fremmede hadde hverken skyffel eller øse, som han kunne bære de røde kullene i.
Da hyrden så det, sa han på ny: "Ta så mye du trenger!" Og han var skadefro over at mannen ikke kunne bære med seg noen varme.
Men mannen bøyde seg ned, plukket kull ut av asken med bare hendene og la dem i kappen sin. Og kullene svidde ikke hendene hans da han rørte ved dem, og ikke svidde de kappen hans heller - men mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Da hyrden, som var slikt et dårlig og ondskapsfullt menneske, så alt dette, tok han til å undre seg: "Hva kan dette være for en natt, siden hundene ikke biter, sauene ikke blir redde, spydet ikke dreper og ilden ikke brenner?" Han ropte den fremmede tilbake og sa til ham. "Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg en slik vennlighet og barmhjertighet?"
Da svarte mannen: "Jeg kan ikke si deg det, om du ikke selv ser det." Og han ville skynde seg av sted for å tenne opp varme for hustruen og barnet.
Men da bestemte hyrden seg for at han ikke måtte tape mannen av syne før han hadde fått rede på hva alt dette underlige betydde. Han reiste seg og gikk etter ham, hele veien, inntil han nådde fram dit hvor mannen bodde.
Da så hyrden av mannen ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hustruen og barnet lå i en berggrotte, der det ikke fantes annet enn nakne, kalde steinvegger.
Men hyrden tenkte som så at kanskje det stakkars, uskyldige barnet kunne komme til å fryse i hjelp der i grotten, og enda han var slik en hard mann, kjente han seg rørt og tenkte han fikk hjelpe barnet. Han tok skreppen sin ned fra skulderen, og ut av den trakk han fram et mykt, hvitt saueskinn, ga det til den fremmede manenn og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i det samme han viste at også han kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så hva han ikke før hadde kunnet se og hørte hva han ikke før hadde kunnet høre.
Han så at rundt omkring ham sto en tett ring av engler med sølvvinger. Hver eneste en av dem hadde et strengespill mellom hendene, og alle sammen sang de med høy røst at i natt var Frelseren født, han som skulle frelse verden fra dens synder.
Da forsto han hvorfor alle ting var så glade denne natten, og at de ikke ville gjøre noen vondt.
[...]
Det var en slik jubel og glede og sang og lek. Og alt dette så han i den mørke natten, der han før ingenting hadde sett. Han ble så glad over at øynene hans var blitt åpnet at han falt på kne og takket Gud.

Fra Selma Lagerlöf: Kristuslegender.

En åndelig opplevelse

Han var nemlig ikke fylt ni år da han hadde sin første åndelige opplevelse. Han står kanskje nede ved vika, og det lir og lakker mot vår, eller på neset vest for vika, og der er en haug og en frodig grønn tuve oppe på haugen, eller kanskje oppe i fjellet over innmarka, og bøen er helt gjemt i graset, og det er innunder slåtten.

Da er det som Guds åsyn åpner seg mot ham. Han føler guddommen åpenbare seg i naturen, i en klang hinsides ord og tanke, det er guddommens kraft som toner. Han vet ikke av før han selv er en skjelvende røst i denne allmektige herlighetsklangen. Det var som hans sjel ville løftes ut over kroppen, som pisket mjølk over kantene på en skål, som den var i ferd med å flyte sammen med et umåtelig hav av høyere liv, over ord, hinsides all fornemmelse, kroppen gjennomsyret av et slags skummende lys, over alt lys.

Sukkende kjente han hvor liten han selv var midt i denne uendelige herlighetsklang og stråleglans, hele hans bevissthet løste seg opp i gråtmild lengsel etter å bli ett med det høyeste og slippe å være seg selv lenger. Han lå lenge i sanden eller i graset og gråt, dypt og inderlig, en salig gråt, ansikt til ansikt med det uutsigelige. Gud, gud, gud, sa han og skalv av kjærlighet og ærbødighet, kysset jorda og grov fingrene ned i grassvorden. Han hadde en sterk følelse av velvære også etter at han begynte å komme til seg selv; han ble liggende, lå stille i ekstase og kjente det som det aldri mer kunne falle noen skygge over hans liv. All motgang var ingenting, ingenting gjorde noe mer, alt var godt. Han hadde opplevd det Ene. Hans far i himmelen hadde tatt ham opp til sitt hjerte, nord ved det ytterste hav.

Halldór Kiljan Laxness: Verdens lys. Oversatt av Wilhelm Kaurin.

Laxness konverterte i 1923 og tok mellomnavnet Kiljan etter den irske martyren St. Kilian.
Laxness mottok nobelprisen i litteratur i 1955. Sitt forhold til katolisismen har Laxness beskrevet i romanen Den store væver fra Kashmir, som ble utgitt i Norge i dansk oversettelse i 1975.

Se også DETTE tidligere innlegget.

Wenn jemand eine Reise tut

La oss si at du skal til Berlin og gjerne vil vite om det er en katolsk kirke i nærheten. Da kan du gå til DENNE siden, Erzbistum Berlin. Hvis du går på fanen Pfarrgemeinden og velger Pfarrgemeindensuche, kommer du til en side hvor du igjen finner die Gemeindesuchmaschine. Eller du kan trykke HER, så kommer du direkte til den. Da er det bare å taste inn gatenavn som angitt (dvs uten sisteleddet Strasse, Platz etc.) samt stedsnavn (søkemotoren gjelder for Berlin, Brandenburg og Vorpommern), og vips, så har du nærmeste katolske menighet. For meg akkurat nå viste det seg å være DENNE.

