Word

Morgenbladet i dag - og fremtidens kirke

Jeg er ikke part i "Pollestad-saken" og har heller ikke tenkt å engasjere meg i den. Men Morgenbladet denne uken har en tre siders artikkel om saken, som jeg etter en foreløpig rask gjennomlesing ved frokostbordet synes virker journalistisk grundig og vederheftig (i motsetning til så mye annet som skrives om katolske forhold i disse dager), og som ga meg en følelse av overblikk. Overblikket går på de to fraksjonene som visstnok skal eksistere i norsk katolsk miljø, nemlig en liberal fraksjon konsentrert rundt St. Dominikus kloster i Oslo, og en konservativ fraksjon konsentrert rundt St. Olav domkirke. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen klar oppfatning av disse fraksjonene før i disse dager, og jeg betrakter ikke meg selv som tilhørende noen av dem. At konklusjonen på dette innlegget i noens øyne likevel vil plassere meg i den ene leiren, får så være.

Når jeg sier at jeg ikke har tenkt å engasjere meg i Pollestad-saken, betyr ikke det at den ikke berører meg. Det gjør den av to grunner. For det første konverterte jeg i St. Dominikus rundt 1980, altså i en tid da det angivelige "homomiljøet" der skal ha blomstret for fullt ifølge artikkelen i Morgenbladet. (Min konvertering var for øvrig en naturlig følge av opplevelsen jeg beskriver i DETTE innlegget, en opplevelse jeg hadde i St. Dominikus kirke.) For det andre er p. Reidar Voith min sogneprest i dag, og jeg har hørt hans versjon av saken fra hans egen munn.

I artikkelen i Morgenbladet blir Liv Hegna, tidligere menighetsrådsleder i St. Olav, sitert for å ha sagt: "Mange av oss var pinlig berørt over hvordan det utviklet seg i St. Dominikus-klosteret." Jeg går ut fra at hun sikter til det angivelige homomiljøet der. Når jeg bruker ordet "angivelig" i forbindelse med dette, er det fordi jeg, som tross alt må kunne påberope meg å ha tilhørt "kretsen rundt" St. Dominikus i denne perioden, aldri oppfattet noe "miljø" av denne typen. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg, i min ukompliserte tilværelse som hundre og ti prosent heterofil, var så naiv at jeg rett og slett ikke oppfattet tegnene på noe slikt. Det ble sagt at den og den var homofil, men hva så? Dette hadde knapt nok teoretisk interesse for meg, og jeg har heller ikke for vane å gå rundt og gruble over mine medmenneskers seksuelle legning. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette IKKE er et innlegg i "Pollestad-saken". Jeg påstår heller ikke at et homofilt miljø IKKE fantes i St. Dominikus, jeg sier bare at jeg ikke merket noe til det i den tiden jeg hadde mitt åndelige hjem der. Jeg opplevde heller ikke St. Dominikus som "elitistisk og eksklusivt" i negativ forstand, men i positiv forstand ser jeg det nærmest som et privilegium at min erfaring med å finne meg selv som troende menneske og som katolikk, fant sted i denne lille norske utposten av den tradisjonsrike kristne europeiske åndseliten. Det var et svært givende miljø på alle måter; religiøst, menneskelig, intellektuelt. Og uansett hva dette klosteret har eller ikke har rommet av syndig levnet, synes jeg det er beklagelig at dette eventuelt skal få overskygge dominikanernes udiskutable betydning for norsk katolisisme spesielt og norsk kultur og samfunnsliv generelt.

Ifølge artikkelen i Morgenbladet er stridens kjerne i realiteten Kirkens forhold til den moderne verden - om den skal være i dialog med den, eller være en rent konservativ kraft som vender den ryggen.
Dette er etter min mening et langt mer interessant spørsmål enn en beklagelig personstrid som kanskje like gjerne kunne ha forblitt i det lukkede rom.

Mitt møte med Kirken, via St. Dominikus, var i høy grad et møte med Det annet Vatikankonsils kirke. I dag ser vi en motstand mot Vat II, både i det som betegnes som konservative katolske kretser her i landet, og i Vatikanet, jfr. pavens varslede "reform av reformen". Ifølge professor Ola Tjørhom har paven skapt "et enormt armslag for antimodernister som kjemper mot Det annet Vatikankonsil".

