Mer om bønn

Ord for dagen

 

Flere sitater om bønn finner du på DENNE siden.

Kierkegaard om bønn

Å be er ikke å høre seg selv tale, men å komme til å tie, og bli ved med å tie, til den bedende hører Gud.

Søren Kierkegaard

Glem ikke bønnen

Glem ikke bønnen. Er din bønn oppriktig, vil det alltid glimte frem en ny følelse i den, en ny tanke som du før ikke har kjent, og som gir deg nytt mot; du vil forstå at bønn er oppdragelse. Og husk videre dette: hver dag, så ofte du bare kan, skal du gjenta for deg selv: "Herre, forbarm deg over alle dem som i dag står frem for deg." For hver time og hvert øyeblikk forlater tusener av mennesker sitt liv på denne jord, og deres sjel står frem for Herren, - og hvor mange av dem forlater ikke jorden i ensomhet, uten at noen vet om det, i sorg og ve, så ikke noen ynkes dem eller i det hele tatt vet om dem, om de har levd eller ikke. Da kan det altså hende at din bønn fra jordens annen ende stiger opp til Herren for en sådans fred, selv om du slett ikke har kjent ham og han ikke deg. Hvor rørende for hans sjel, som i angst og beven står frem for Herren, i dette øyeblikk å føle at det finnes en som ber for ham også, at det er blitt igjen på jorden et vesen, som elsker ham også. Ja, og Gud vil se nådigere til eder begge; for om du alt har følt slik medynk med ham, hvor meget mer vil da ikke Han gjøre det, som er uendelig mer barmhjertig og kjærlig enn du. Og Han vil tilgi ham for din skyld.

Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

Verd å tenke på

Søndagsord

Alle hellige, be for oss

Ubevisst misjonering

Av og oppfordrer presten oss i prekenen til å misjonere, selv om han kanskje ikke bruker akkurat det ordet. Neppe i form av å banke på dørene til folk eller plage dem på andre måter, men mer i form av å være et vitnesbyrd i verden, der vi befinner oss. Hva det måtte bestå i, er det kanskje like mange oppfatninger om som det er katolikker. Selv har jeg alltid vært litt stolt av at vi katolikker ikke misjonerer, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg har selv, før jeg ble katolikk, vært utsatt for mennesker som skulle «frelse» meg, og reagert med avsky på det. Min vei til å bli en katolsk troende var min egen, og jeg har tillit til at Gud lar andre mennesker finne sin vei, enten de er potensielle katolikker eller ikke. «’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter.» Slik skriver Hallvard Rieber-Mohn i «Under fikentreet», den siste prekenen i hans prekensamling Menneske først - kristen så, som jeg flere ganger har nevnt her i bloggen.

Min oppfatning av meg selv er at jeg ikke misjonerer. Derimot har jeg alltid vært ganske bevisst på å gjøre andre mennesker oppmerksom på at jeg er katolikk. Ikke fordi jeg tror at det er et spesielt interessant trekk ved meg, men fordi de fleste nordmenn kanskje ikke kjenner en lys levende katolikk, og fordi det kan være okei å vise at katolsk kristendom ikke er noe «eksotisk» som man bare støter på i utenlandsferier, bøker, filmer etc. Som nevnt i et innlegg nylig (litt nedenfor), viste det seg at ordet «Jesus» er det sjette hyppigste ordet jeg bruker i Facebook-meldingene mine. Det overrasket meg, og jeg skjønner fortsatt ikke at det kan stemme, men hvis det gjør det, bruker jeg det hyppigere enn jeg er klar over. Kanskje jeg i det hele tatt misjonerer mer enn jeg er klar over, på måter jeg ikke definerer som misjonering.

Selv blir jeg, så vidt jeg vet, ikke utsatt for misjonering, og utsetter meg i hvert fall ikke bevisst for det. Det ville vært meningsløst. På den annen side er det neppe mulig å ha et trosliv uten næring og impulser. Det viktigste elementet i så måte for meg, er søndagens høymesse, som er selve åndedrettet i mitt religiøse liv. Som en god impuls nummer to kommer samværet med trosfeller, de fleste i min egen menighet, gjennom kirkekaffe, komitearbeid og annet.