Skytsengelen

SKYTSENGELEN

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen. Fra samlingen Hemmelig liv (1954)
Rolf Jacobsen var som kjent katolikk.

Et innlegg om dristighet (og kanskje et dristig innlegg)

En av de fineste bønnene jeg vet om, er fra Pierre Teilhard de Chardins «Messe for all jorden». Den lyder slik:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

«Ikke en blodløshetens avsperring fra tingene», «en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker», «ikke en ufruktbar redsel for å gjøre vondt» - grunnen til at jeg liker denne bønnen så godt, er at jeg har inntrykk av at mange troende bruker troen til å innsnevre livet, bruke den som en avgrensning mellom seg selv og «de andre», som et vern mot alle forandringer, alle nye tanker. Nei, jeg tenker ikke spesielt på den nye ekteskapsloven, men det kan være et nyttig memento at svært mange av de tilsynelatende edle argumenter kristne mennesker har kjempet imot denne verdens antatte elendighet med, i dag befinner seg der de hører hjemme, nemlig på historiens skraphaug.
Var ikke Jesus nettopp den han var blant annet fordi han tenkte annerledes og dristigere? Er det ikke da et paradoks at så mange av hans tilhengere i så stor grad preges av "den engstelige tro" som Hallvard Rieber Mohn snakker om i en bøkene sine?

Om jesuittpateren og paleontologen Pierre Teilhard de Chardin kan du lese mer i DENNE Wikipedia-artikkelen .

Et innlegg om messen

Var du til høymessen i dag? Det var jeg. Fordi det er messeplikt? Nei, jeg går ikke i kirken av plikt, men fordi søndagens høymesse er selve åndedrettet i mitt liv som katolikk. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kommer meg i kirke på søndag, føler jeg at jeg har gått glipp av noe. Og aller best har jeg det når jeg kan gå i høymessen i min egen sognekirke - stapp full, med ungemas og mobiltelefoner, et mylder av nasjonaliteter og tungemål - akkurat de kulissene jeg trenger for å finne mitt eget indre rom og konsentrere meg om messens innhold.

Å ikke gå i søndagsmessen er en alvorlig synd, sier pater Richard P. McBrien i sin ellers utmerkede bok Katolsk tro gennem to Årtusinder. Ham om det.
«Kirken har et bud om messeplikt på søn- og festdager. Der det er praktisk mulig forsøker man å leve opp til det, og er takknemlig over det,» skriver den norske dominikanerpateren Arne Fjeld i sin bok Katolsk tro og kristenliv i 1986. Det lyder straks mer forsonlig enn McBrien. En plikt man kan være takknemlig for? Ja, slik føles det når søndagsmessen er det den etter min mening skal være, og som jeg nevnte innledningsvis: selve åndedrettet i ens liv som katolikk. Messeboken sier det slik: «Feiringen av eukaristien er selve sjelen i vårt kristenliv. Guds ord i messens liturgi og Jesu Kristi nærvær under brødets og vinens skikkelse er vårt åndelige næringsgrunnlag.» (Messebok for søndager og festdager, St. Olav forlag 1985).

Men messens betydning strekker seg selvsagt langt ut over vår personlige, private opplevelse av den. «For kirken er ikke det ytre apparat, den er ikke Vatikanet, den er ikke de pavelige nuntier, den er ikke Osservatore Romano, den er heller ikke de religiøse ordenssamfunn, den er ikke kirkeretten - den er ikke noe av dette, for kirken er ikke av denne verden: Den er Guds folk, den er Kristi legeme, den er Den hellige ånds tempel, og det er i messen at Guds folk samles og blir til Kristi legeme, besjelet av Den hellige ånd,» skrev dominikaneren Per Bjørn Halvorsen i Fem foredrag om messen, St. Olav forlag u.å. (basert på Dominikanernes foredragsserie «Katolsk orientering» våren 1974).

Messen skaper altså kirken - intet mindre. Men er ikke det en fantastisk tanke - når vi sitter der i en tettpakket kirke, søndag etter søndag, kjente eller ukjente for hverandre, samlet om mysteriet, da er vi Kirken. Da virkeliggjør vi det katolske. Derfor er høymessen så viktig. Like viktig som å puste. Å puste er ikke noe vi gjør av plikt, men som en naturlig nødvendighet for å leve. Slik bør også messen være; ikke en programmatisk plikt, men en naturlig nødvendighet for å leve som katolikk og for å være kirke.

Visste du at Vivaldi var katolsk prest?

Jeg visste ikke at komponisten Antonio Vivaldi var katolsk prest før jeg fikk denne nyhetsmailen fra radioprogrammet Musikkantikk i NRK:

MUSIKKANTIKK
NRKs tidligmusikkprogram
Søndag 11. oktober kl. 19.30
NRK P2, og på nettradio
Godtepose fra Venezia (reprise fra 2005)
Lytt til den dobbelt-sukrede Vivaldi-arien ”Bare hos deg” og se et maleri fra Canal Grande av Canaletto. Og hør om forbindelsen mellom de to. Og bli med ut i byen til piazzaer og smug - på leting etter Den røde prests gamle adresser.