Det er fremtidens kirke som er viktig. Å vende tilbake til fortiden, har aldri vært en fruktbar måte å møte fremtiden på. Om fremtidens kirke kan vi lese i Anne Bente Hadlands omtale av John L. Allens bok The Future Church i siste nummer av St. Olav (bladet kan lastes ned HER Artikkelen står på side 10).

Med tanke på fremtidens kirke etterlyser jeg også mer av den dristige tenkningen som Pierre Teilhard de Chardin gir uttrykk for i sin "Messe for all jorden", og som jeg omtalte i DETTE innlegget. Bønnen nedenfor peker etter min mening på en nærmest visjonær måte frem mot ånden i Det annet Vatikankonsil. Det er denne ånden vi må holde fast ved hvis Kirken skal komme videre, og hvis vi, i enhet med verden, skal kunne oppnå en dypere forening med Kirkens herre.

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

Et større perspektiv

"Ett menneske betrakter et glass og ser at det er halvveis tomt, en annen ser på det samme glasset og erklærer at det er halvveis fullt. Ett menneske betrakter Kirkens historie og ser bare Kirkens medskyldighet i føydalsystemet, korstogene, Innocens III's og Bonifatius VIII' anmassende krav, dens blindhet overfor reformasjonens opptrekkende uværsskyer, dens ufølsomhet overfor Østen, den etterreformatoriske periodens tørre skolastikk, dens behandling av Galilei-affæren, dens krigserklæring overfor alt det nye i det 19. århundre, dens undertrykkelse av teologisk frihet under Pius X, dens diplomatiske nøling overfor nazismen.

En annen betrakter den samme kirken og bemerker hvordan den på en usedvanlig og i siste instans uforklarlig måte skapte enhet av de kristologiske stridigheters tilsynelatende kaos i det 4. og 5. århundre. En annen undrer seg over hvordan Kirken kan være både Johannes' og Paulus', Lukas' og Timoteus' kirke, martyrenes og apologetenes, Gregor av Nyssas og Augustin av Hippos, Gregor den stores og Anselm av Canterburys, Frans av Assisis og Thomas Aquinas, klosterlivets som en protest mot politiske og sosiale privilegier og senere som bæreren av den vestlige kultur, heroiske reformatorers som Katarina av Sienas og vår tids helgeners som Johannes XXIIIs og Dorothy Days. Men kanskje må man mer enn noe annet eller noen annen forundres over Det annet vatikankonsils kirke: en pluralistisk kirke som er åpen for pluralisme, en moderne kirke som er åpen for det nye, en økumenisk kirke som er åpen for hele verden (den bokstavelige betydning av økumenisk), en levende kirke som er åpent for nytt liv og for den forandring det medfører og krever, og en katolsk kirke, som prinsipielt er åpen for enhver sannhet og enhver verdi.

For den lutherske kirkehistorikeren Martin Marty ved Chicago University er katolisismen "en familie av apostolske kirker i rik regional, nasjonel og etnisk forskjellighet; den er en tro som lærer meg at når man har en kjerne eller et sentrum, kan man skape plass for et mangfold av tilsynelatende konkurrerende elementer som gjensidig påvirker hverandre". ("Something Real and Lumpy", U.S. Catholic, 44. bd., mai 1979, s. 79)

Som i det amerikanske flagget er det her farger som andre også har, det er mønstre som andre fremviser, det er symboler som også andre benytter. Men ingen annen kirke eller tradisjon innenfor Kristi legeme setter dem sammen på akkurat denne måten. Det er i denne spesielle konstellasjonen at katolisismens særegenhet uttrykkes og avsløres. Den uttrykkes i dens systematiske teologi, i dens dogmer, i dens liturgiske liv, særlig i dens eukaristi, i dens mangfold av spiritualiteter, i dens ordenssamfunn og i dens legapostolat, i dens sosiallære og engasjement for rettferdighet, fred og menneskerettigheter, i dens utøvelse av kollegialitet og i dens peterstjeneste."

Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.
Niels Steensens Forlag 1987
Oversatt fra dansk av bloggeren
Den danske utgaven er ikke lenger å få. Den amerikanske originalutgaven, Catholicism, er fortsatt tilgjengelig, nå i 3. utgave fra 1994. Den danske utgaven er oversatt fra førsteutgaven i 1981.