Kanskje er jeg ikke alene om å misjonere uten å være klar over det. Hver søndag når jeg kommer inn i kirken og jeg har knelt og gjort korsets tegn, søker blikket mitt et spesielt punkt, et i dobbelt forstand lyst hode som kneiser på en av benkene et godt stykke fremme i kirken. Hodet tilhører en ung dame som er en av dem jeg tilbringer kirkekaffen sammen med, og som derfor er en i menigheten som jeg kjenner relativt godt. Når blikket automatisk søker henne, er ikke i håp om at hun skal snu seg og hilse, slike sosiale ritualer er uinteressante i kirken, kanskje bortsett fra noen korte nikk til dem jeg pleier å sitte ved siden av fordi de i likhet med meg foretrekker den samme plassen hver gang.
Det er snarere fordi hun ikke snur seg, at blikket søker henne. Fordi hun er så konsentrert om det hun gjør. Hun ber, knelende, rak i ryggen og med høyreist hode. Den rake holdningen er neppe et uttrykk for hovmot, heller det motsatte. Ydmykhet og oppriktighet. Og konsentrasjon. Jeg vet ikke hva blikket hennes er festet på mens hun ber, tabernakelet kanskje, eller det store krusifikset som henger over alteret.

Hva består så hennes - formodentlig høyst ubevisste - misjonering i? I at hun har fått meg til å be daglig. Tidligere ba jeg nokså sporadisk, nå ber jeg hver dag. Det har igjen vekket en ambisjon om å be dypere og mer meditativt.
Kanskje ville ikke denne bedende skikkelsen talt til meg på samme måte hvis det ikke hadde vært en kjent og kjær person. Det er sikkert mange andre i kirken som har sin bønnestund før messen begynner, men dem legger jeg ikke merke til på samme måte, og blir følgelig heller ikke inspirert av i mitt åndelige liv.

Jeg kan også nevne et annet tilfelle for en god del år tilbake, kanskje ti år. Min kirkegang har ikke alltid vær så regelmessig i de ca 30 årene jeg har vært katolikk. Da jeg flyttet tilbake hit til hjembyen, hadde jeg en periode hvor jeg ikke gikk i kirken. Mens vi fortsatt hadde nonner her i byen, så jeg en dag en av dem i bokhandelen. Hun kjente ikke meg, men jeg visste selvsagt hvem hun var. Vi snakket ikke sammen, men hun smilte til meg, og dette smilet formidlet et budskap (også i dette tilfelle formodentlig høyst ubevisst): Du må begynne å gå i kirken igjen. Og så gjorde jeg det. Og siden har jeg gått i høymessen hver søndag.

Slik kan vi altså påvirke og inspirere hverandre, uten å være klar over det selv, og kanskje uten noen gang å få noen tilbakemelding på det. Det kan skje mellom kjente og ukjente. Misjonering kan man kanskje ikke kalle det, for jeg forestiller meg at misjonering er en bevisst og målrettet handling. Men en ubevisst sådan må man vel kunne kalle det. Jeg tenker meg også at den har to former; en «indre» misjonering blant trosfeller, og en «ytre» misjonering overfor omverdenen. Og nettopp det at den er ubevisst, gir den en egen skjønnhet i min øyne. Jeg tenker meg at slik viser Gud seg i vårt daglige liv. Slik bruker han oss som sine redskaper.

Ora et ...

"Be og arbeid", sa den hellige Bernhard.

"Be og bearbeid", sa den svenske dikteren Gunnar Ekelöf.

Novene

Sist søndag kom en dame i menigheten bort til meg på kirkekaffen, ga meg kortet på bildet og oppfordret meg til å be en novene, en rosenkransbønn over ni dager, som skulle begynne på langfredag og slutte på første søndag over påske. Av en eller annen grunn følte jeg at denne henvendelsen kom som et svar på et uuttalt og ubevisst bønn, og bestemte meg for å følge oppfordringen. Det skal her innskytes at selv om jeg alltid går med rosenkransen i lommen, har jeg aldri praktisert å be den. Den uuttalte og ubevisste bønnen jeg følte jeg fikk svar på, var kanskje et indre ønske om å gjøre det.


I går, langfredag, begynte jeg, og jeg ble veldig overrasket over virkningen av denne bønnen. Det var som en meditasjon, men mer enn det - det var som om den brakte meg i nærmere kontakt med min egen tro. Som jeg riktig nok aldri føler meg fjern fra, men det var på en måte som om kontakten ble fornyet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke det. Åtte dager av novenen gjenstår.




Norsk krusifiks fra 1700-tallet, som jeg har stående på peishyllen.

Tal til Gud med dine egne ord

Og på hotellet, endelig alene, kastet Mayol et blikk på boken han hadde klart å erverve seg etter den besværlige prutingen, og så at det var - han viste meg den samme ettermiddag klokken seks, tydelig stolt og tilfreds over kjøpet - en bok med kloke og fyndige sentenser skrevet av rabbi Nachman fra Breslau, en ukrainer som var sønnesønn av grunnleggeren av hasidismen, den jødiske mysteriekulten som henter sin inspirasjon fra kabbalaen. Han leste en av disse kloke og fyndige sentensene med høy røst:
- Tal til Gud med dine egne ord, tenk selv og formuler dine egne bønner.