Ved Halfdan Bleken.
Søndag kl. 19.30-20.30. NRK P2 (radio, ikke TV!)
”Jeg sitter aldri ved døren og selger billetter og jeg leder ikke orkesteret annet enn på premierekvelder, for jeg vil ikke bli betraktet som en vanlig musiker.” Antonio Vivaldi/ ”Den røde prest” (komponist, fiolinist og prest)

Norske Wikipedia har en god artikkel om Vivaldi HER.

Kristen i en ny tid

"I en fortsatt avvikling av de gamle, enhetlig konfesjonelle tradisjoner, de massive katolske eller protestantiske folkekirke-modeller fra fortidens europeiske kristenhet, ligger i hvert fall ikke bare kriser, nedgang og oppløsning. Der ligger trolig like mange løfter og muligheter for en levende og ektere kristendom."

Dette skrev dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn i 1979, her hentet fra første utgave av hans medbroder Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv (1986). Det slår meg som en underlig fremsynt uttalelse, siden det er like aktuelt den dag i dag, ja kanskje enda mer.

Drosjetur med Gud

Jeg har en tendens til å kjøpe bøker bare fordi de har en fengende tittel, det var vel derfor jeg kjøpte God Explained in a Taxi Ride. Noe av forklaringen er sikkert at tittelen inneholder to triggerord for meg fordi jeg var drosjeeier i Oslo på den tiden da jeg konverterte. Jeg må imidlertid innskyte at jeg aldri prøvde å forklare Gud for passasjerene mine, min eneste form for misjonering var den lille medaljongen med St. Kristoffer på dashbordet, tidligere omtalt i DETTE innlegget.
Ifølge baksideteksten er God Explained in a Taxi Ride intet mindre enn «The world’s second best book on God» (det sier seg selv hvilken som er den beste). Boka er vel mest en gimmick, med enkle illustrasjoner og korte, til dels aforistiske tekster av denne typen:

BLIND FAITH
How can you have blind faith in something for which there is not a scrap of evidence?
Well, the answer is you can’t.
If you could prove it, it wouldn’t be faith.
You can only have faith in what you don’t know.
That’s what faith is.

THE ANSWER IS BLOWING IN THE WIND
A young child asked his father if he could prove there is a God.
‘I can’t prove it,’ he said.
‘It’s like the wind. You can feel it, but you can’t see it.’

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg synes det er like meningsløst å argumentere for at Gud finnes, som det er å argumentere for det motsatte. Jeg tror ikke man overbeviser noen på den måten, hverken den ene eller den andre veien.

Men en morsom idé var det jo, å prøve å forklare Gud i løpet av en drosjetur.

Økt tilgjengelighet

Jeg hadde radioen på NRK P2 mens jeg lagde middag i dag, og hørte mer eller mindre adspredt på et program eller programinnlegg om at Den norske kirke nå planlegger en fornyelse av musikk og liturgi for å gjøre gudstjenesten mer tilgjengelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at statskirke-sekten skal gjøre gudstjenesten mer tilgjengelig. Har de tenkt over at hvis de gjør gudstjenesten sin mer tilgjengelig nå, kan det ende med at det kommer så mange folk i kirkene deres at noen må stå under høymessen, sånn som vi katolikker stadig vekk opplever? Men noe sier meg at faren ikke er veldig stor, uansett hvilke mer eller mindre kreative påfunn de kommer opp med.

Om Kirkens oppgave

Det følgende ble skrevet i 1972, men jeg synes det passer like godt i dag:

"Kirkens første oppgave er å være det stedet der vi mennesker kan finne Gud, lytte til ham, snakke med ham. At den samtalen må få konkrete, praktiske, håndgripelige konsekvenser for våre medmennesker, for hele menneskeligheten, det vet vi, og den innsikten vekkelsene i Roma, Genève og Uppsala ga oss på sekstitallet, må aldri gå tapt. Men nå gjelder det også å se hvordan Kirken best skal kunne være dette møtestedet mellom Gud og mennesker, hvordan den skal kunne hjelpe frem det i oss som i vår verden er så innskrumpet at det nesten har tørket bort, men som vi ikke kan leve uten: et åndelig liv, et bønnens liv. Kirken må være det stedet der vi mennesker kan finne oss selv og finne Gud, kanskje med besvær, gjennom en langvarig famling i mørket, en lang vandring i en ørken der det kan være langt mellom kildene. Kirken må kunne vekke og lokke og appellere til denne vandringen, må kunne tilby et miljø som venner oss mennesker til dette livet , må kunne utruste oss til det, gi oss et fellesskap som ikke fratar oss retten og muligheten til å være alene når det trengs, men gjennomstrømmer den med vissheten om at hver og en av oss er en del av et folk som er Guds folk og på vei til ham, med ham."

Fra Gunnel Vallquist: Texter i urval (2008)
Sitatet er oversatt fra svensk av bloggeren.
Boken er tidligere omtalt i DETTE innlegget.