Ubehaget i Kirken

Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket hva Herren hadde sagt, at 'før hanegal idag vil du tre ganger ha nektet å kjennes ved meg'. Og han gikk ut og brast i bitter gråt.
Lukas 22, 61-62

Kirken opplever det som er blitt betegnet som dens kanskje største krise siden reformasjonen. Lik velter ut av alle skap og vitner om en gammel og inngrodd ukultur for seksuelle og voldelige overgrep mot barn. Det man trodde var lokale fenomener i USA og Irland har vist seg å ha et langt større omfang enn som så.
Vår biskop Bernt sier at han i sine 28 år i Kirkens tjeneste aldri har opplevd en så tung tid som dette, og går ut fra at det også gjelder for hans medtroende.
Overgrep av denne art er ille nok uansett i hvilket miljø og hvilken sammenheng de forekommer, men for mange troende oppleves det ekstra ille at de vi snakker om her, har skjedd i Kirken og er utført av mennesker som skal fremstå som moralske forbilder for andre og være gjenstand for absolutt tillit.

Reaksjonene lar ikke vente på seg: Dette går på troen løs for mange. I det dypt katolske Østerrike opplever Kirken en bølge av utmeldelser, står det i Aftenposten i dag. Det gjelder trolig ikke bare Østerrike. Tilbake står en svekket Kirke, sviktet av sine egne (fordi den har sviktet dem), og utsatt for en storm av kritikk og hån fra Kirkens ytre fiender. Og det i en tid da den kristne tro i den vestlige verden allerede på forhånd er utsatt for store prøvelser og iherdige angrep.

Meget urettferdig har pave Benedikt vært beskyldt for å fornekte fenomenet og skjule spor, sier biskop Bernt. Men skal man tro mediene, er disse beskyldningene kanskje ikke så svakt funderte likevel. At paven ikke nevnte overgrepsskandalene med et ord i sin påsketale, er i seg selv en form for unnfallenhet, i hvert fall tolkes det slik. Men mye tyder dessverre på at paven viste den samme unnfallenhet i sin kardinaltid, ved ikke å gripe effektivt inn når og hvor han kunne ha gjort det, og dermed bidro til å muliggjøre nye overgrep.

At overgriperne ikke har tatt Jesu ord om «disse mine minste små» inn over seg, ligger i sakens (u)natur. At deres overordnede later til heller ikke å ha gjort det, er verre. Jesus uttrykte seg i enkle bilder og vendinger for at alle skulle forstå ham. I Kirkens toppledelse finner vi de mest glimrende intellekter, men som ethvert livserfarent menneske vet, vandrer intelligens og klokskap ikke alltid på de samme veier. Selv de mest skarpskårne teologiske overlegninger er ingenting verd hvis man ikke har skjønt de enkleste ord fra Kirkens herre, Kristus.

Når det gjelder paven, vil noen kanskje unnskylde hans antatte uforstand med miljøet og tiden han er oppvokst i. Mon ikke filmen «Det hvite båndet» er både tids- og kulturtypisk? Pavens bror skal angivelig ha slått barna i et kor han dirigerte for å få dem til å synge bedre. Kanskje en helt kurant ting å gjøre for et menneske med hans bakgrunn. Men det gir oss i så fall en meget ubehagelig mistanke om at paven rett og slett ikke skjønner problemets art. Den ganske nære fremtid vil forhåpentligvis vise om jeg gjør paven urett eller ikke. Jeg håper jeg gjør det, men foreløpig er det lite ved hans måte å håndtere situasjonen på som demper min uro og bekymring så vel for hans rolle i det hele som ubehaget i Kirken akkurat nå.

Men hva så, spør jeg meg selv -- kan vi i denne situasjonen feire eukaristien «i enhet med vår pave Benedikt»? Svaret er, paradoksalt nok, et ubetinget ja. Kirken er ikke Vatikanet, Kirken er oss; de troende. Akkurat nå trenger den kanskje oss mer enn vi trenger den. Djevelen har gjort et godt stykke arbeid -- i årevis har han jobbet iherdig med å angripe Kirken innefra, direkte i menneskenes hjerter. Det har vist seg kanskje å være langt mer effektivt enn å understøtte dens ytre fiender.