Sitatet er hentet fra Enrique Vila-Matas' roman Den vertikale reisen.

Et innlegg om dristighet (og kanskje et dristig innlegg)

En av de fineste bønnene jeg vet om, er fra Pierre Teilhard de Chardins «Messe for all jorden». Den lyder slik:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

«Ikke en blodløshetens avsperring fra tingene», «en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker», «ikke en ufruktbar redsel for å gjøre vondt» - grunnen til at jeg liker denne bønnen så godt, er at jeg har inntrykk av at mange troende bruker troen til å innsnevre livet, bruke den som en avgrensning mellom seg selv og «de andre», som et vern mot alle forandringer, alle nye tanker. Nei, jeg tenker ikke spesielt på den nye ekteskapsloven, men det kan være et nyttig memento at svært mange av de tilsynelatende edle argumenter kristne mennesker har kjempet imot denne verdens antatte elendighet med, i dag befinner seg der de hører hjemme, nemlig på historiens skraphaug.
Var ikke Jesus nettopp den han var blant annet fordi han tenkte annerledes og dristigere? Er det ikke da et paradoks at så mange av hans tilhengere i så stor grad preges av "den engstelige tro" som Hallvard Rieber Mohn snakker om i en bøkene sine?

Om jesuittpateren og paleontologen Pierre Teilhard de Chardin kan du lese mer i DENNE Wikipedia-artikkelen .

Enda mer om bønn

"Den personlige bønn leder frem mot Kirkens bønn, liturgien, og finner sitt høyeste uttrykk der. Vi ber ikke bare som enkeltindivider, men som lemmer på Kristi legeme, Kirken. Vi hører sammen i det store fellesskap som utgår fra Kristus og ledes av ham. Den liturgiske bønn er hele Kirkens bønn. Liturgien skuller seg ut fra den enkeltes bønn som først og fremst bygger på egen fromhet og hengivenhet. Kirkens liturgi er i ordets egentlig mening en Gudstjeneste og er den bønn hele Guds familie ber, forenet i Kristus. Den frembæres av Kristus, vår yppersteprest, som et lovoffer for Faderen på våre vegne.
Det kommer klarest frem i den eukaristiske feiring eller messen. Kristus er vår 'mellomann' (Heb. 9, 15-28). Alt skjer 'ved ham og med ham og i ham ... i den hellige Ånds enhet'. I messen skjer en utveksling mellom Gud og mennesker i Kristus - en oppadstigende bevegelse mot Faderen og et svar fra ham til oss. Kristi offer blir igjen nærværende: Han bærer seg selv frem som et levende offer for sin Far på våre vegne, og vi forener oss med ham. Samtidig innbys vi til nattverdsmåltidet der vi mottar Guds gave til oss: Kristi legeme og blod til næring for alle og til Kirkens enhet og fornyelse."

Fra forordet i Bønnebok for den katolske kirke

Mer om bønn

«Vår bønn kan ta mange former. Vi kan be i stillhet, uten å si noe, eller vi kan be høyt. Vi kan bruke egne ord eller andres formuleringer - og da først og fremst de bønner Kirken har brukt til alle tider. Det kan gjelde korte utrop og påkallelser, som Frans av Assisis: «Min herre og min Gud.» eller Jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunn deg over meg.» Det kan også være lengre bønnetekster - en av Davids salmer, som Kirken overtok fra jødedommen og som Jesus selv har bedt, noen ledd av rosenkransen, et litani eller bønner som har vunnet hevd og som kanskje går tilbake til en helgen eller en annen kjent skikkelse. De faste formuleringene kan riktignok aldri erstatte vår egen spontane bønn. Til gjengjeld kan de ofte gi den et dypere innhold og en lødig form som unngår sentimentalitet og subjektivitet.»

Fra forordet i Bønnebok for den katolske kirke

Den ekte bønnen

"... endelig den ekte bønnen, den som ikke ber om noe."

Samuel Beckett: Malone dør

Fem sitater om bønn

«Jeg vet jo godt at ønsket om å be allerede er en bønn, og at Gud ikke forlanger mer.»
Georges Bernanos: Underet i de tomme hender (En landsbyprests dagbok)

«Det er ikke nok for et religiøst menneske stadig å be til Jesus, hun må være en bønn i seg selv.»
William Somerset Maugham: Det farvede slør

«Du selv er opphavet til alt, ikke minst til min bønn.»
Pierre Teilhard de Chardin: Om menneskets fremtid

«Med andre ord så bevirker bønn ingen forandring i Gud, men i oss selv.»
Richard P. McBrien: Catholicism

«Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For enhver som ber, skal få, den søkende skal finne, og den som banker, ham skal det bli lukket opp for.»
Matteus 7, 7-8

Liten katolsk bønnebok

Dette ser ut som en bok jeg kunne tenke meg. Kommer den til et bokskap nær meg, tro? Eller finnes den der allerede? Jeg hadde ikke hørt om denne boken før. Trykk HER for å lese mer.