Katolisismens alminnelige kjennetegn

"Katolisismen er snarere karakterisert av et både/og enn av et enten/eller. Det dreier seg ikke om natur eller nåde, men om benådet natur; det dreier seg ikke om fornuft eller tro, men om fornuft opplyst av tro; ikke om lov eller evangelium, men om lov inspirert av evangeliet; ikke om skrift eller tradisjon, men om normativ tradisjon innenfor skriften; ikke om tro eller gjerninger, men om tro som viser seg i gjerning, og om gjerninger som er uttrykk for tro; ikke om autoritet eller frihet, men om autoriteten i frihetens tjeneste; ikke om fortiden i motsetning til nåtiden, men om nåtiden i kontinuitet med fortiden; ikke om stabilitet eller forandring, men om forandring i troskap mot stabile prinsipper, og om prinsipper som er utformet og foredlet som resultat av forandringen; ikke om enhet eller mangfold, men om enhet i mangfoldet og om et mangfold som forhindrer den ensrettingen som er enhetens antitese."

Fra Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.
Originaltittel: Catholicism.
Sitatet oversatt fra dansk av bloggeren, og er også gjengitt i et tidligere innlegg.

Enda mer om bønn

"Den personlige bønn leder frem mot Kirkens bønn, liturgien, og finner sitt høyeste uttrykk der. Vi ber ikke bare som enkeltindivider, men som lemmer på Kristi legeme, Kirken. Vi hører sammen i det store fellesskap som utgår fra Kristus og ledes av ham. Den liturgiske bønn er hele Kirkens bønn. Liturgien skuller seg ut fra den enkeltes bønn som først og fremst bygger på egen fromhet og hengivenhet. Kirkens liturgi er i ordets egentlig mening en Gudstjeneste og er den bønn hele Guds familie ber, forenet i Kristus. Den frembæres av Kristus, vår yppersteprest, som et lovoffer for Faderen på våre vegne.
Det kommer klarest frem i den eukaristiske feiring eller messen. Kristus er vår 'mellomann' (Heb. 9, 15-28). Alt skjer 'ved ham og med ham og i ham ... i den hellige Ånds enhet'. I messen skjer en utveksling mellom Gud og mennesker i Kristus - en oppadstigende bevegelse mot Faderen og et svar fra ham til oss. Kristi offer blir igjen nærværende: Han bærer seg selv frem som et levende offer for sin Far på våre vegne, og vi forener oss med ham. Samtidig innbys vi til nattverdsmåltidet der vi mottar Guds gave til oss: Kristi legeme og blod til næring for alle og til Kirkens enhet og fornyelse."

Fra forordet i Bønnebok for den katolske kirke

Mer om bønn

«Vår bønn kan ta mange former. Vi kan be i stillhet, uten å si noe, eller vi kan be høyt. Vi kan bruke egne ord eller andres formuleringer - og da først og fremst de bønner Kirken har brukt til alle tider. Det kan gjelde korte utrop og påkallelser, som Frans av Assisis: «Min herre og min Gud.» eller Jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunn deg over meg.» Det kan også være lengre bønnetekster - en av Davids salmer, som Kirken overtok fra jødedommen og som Jesus selv har bedt, noen ledd av rosenkransen, et litani eller bønner som har vunnet hevd og som kanskje går tilbake til en helgen eller en annen kjent skikkelse. De faste formuleringene kan riktignok aldri erstatte vår egen spontane bønn. Til gjengjeld kan de ofte gi den et dypere innhold og en lødig form som unngår sentimentalitet og subjektivitet.»

Fra forordet i Bønnebok for den katolske kirke

Den ekte bønnen

"... endelig den ekte bønnen, den som ikke ber om noe."

Samuel Beckett: Malone dør

Gunnel Vallquist

Da jeg var i Oslo nylig, var jeg også en snartur innom St. Olav katolske bokhandel i Akersveien. Egentlig bare for å hente noen bøker til menigheten; jeg hadde ikke tenkt å handle selv. Men det første jeg så da jeg kom inn i butikken, var Gunnel Vallquists Texter i urval, som sendte meg et klart og direkte budskap om å bli kjøpt (i serien «bøker som kommer til meg» ...). Jeg har ikke mye til overs for såkalt oppbyggelig litteratur, men Vallquist hører ikke hjemme i den kategorien. Og nettopp derfor er det, paradoksalt nok, oppbyggelig å lese henne. Jeg har bare én bok av henne fra før, Till dess dagen gryr - en ganske liten sak med religiøse betraktninger som, størrelsen tatt i betraktning, har betydd uproporsjonalt mye for meg.

For dem som ikke vet det, er Gunnel Vallquist, som nå er 90 år, en av Sveriges mest kjente intellektuelle, romanist av utdannelse, profilert katolikk (i den grad man kan være en profilert katolikk i Sverige), innehaver av stol nr. 13 i Svenska Akademien siden 1982 og dermed en av dem som velger nobelprisvinnere i litteratur. Som oversetter særlig kjent for å ha overført Marcel Proust til svensk - På spaning efter den tid som flytt. Hennes eget forfatterskap består av sakprosa. Hun har riktig nok utgitt noen dikt, men mener at hun ikke har anlegg for å skrive skjønnlitteratur. Dog har hennes sakprosa med tiden fått «tilltagande skönlitterära stråk».
Gunnel Vallquist er æresdoktor i teologi ved Lunds universitet og er av den svenske regjering tildelt en såkalt «professors namn», en livsvarig æres-professortittel som gis til eldre og spesielt fortjente personer innen vitenskap eller kultur.