Men Kirken er vant til synd: «Et kristent folk er ikke det samme som et folk av dydsmønstre. Kirken har gode nerver, den er ikke redd for synden, tvert imot. Den ser den rolig rett i øynene og tar til og med synden på seg, slik som vår Frelser,» som George Bernanos sier i Underet i de tomme hender/En landsbyprests dagbok.

Det begynte allerede med Peter i yppersteprestens gård, la oss ikke glemme det. Det var på dette skrøpelige menneskematerialet Kristus bygde sin Kirke, den Kirken han lovet å være med til evig tid.
Den Kirken må vi være solidariske med hvis vi vil være solidariske med Kristus.

Gunnel Vallquist sier det slik: «Min solidaritet med all synd i kyrkan - liksom med all helighet. Jag är solidarisk med den synd som begås av kyrkans män, solidarisk genom mina egna synder, de enda som för mig äger definitiv verklighet, aldrig kan ifrågasättas. Solidarisk med heligheten är jag genom min fattige och envisa längtan att verkligen älska Gud.» (Till dess dagen gryr, 1977)

Ved den krisen Kirken nå er kastet ut i, tester Djevelen også oss. Hvordan slike tester skal håndteres, har mesteren selv vist oss.
La oss be for Kirken. Og la oss i all ydmykhet prøve å vise verden hva Kirken egentlig er.

Jeg leser biskop Grans bok om Det annet Vatikankonsil for tiden. I et innlegg nylig gjenga jeg et utdrag om legfolkets apostolat. Her er et utdrag om samvittigheten.


"Kirken tar klart avstand fra alle frihetsdoktriner som hevder at mennesket er uavhengig, ikke bare av ytre instanser, men også av Gud. Det er derfor de tidligere paver har uttalt seg så negativt om emnet: De rettet seg mot filosofiske teser som forfektet en slik total uavhengighet. En modning innen Kirkens tankegang gjør at vi i dag kan formulere den kristne stillingtagen på en annen måte. Når Kirken nå (i særdeleshet Johannes XXIII i sin encyklika Pacem in terris) forsvarer den individuelle samvittighets absolutte suverenitet vis-à-vis alle ytre autoriteter, så forfekter den menneskets totale avhengighet av Gud alene.

Den katolske kirke mener selvsagt fremdeles at Gud har åpenbart sin sannhet i og gjennom Kirken, men at denne sannhet aldri kan påtvinges noen; den må erkjennes i frihet. Ja, enhver som ærlig følger samvittighetens stemme, følge Guds stemme - selv om samvittigheten skulle føre ham ut av Kirken. Et slikt menneske må respekteres og aktes av alle katolikker.

Dette syn på samvittighetens suverenitet setter imidlertid strenge krav til subjektiv ærlighet: Bare den som etter beste evne søker sannheten, og ikke skyr noen anstrengelse for å finne frem til den, kan gjøre krav på å handle i henhold til sin samvittighet. (Allikevel er det bare Gud som vet i hvilken grad et menneske virkelig oppfyller disse krav.) En viktig konsekvens av denne lære er at den enkelte også har full rett til å utøve sin religion slik hans samvittighet byr ham å gjøre det."

John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav Forlag, Oslo 2001

Legfolkets apostolat

"Ikke minst for meg var skjemaet Legfolkets apostolat en givende opplevelse, som gav fordypet innsikt og forfriskende perspektiver. Sant nok var marken allerede pløyd opp av teksten om Kirken som helt i utgangspunktet fokuserte på Guds folk: hele Kirken, der alle har sin plass, fra nydøpte barn til paven i Roma. Dessuten gav det for første gang i konsilsammenheng en teologisk 'rehabilitering', kall det gjerne en restaurering, av legfolkets status innenfor rammen av Kirkens hierarkiske struktur. Istedenfor den 'umælende masse', som det var opp til hierarkiet å evangelisere eller belære, trådte en annen og eldre visjon. Alle utgjør vi et fellesskap, Guds folk på vandring mot sitt evige mål. Også legfolket har en iboende prestelig verdighet, for alle døpte er delaktige i det alminnelige prestedømme. Vår tekst tok sitt utgangspunkt her, med ordet apostolat som nøkkelbegrep. Enhver kristen er en apostel i kraft av sin dåp og konfirmasjon (som i Den katolske kirke er et sakrament), ja, har som gudgitt oppgave å delta i Kirkens tidløse misjon - ikke i konkurranse men i samarbeid med hierarkiet som har mottatt de nødvendige fullmakter fra oven. Også lege menn og kvinner har sin sendelse fra Vårherre."