De andre

Det imponerer meg at mens denne bloggen har hatt en sommerpause som ble lenger enn tilsiktet, har den vært besøkt av 4--5 mennesker i snitt hver dag, som har oppholdt seg her fra ca. 2,5 til 3,5 minutter. Det imponerer meg. Er det de samme hver dag, undrer jeg, som venter på at bloggen skal komme i gang igjen?

Det var egentlig ikke tenkt at det skulle bli sånn; at denne bloggen skulle ha så lang pause. Men når jeg sier at det egentlig ikke var tenkt at det skulle bli sånn, er det i virkeligheten noe annet jeg tenker på, nemlig messen, for da jeg var i høymessen nå sist søndag, hadde jeg ikke vært til messe på mange uker. Og da tenker jeg på den kirken hvor jeg hører hjemme. Da jeg var på kongress i Stockholm i månedsskiftet juni-juli, feiret jeg riktig nok høymessen i den praktfulle menighetskirken for Stockholm by, Sankta Eugenia, men de seneste søndagene har jeg enten vært i det lille røde huset i skogen, hatt besøk av tilreisende familie (et vanlig sommerfenomen) eller sittet vakt på en kunstutstilling.

Nå er ikke jeg noen perfekt katolikk, så jeg godtar både det ene og det andre som kanskje avviker fra reglene. Men søndagsmessen i menighetskirken er et slags troens pulsslag, og jeg kjenner at jeg savner den når det går så lang tid som nå. Og jeg savner de kjente ansiktene. Selv om jeg kanskje ikke bidrar så mye til fellesskapet, betyr de andre uansett mye for meg.

Nå sist søndag så jeg altså de andre igjen, og jeg tenkte hvilket underlig fellesskap dette egentlig er. Jeg kjenner jo egentlig ikke de andre. Noen kjenner jeg riktig nok litt, men de fleste er bare et ansikt. Vi er samlet om det samme mysterium. Opplever vi det samme? På en eller annen måte må vi jo gjøre det, og av og til, i samtalene under kirkekaffen, blir jeg bekreftet i denne antagelsen. Uansett - messen ville ikke vært den samme uten de andre, ville den vel? Helvete er de andre, sa Sartre. Jeg er ikke bevandret nok hverken i Sartre spesielt eller filosofien generelt til å vite hva han mente med det. Det var neppe messen han tenkte på. For meg spiller det ingen rolle om de andre er helvete eller himmel, for en tilværelse uten de andre lar seg ikke forestille. Noen ganger i messen, når mobiltelefoner ringer, eller som nå sist søndag, da noen unger som var store nok til å vite bedre, bråkte uten at moren grep inn effektivt nok, tenkte jeg at det kanskje er dette Sartre mener. Samtidig har jeg svært stor toleranse for forstyrrelser i messen, og tjuefem års trening som messegjenger i å lukke omgivelsene ute når det trengs (uten dermed å lykkes bestandig).

Tilfeldigvis leste jeg i den katolske bønneboken nylig en bønn for menigheten:

"Herre Jesus Kristus, du som er Kirkens hode, du er også hode for vår menighet. Fyll oss med din kjærlighet til hverandre, Gi oss å si det rette ord i det rette øyeblikk og rekke en hjelpende hånd der det trenges.
Beskytt de svake,
opplys de tvilende,
styrk de mismodige,
led de vaklende,
vekk de sovende,
vis deg for de søkende,
varm de lunkne.
Hjelp oss å gi hver og én det de mest trenger, så vi kan bære hverandres byrder og slik oppfylle din lov. Du som lever og råder i evighet."

Og i min «annen bibel», Katolsk tro gennem to Årtusinder av Richard P. McBrien (dansk utgave 1987; forfatteren er professor i romersk-katolsk teologi ved Notre Dame-universitetet i USA):

«Den definitive prøve på religiøs omvendelse er, om den fører til og bestandig viser sig i kærlighed til næsten, eller om den ikke gør det. ’Den, der ikke elsker sin broder, som han har set, han kan ikke elske Gud, som han ikke har set. Og dette bud har vi fra ham, at den, som elsker Gud, skal også elske sin broder.» (1. Joh. 4, 20-21)

Bestandig? Jeg prøver så godt jeg kan. Mer kan ikke Gud forlange. Men jo - jeg føler meg bestandig hjemme når jeg feirer messen i min egen kirke, omgitt av de andre. Mine de andre. Så da elsker jeg dem kanskje, tross alt, selv om noen av dem av og til irriterer meg også?