Vallquist har påvirket mange, også den svenske forfatteren Ylva Eggehorn, som har skrevet innledningen til bokens første del.

«Jag läste altså som 15-åring en författare som vid mitten av 60-talet var något så osannolikt som en troende intellektuell. I det moderna, rationella samhälle som formades i Sverige efter andra världskriget fanns inget utrymme för metafysik [...] Om sanningen hade en handstil, vore den antagligen lik Gunnel Vallquists; plastisk, öppen, pregnant och upprätt. Gunnel Vallquist är den innträngande eftertankens författare. Det gäller både hennes poesi, hennes essäer och hennes översättarkonst. Redan 1952 – när hon träder in som återkommande skribent och medarbetare på Svenska Dagbladets understreckar- och recensionsavdelningar – är hennes stil klart utmejslad. Hon skriver i en tradition av europeisk humanism med omisskännlig doft av fransk upplysning. Men stilistiken och hennes litterära insikter är underordnade en passion: ett sanningssökande som samtidigt är existentiellt och intellektuelt.»

Også for Eggehorn har Vallquists Till dess dagen gryr tydeligvis betydd mye: «Den första bok av Gunnel Vallquist jag läste kom i min hand i mitten av 60-talet: Till dess dagen gryr. En tunn och sparsmakad bok med hög specifik vikt. Varje ord tycktes avlyssnat inifrån ett ständigt växande inre rum [...] Här fanns ett språk för mitt oväntade möte med Gud. Sanningen hade en handstil jeg kunde känna igjen. Gunnel Vallquists penna dansade av lust till språket och tanken.»

Men nå et eksempel på Vallquist selv, hentet fra bokens første del, «Den handskrivna sanningen». (De spesifikt katolske og religiøse temaene befinner seg i bokens andre og tredje del, «Katolsk horisont» og «Sitt bedjande jag».)
Jeg tenker ikke nødvendigvis på en hissig debatt her hjemme, som vi nettopp har lagt bak oss, når jeg velger akkurat dette utsnittet. Eller jo – kanskje blant annet den.


«Möta eller bemöta?

Två människor med olika åsikter konfronteras med varandra. Vad som oftast sker är att de instinktivt håller fram sina olikheter som sköldar – eller som anfallsvapen. Så gäller det vem som kan tillfoga den andre de hårdaste huggen. Eller man etablerar sig i försvarsställning.
På kulturlivets plan blir detta den dialog mellan döva som vi dagligen bevittnar. Man vet vad motparten tänker och kommer att säga; man behöver inte vänta och lyssna. Man vet framför allt vad man själv vill ha sagt, och vill inte ha sina cirklar rubbade. Man företräder vissa kretsar och vissa idéer, andra företräder andra krätsar och andra idéer, og vad som bör tyckes å ömse håll skall man på förhand kunna räkna ut, annars råkar perspektiven i gungning. Det finnes dessutom en traditionell arsenal att låna ur; den skramlar så vanetryggt.
Ändå är det ju något annat vi skulle vilja. Vi önskar i grund och botten en levande dialog, mellan hörande, lyssnande parter. Det förutsätter en del.
Det förutsätter både att man själv är utvecklingsbar och at man tilltros andre detsamma. Det förutsätter att man motstår naturdriften att i allting söka bekräftelse på att man har och haft rätt. Man måste till och med kunna vara glad att erkänna att man haft fel – om verkligheten visar sig bättre än man förmodat.
Det gäller också att inte stänga sig inne med sin övertygelse. Att inte stänga dörren för inflytelser. Att våga leva i korsdrag och ofta bli störd. Att inte förskansa sig, att våga vara utlämnad åt det nya, det främmande, ja, om möjligt ockå åt det fientliga.
Men det betyder också: att stå fast, med det djupaste i sitt väsen, at man inte krossas, inte slås omkull. Att ha en inre tyngdpunkt som inte fjättrar men håller upprätt. Då, men först då, kan man utan att förlora sin integritet ge upp både anfallet och försvaret och i stället följa den andre på vägen så långt ärligheten tillåter det. Inte längre, men ändå dit. Det kan vara ett långt eller ett kort stycke. Men de stegen kan vi inte undvara.»

Tegn

Noen krever bevis for å kunne tro, slik allerede apostelen Thomas gjorde det: «Får jeg ikke ser merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side - da kan jeg umulig tro det.» Et drøyere krav har vel ingen kommet med hverken før eller siden. Det ble som kjent innvilget, og dermed hadde ikke Thomas noe valg lenger. «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se,» sa Jesus. Og siden har alle troende pent måttet klare seg uten dette bokstavelig talt håndfaste beviset. For mange er troen uansett så selvfølgelig at de klarer seg uten, for andre sannsynligvis mer av et vågestykke, jfr. Kierkegaards sammenligning med å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp.