Biskop John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav forlag 2001

Et innlegg om messen

Var du til høymessen i dag? Det var jeg. Fordi det er messeplikt? Nei, jeg går ikke i kirken av plikt, men fordi søndagens høymesse er selve åndedrettet i mitt liv som katolikk. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kommer meg i kirke på søndag, føler jeg at jeg har gått glipp av noe. Og aller best har jeg det når jeg kan gå i høymessen i min egen sognekirke - stapp full, med ungemas og mobiltelefoner, et mylder av nasjonaliteter og tungemål - akkurat de kulissene jeg trenger for å finne mitt eget indre rom og konsentrere meg om messens innhold.

Å ikke gå i søndagsmessen er en alvorlig synd, sier pater Richard P. McBrien i sin ellers utmerkede bok Katolsk tro gennem to Årtusinder. Ham om det.
«Kirken har et bud om messeplikt på søn- og festdager. Der det er praktisk mulig forsøker man å leve opp til det, og er takknemlig over det,» skriver den norske dominikanerpateren Arne Fjeld i sin bok Katolsk tro og kristenliv i 1986. Det lyder straks mer forsonlig enn McBrien. En plikt man kan være takknemlig for? Ja, slik føles det når søndagsmessen er det den etter min mening skal være, og som jeg nevnte innledningsvis: selve åndedrettet i ens liv som katolikk. Messeboken sier det slik: «Feiringen av eukaristien er selve sjelen i vårt kristenliv. Guds ord i messens liturgi og Jesu Kristi nærvær under brødets og vinens skikkelse er vårt åndelige næringsgrunnlag.» (Messebok for søndager og festdager, St. Olav forlag 1985).

Men messens betydning strekker seg selvsagt langt ut over vår personlige, private opplevelse av den. «For kirken er ikke det ytre apparat, den er ikke Vatikanet, den er ikke de pavelige nuntier, den er ikke Osservatore Romano, den er heller ikke de religiøse ordenssamfunn, den er ikke kirkeretten - den er ikke noe av dette, for kirken er ikke av denne verden: Den er Guds folk, den er Kristi legeme, den er Den hellige ånds tempel, og det er i messen at Guds folk samles og blir til Kristi legeme, besjelet av Den hellige ånd,» skrev dominikaneren Per Bjørn Halvorsen i Fem foredrag om messen, St. Olav forlag u.å. (basert på Dominikanernes foredragsserie «Katolsk orientering» våren 1974).

Messen skaper altså kirken - intet mindre. Men er ikke det en fantastisk tanke - når vi sitter der i en tettpakket kirke, søndag etter søndag, kjente eller ukjente for hverandre, samlet om mysteriet, da er vi Kirken. Da virkeliggjør vi det katolske. Derfor er høymessen så viktig. Like viktig som å puste. Å puste er ikke noe vi gjør av plikt, men som en naturlig nødvendighet for å leve. Slik bør også messen være; ikke en programmatisk plikt, men en naturlig nødvendighet for å leve som katolikk og for å være kirke.

Kristen i en ny tid

"I en fortsatt avvikling av de gamle, enhetlig konfesjonelle tradisjoner, de massive katolske eller protestantiske folkekirke-modeller fra fortidens europeiske kristenhet, ligger i hvert fall ikke bare kriser, nedgang og oppløsning. Der ligger trolig like mange løfter og muligheter for en levende og ektere kristendom."

Dette skrev dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn i 1979, her hentet fra første utgave av hans medbroder Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv (1986). Det slår meg som en underlig fremsynt uttalelse, siden det er like aktuelt den dag i dag, ja kanskje enda mer.

Om Kirkens oppgave

Det følgende ble skrevet i 1972, men jeg synes det passer like godt i dag:

"Kirkens første oppgave er å være det stedet der vi mennesker kan finne Gud, lytte til ham, snakke med ham. At den samtalen må få konkrete, praktiske, håndgripelige konsekvenser for våre medmennesker, for hele menneskeligheten, det vet vi, og den innsikten vekkelsene i Roma, Genève og Uppsala ga oss på sekstitallet, må aldri gå tapt. Men nå gjelder det også å se hvordan Kirken best skal kunne være dette møtestedet mellom Gud og mennesker, hvordan den skal kunne hjelpe frem det i oss som i vår verden er så innskrumpet at det nesten har tørket bort, men som vi ikke kan leve uten: et åndelig liv, et bønnens liv. Kirken må være det stedet der vi mennesker kan finne oss selv og finne Gud, kanskje med besvær, gjennom en langvarig famling i mørket, en lang vandring i en ørken der det kan være langt mellom kildene. Kirken må kunne vekke og lokke og appellere til denne vandringen, må kunne tilby et miljø som venner oss mennesker til dette livet , må kunne utruste oss til det, gi oss et fellesskap som ikke fratar oss retten og muligheten til å være alene når det trengs, men gjennomstrømmer den med vissheten om at hver og en av oss er en del av et folk som er Guds folk og på vei til ham, med ham."

Fra Gunnel Vallquist: Texter i urval (2008)
Sitatet er oversatt fra svensk av bloggeren.
Boken er tidligere omtalt i DETTE innlegget.

"Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro ..."

Sentralt i katolsk kristendom står opplevelsen av Kirken som fellesskap. Dette fellesskapsprinsippet er en overlevering fra kristendommens første tid, ja, allerede fra disippelkretsen, og fra den aller første skaren av kristne, selve urkirken. Jeg husker selv fra da jeg konverterte, den nesten overveldende følelsen av å bli en del av dette enorme vertikale og horisontale fellesskapet, "den katolske kirkes fulle fellesskap", i enhet med alle troende til alle tider.

Jeg har lyst til å belyse dette med to sitater, vidt atskilte, men likevel med en indre sammenheng.

"Slik hun hadde møtt kristendommen gjennom protestantismen, kunne enhver ha sin personlige overbevisning og sin subjektive oppfatning om Gud. Der var troen en smakssak, det dreide seg bare om et kristelig farvet livssyn, forskjellig for de ulike mennesker. Men det syntes Sigrid Undset var det samme som at hver enkelt trodde på seg selv, det ble nærmest som å melde seg ut av menneskenes brorskap. Hun trengte ingen Gud som bare var enig med henne, en som hun skapte seg selv. Hun ville vite sannheten, autorisert i Kirken."

Fra Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie. Aschehoug 1993.


"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etter hvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk var utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når min egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."

Fra Lars Roar Langslet: På din Kirkes tro. Maximillian Kolbe Utgivelser 2001

Barnetro og voksentro

Om barnetro sier Langslet (jfr. innlegget under):

"I vårt land hører vi ofte om barnetroen. 'Jeg har bevart min barnetro,' sier fromme gamle mennesker. Det er vakkert som bilde, og det står jo i Evangeliet at vi må bli som barn igjen. Men selv et vakkert bilde kan strekkes for langt. Barnetro er selvsagt utmerket - for barn. Men vi bør huske Apostelens ord: 'Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.' )1. Kor. 13, 11)

Av troende voksne mennesker kreves en voksen tro. Den må integreres i personligheten, prøves mot våre modne erkjennelser og erfaringer - og ikke forvises til et skjermet, infantilt anneks av vårt sjeleliv. Troen er en stor gave - men kanskje bør vi innrømme at det er også tvilen, for vi er skapt til tankens uro og modne overveielser. Gud må ha hatt en mening med å skape oss slik. Vanskeligheter melder seg alltid, og vi bør ikke reagere på dem med å trekke klaffene ned og nekte å tenke. Utfordringen er at vi skal vokse på dem. Og som kardinal Newman har sagt: Tusen vanskeligheter utgjør ikke en tvil.

Hva er det da som kjennetegner en voksen tro? Mange mener at det må være en kritisk og eklektisk holdning til de mange trossannheter som frembys. Eller om jeg får lov å karikere: De innbyr oss til å vandre langs trossannhetenes tilbudsdisk nesten som ved hotellenes lunchbuffeter, og forsyne seg med det man har lyst på, men la det andre ligge urørt. Slik kan enhver komponere sin egen trosmeny: 'Jeg godtar at Jesus er Guds sønn, men dette med jomfrufødsel og legemlig oppstandelse kan jeg slett ikke godta.'