Andre igjen får bevis, uten å be om det. Biskop Gran forteller i første bind av sin selvbiografi, En hånd på min skulder, om sin vei til den katolske kirke:

«Opptakten til min odyssé, som på sikt skulle gi mitt liv en utforutsett orientering, var helt presis, og kunne, om så var ønsket, tidfestes nøyaktig. Den fant sted en natt mens jeg av ukjente grunner ikke fikk sove. Med ett var det som om en kraft, en separat eksistens, rørte ved innsiden av mitt hjerte. Opplevelsen var voldsomt, og står like tydelig i erindringen mens dette skrives.
Neste dag levde jeg imidlertid under konstant inntrykk av opplevelsen, uten at jeg kom til klarhet over hva som kunne ha skjedd. Først under middagen, som Fasting og jeg normalt inntok uten mange ord, fortalte jeg om nattens opplevelse og min intense undren. 'Og hva er svaret?' spurte han. Plutselig visste jeg det: 'Gud,' sa jeg bare. Hvoretter en demning brast i meg, som i sin tur utløste bølger av hittil ukjente følelser.»

Også Kjell Arild Pollestad opplevde et tegn da han som ung, protestantisk turist i Roma mer eller mindre tilfeldig havnet i kirken Santa Maria Maggiore skjærtorsdag i 1971. Det forteller han om i Veien til Rom:
«Da den enorme menigheten ba syndsbekjennelsen, må det ha lydd som et lite tordenskrall mellom søylene, og likevel var jeg i en slags lomme av stillhet hvor bønnen ble en mild og fjern dyr. Jeg har ingen ord som kan beskrive denne tilstand. Likesom stillheten overdøvet lyden, så var jeg helt alene og samtidig forenet med alle, i en uforklarlig og sval varme som strømmet inn i meg fra den bedende menigheten. Jeg vet heller ikke om det var jeg eller en annen som uttalte ordene, eller om de overhodet ble uttalt, men hele min bevissthet, ja hele mitt vesen ble fylt av en visshet som siden ikke har forlatt meg, uansett hvordan livet ellers har artet seg. Og vissheten var: Her er Gud.»

Nøyaktig den samme vissheten opplevde jeg selv første gang jeg befant meg i et katolsk kirkerom. Min opplevelse artet seg litt annerledes enn Pollestads, men like gjennomgripende. Og i likhet med ham kan jeg si:

«Jeg har aldri skjønt det som skjedde i Santa Maria Maggiore under denne skjærtorsdagens aftenmesse til minne om Kristi innstiftelse av nattverden. Det finnes så vidt jeg kan begripe ingen trekk i min karakter, ingen episoder i mitt liv som kunne forberede meg til, eller på noen måte innvarsle, en slik opplevelse. Jeg hadde heller ingen grunn til å forvente at noe slikt skulle vederfares meg. Det hadde ikke engang vært min hensikt å gå til gudstjeneste; pavemessen palmesøndag var mer enn nok for mitt vedkommende. Og nå var jeg altså på et øyeblikk blitt fylt av en urokkelig overbevisning om at det som skjedde her, det disse menneskene trodde og bekjente, det var det som var sant. Jeg var blitt troende. Det var blitt lukket opp for meg før jeg rakk å banke på.»

Heller ikke jeg hadde noen som helst forventning til en slik type opplevelse. Riktig nok var jeg troende fra før, men ikke medlem av noe kirkesamfunn. Jeg var søkende i den forstand at jeg ville finne et sted hvor troen kunne høre hjemme - derfor hadde jeg bestemt meg for å oppsøke en rekke kirkesamfunn for å se om det var noe som passet for meg. Den katolske kirke var nummer to i rekken - og lenger kom jeg ikke. Opplevelsen jeg hadde, som i motsetning til Pollestads skjedde i et nesten folketomt og nakent kirkerom (paradoksalt nok St. Dominikus kirke i Oslo like før en hverdagsmesse), var ikke bare en slags bekreftelse av troen, men forbandt den også med den katolske kirke. Uten å gå i detaljer kan jeg si at jeg hadde en oversanselig opplevelse av Kristi tilstedeværelse i nattverden og i kirkerommet, 'utløst' ved å betrakte det røde lyset ved tabernakelet - stort annet var det ikke å se på. Det kunne like gjerne stått med neonbokstaver på den hvite veggen: 'Her er jeg. Dette er virkelig.' Det hadde ingenting med intellektuell, rasjonell innsikt eller tenkning å gjøre, det var en rent fysisk fornemmelse som manifesterte seg i hver eneste fiber i kroppen, en bokstavelig talt gjennomgripende opplevelse, ulik noe annet jeg har opplevd før eller siden.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke fra før, jeg hadde ikke engang hørt om begreper som transubstansiasjon og realpresens, og min opplevelse fant sted flere år før Pollestad fortalte om sin i bokform. Jeg hadde ikke engang hørt om opplevelser som dette, og mener for øvrig at jeg ikke er den typen menneske som har legning for det. For ordens skyld gjør jeg også oppmerksom på at jeg selvsagt ikke var påvirket av noe som helst - ulikt mange andre i min generasjon har jeg aldri prøvd noen form for narkotikum eller bevissthetsutvidende stoff, og den perioden av mitt liv som det her er snakk om nøt jeg knapt nok alkohol.

Andre har karakterisert opplevelser min opplevelse som en direkte gudserfaring. Det er et ord jeg selv ikke våger å bruke. Men en slik opplevelse er likevel så gjennomgripende og skjellsettende at den forandrer hele ens liv. Fra da av er tvil ikke lenger et valg man har, for da måtte man benekte det man har opplevd, og en opplevelse av denne kaliber kan man ikke fornekte uten å lyve for seg selv. Man føler seg som en utvalgt, jeg hadde nær sagt på godt og ondt, men når alt kommer til alt kan man vanskelig betrakte noe slikt som annet et gode, som en enestående gunst man hverken har forventet eller bedt om.

En direkte gudserfaring? En svimlende tanke. Skulle det virkelig være mulig at Gud gir noen av oss et håndfast tegn for å få oss på plass der han vil ha oss? Jeg har ingen annen forklaring på det.

"Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro ..."

Sentralt i katolsk kristendom står opplevelsen av Kirken som fellesskap. Dette fellesskapsprinsippet er en overlevering fra kristendommens første tid, ja, allerede fra disippelkretsen, og fra den aller første skaren av kristne, selve urkirken. Jeg husker selv fra da jeg konverterte, den nesten overveldende følelsen av å bli en del av dette enorme vertikale og horisontale fellesskapet, "den katolske kirkes fulle fellesskap", i enhet med alle troende til alle tider.

Jeg har lyst til å belyse dette med to sitater, vidt atskilte, men likevel med en indre sammenheng.

"Slik hun hadde møtt kristendommen gjennom protestantismen, kunne enhver ha sin personlige overbevisning og sin subjektive oppfatning om Gud. Der var troen en smakssak, det dreide seg bare om et kristelig farvet livssyn, forskjellig for de ulike mennesker. Men det syntes Sigrid Undset var det samme som at hver enkelt trodde på seg selv, det ble nærmest som å melde seg ut av menneskenes brorskap. Hun trengte ingen Gud som bare var enig med henne, en som hun skapte seg selv. Hun ville vite sannheten, autorisert i Kirken."

Fra Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie. Aschehoug 1993.


"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etter hvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk var utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når min egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."

Fra Lars Roar Langslet: På din Kirkes tro. Maximillian Kolbe Utgivelser 2001

Sitatet

Som noen kan ha lagt merke til, har jeg innført en liten sitatspalte i høyre kolonne. Tanken er at disse sitatene skal skiftes ut med relativt hyppige mellomrom, og det dreier seg om katolsk relevante sitater fra skjønnlitteraturen. Man vil kunne få frem samtlige sitater ved å klikke på temaet "sitater". Det første sitatet var:


- Å, jeg vil bli katolikk, ropte hun i en undertrykt, voldsom tone som ville ha gitt henne syndsforlatelse fra selve Gud fader.

Fra Honoré de Balzac: Scener fra kurtisanenes liv

Og i dag er det et nytt sitat.

Pater Ronald er død

Som fransiskanermunk
føler jeg meg som en kirkens vagabond

En fransiskaner
opplever Gud i alt

Vi sitter ikke og diskuterer håndbevegelser
mens verden går videre og mennesker dør


Tekst og foto fra Annelise Knutsen/Guro Waksvik: Klosterliv, Genesis forlag 2000

Ord for dagen

"Intet er så gripende som å iaktta hvilken skamfølelse, hvilken dulgt indignasjon, det vekker i det gode selskap når man uten blasfemi tillater sig å nevne navnet Jesus Kristus."

Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder, Dreyers Forlag 1945.

Viktig utstyr

St. Kristoffer øverst til høyre.



Bilen min har «alt utstyr» som det heter i slike kretser - fem trinns automatgir (Tiptronic), cruise control, avstandssensorer, elektrisk takluke, klimaanlegg og jeg vet nesten ikke hva annet. Men om aldri så velutstyrt (og formodentlig skrudd sammen av gode katolikker, siden den er produsert i Syd-Tyskland), manglet den likevel noe vesentlig. Det har jeg til gjengjeld utstyrt den med selv, og det er en liten medaljong med St. Kristoffer, som er klistret til dashbordet.
Den gangen jeg var drosjeeier i hovedstaden, for mange år siden nå, hadde jeg den samme medaljongen og det samme bilmerket. Og da satt medaljongen meget lett synlig plassert mellom to luftdyser midt på dashbordet.
«Det var da et fint merke for Skiforeningen De har der, sjåfør,» bemerket en eldre kvinnelig passasjer en gang. Jeg forklarte da at det ikke hadde noe med skiløping å gjøre, men at det var den hellige Kristoffer som var i ferd med å bære Jesusbarnet over en elv i Lille-Asia et sted, under familiens flukt til Egypt. Og at Kristoffer siden har vært de veifarendes skytshelgen.
«Å ja,» sa damen høflig. Min lille bibelske beretning (om enn muligvis apokryf) fortalte henne sikkert ikke så mye. Men for meg er det utenkelig å kjøre bil uten å ha den hellige Kristoffer med på ferden. Sammen med min personlige skytsengel har han alltid passet godt på meg i trafikken, både som yrkessjåfør og som privatbilist.

Fem sitater om bønn

«Jeg vet jo godt at ønsket om å be allerede er en bønn, og at Gud ikke forlanger mer.»
Georges Bernanos: Underet i de tomme hender (En landsbyprests dagbok)

«Det er ikke nok for et religiøst menneske stadig å be til Jesus, hun må være en bønn i seg selv.»
William Somerset Maugham: Det farvede slør

«Du selv er opphavet til alt, ikke minst til min bønn.»
Pierre Teilhard de Chardin: Om menneskets fremtid

«Med andre ord så bevirker bønn ingen forandring i Gud, men i oss selv.»
Richard P. McBrien: Catholicism

«Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For enhver som ber, skal få, den søkende skal finne, og den som banker, ham skal det bli lukket opp for.»
Matteus 7, 7-8

Right here, right now

Jeg leser nå en bok av den amerikanske journalisten og forfatteren Elizabeth Gilbert, som heter Eat Pray Love. Den har gått som en farsott verden over de siste årene, og kanskje har du sett den i din nærmeste bokhandel. Undertittelen er «One Woman’s Search for Everything», og det lyder både banalt og svulstig. Boken er skrevet i jeg-form, og vi får tro at Elizabeth Gilbert forteller om seg selv; sin skilsmisse, sine problemer med å finne seg selv og sin plass i verden. Det er dette hun reiser ut for å jakte på, i Italia, i India og i Indonesia. (Legg merke til at alle landene begynner på I - en bokstav identisk med det engelske ordet for «jeg».)

Altså en bok om en navlebeskuende ung amerikansk kvinne som reiser ut i verden for å finne seg selv? Kan det bli mer chick lit?
Denne boka har fått mange lovord, og jeg hadde ikke selv lest mange sidene før heller ikke jeg klarte å legge den fra meg. For det første kan Gilbert skrive, og hun er faktisk en ærlig, søkende sjel som for det første beretter om personlige opplevelser og erfaringer mange vil kjenne seg igjen i, og samtidig er en god observatør av mennesker hun møter og steder hun opplever. Og så har hun en befriende likefrem måte å fortelle på, helt uten forstillelse og intellektuelt jåleri.

Jeg leser nå om hennes opphold hos en guru på en ashram i India, og her sier hun noe som etter min mening er verd å lese for alle som av ærlig hjerte prøver å finne frem til og fastholde den kjernen i seg selv og verden vi kaller Gud, enten det nå skjer i en ashram i India eller i et katolsk kirkerom - eller rett og slett der vi befinner oss akkurat her og nå:

«You are always digging in the past or poking at the future, but rarely do you rest in this moment. It’s something like the habit of my dear friend Susan, who - whenever she sees a beautiful place - exclaims near in panic, «It’s so beautiful here! I want to come back here someday!» and it takes all of my persuasive powers to try to convince her that she is already here. If you’re looking for union with the divine, this kind of forward/backward whirling is a problem. There’s a reason they call God a presence - because God is right here, right now. In the present is the only place to find Him, and now is the only time.»

Elizabet Gilbert: Eat Pray Love.

Barnetro og voksentro

Om barnetro sier Langslet (jfr. innlegget under):

"I vårt land hører vi ofte om barnetroen. 'Jeg har bevart min barnetro,' sier fromme gamle mennesker. Det er vakkert som bilde, og det står jo i Evangeliet at vi må bli som barn igjen. Men selv et vakkert bilde kan strekkes for langt. Barnetro er selvsagt utmerket - for barn. Men vi bør huske Apostelens ord: 'Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.' )1. Kor. 13, 11)

Av troende voksne mennesker kreves en voksen tro. Den må integreres i personligheten, prøves mot våre modne erkjennelser og erfaringer - og ikke forvises til et skjermet, infantilt anneks av vårt sjeleliv. Troen er en stor gave - men kanskje bør vi innrømme at det er også tvilen, for vi er skapt til tankens uro og modne overveielser. Gud må ha hatt en mening med å skape oss slik. Vanskeligheter melder seg alltid, og vi bør ikke reagere på dem med å trekke klaffene ned og nekte å tenke. Utfordringen er at vi skal vokse på dem. Og som kardinal Newman har sagt: Tusen vanskeligheter utgjør ikke en tvil.

Hva er det da som kjennetegner en voksen tro? Mange mener at det må være en kritisk og eklektisk holdning til de mange trossannheter som frembys. Eller om jeg får lov å karikere: De innbyr oss til å vandre langs trossannhetenes tilbudsdisk nesten som ved hotellenes lunchbuffeter, og forsyne seg med det man har lyst på, men la det andre ligge urørt. Slik kan enhver komponere sin egen trosmeny: 'Jeg godtar at Jesus er Guds sønn, men dette med jomfrufødsel og legemlig oppstandelse kan jeg slett ikke godta.'

Men troen, Kirkens tro, er en sammenhengende helhet, selv om ikke alle elementer i den er like sentrale. Kirkens tro ble båret videre ved apostlenes vitnesbyrd gjennom århundrer, avklart og utdypet av kirkefedree, konsilene, teologiske meningsbrytninger som hører til de viktigste innslag i tenkningens historie. Kirken er, som allerede Paulus sier (f.eks. 1. Kor. 12, 27) Kristi legeme, der han er hodet og vi er lemmene, og troen er så å si hans åndedrett gjennom dette usynlige legeme. Kirkens tro har derfor de samme fire kjennetegn som Kirken selv har ifølge trosbekjennelsen: den er én, hellig, katolsk (dvs. universell) og apostolisk (dvs. bygget på apostlenes vitnesbyrd).

Den som utenfra forholder seg til Kirkens tro etter den moderne selvplukk-metoden, lider av en intellektualistisk misoppfatning om hva kristen tro er, og opphøyer seg selv til individualistisk overdommer over Kirkens trosvitnesbyrd."