Men troen, Kirkens tro, er en sammenhengende helhet, selv om ikke alle elementer i den er like sentrale. Kirkens tro ble båret videre ved apostlenes vitnesbyrd gjennom århundrer, avklart og utdypet av kirkefedree, konsilene, teologiske meningsbrytninger som hører til de viktigste innslag i tenkningens historie. Kirken er, som allerede Paulus sier (f.eks. 1. Kor. 12, 27) Kristi legeme, der han er hodet og vi er lemmene, og troen er så å si hans åndedrett gjennom dette usynlige legeme. Kirkens tro har derfor de samme fire kjennetegn som Kirken selv har ifølge trosbekjennelsen: den er én, hellig, katolsk (dvs. universell) og apostolisk (dvs. bygget på apostlenes vitnesbyrd).

Den som utenfra forholder seg til Kirkens tro etter den moderne selvplukk-metoden, lider av en intellektualistisk misoppfatning om hva kristen tro er, og opphøyer seg selv til individualistisk overdommer over Kirkens trosvitnesbyrd."

På din Kirkes tro

I år fikk jeg en liten bok til jul som heter På din Kirkes tro av Lars Roar Langslet. Tittelen kjenner vi igjen fra fredsbønnen i messen. Boken er utgitt av Maximillian Kolbe Utgivelser, med andre ord samme forlag som utgir den lille katolske bønneboken. Forrest i boken står det at "Maximillian Kolbe Utgivelser baserer seg på frivillig og ulønnet arbeid. Vårt ønske er å utgi god og lett tilgjengelig katolsk litteratur, i trofasthet mot Paven og Kirkens magisterium." Det er alt jeg vet om dette forlaget, bortsett fra at jeg liker det jeg hittil har sett av utgivelsene deres.

Hva er Kirken? Hva er det å tro? er undertittelen på Langslets lille bok, med en tekst som opprinnelig var et foredrag - "et slags regnskap for hvor jeg står og hvordan eg tenker om noen sentrale trosspørsmål", som han sier i forordet.

Noen har sikkert erfart det samme som jeg, at selv det vi tror vi vet, kan ofte bli nytt og klart når det formuleres på en ny måte. Og nettopp slik virker Langslets tekst på meg. Et lite eksempel:

"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin egen samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etterhvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk av utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når man egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."

Conversation piece

Conversation piece er et engelsk begrep fra 1700-tallet som opprinnelig betegnet en viss type sjangermaleri der motivet var personer i samtale, ofte rundt en gjenstand som hadde med vitenskap eller lærdom å gjøre, men det kunne også være et godt måltid, en jaktscene, etc. Med andre ord et motiv som kunne sette i gang en samtale også blant dem som betraktet maleriet.
Senere er conversation piece kommet til å betegne en gjenstand man har i hjemmet, som man kan bruke til å få i gang en samtale når man har gjester på besøk, eller for den saks skyld bare et hvilket som helst samtaleemne.
Selv bruker jeg ofte min katolske tro som conversation piece. Om dette hadde jeg nylig et innlegg i den andre bloggen min (aroundbooks). Her er et litt redigert utdrag:

«Som katolikk har jeg også erfart at det å nevne, om så bare lett henslengt i en bisetning, at man er katolikk, fungerer som et utmerket "conversation piece". Det ville neppe vakt den samme interesse om jeg hadde sagt at jeg var frelsessoldat (hvis jeg var det). Hva kommer dette av? Jeg tror svaret dels er at katolsk kristendom er en vesentlig del av vår historie og vår identitet, selv om vi befinner oss i Europas ytterkant både geografisk og kulturelt, og at referansene innen kunst, film, bøker og medier etc er så mange (tenk bare på hvordan paven er et av svært få mennesker som kan henvende seg til hele verden). Dessuten tror jeg det har noe å gjøre med at den katolske kirke representerer en fast norm i en normoppløst og relativistisk tid. Å bli katolikk er ikke gjort med et byråkratisk pennestrøk på et statlig prestekontor, det er en langvarig prosess som innebærer både en avklart tro og et forpliktende valg, og det tror jeg både provoserer og fascinerer i vår tid.»

Jeg må jo også innrømme at det å flagge min katolske identitet er min meget beskjedne form for misjonering. Jeg er stolt over å være katolikk, og jeg har ikke noe imot å gi mitt lille bidrag til å synliggjøre Kirken og troen på denne måten. Om jeg er noen god representant for Kirken og troen er en annen sak. Men i all min eventuelle (og sikkert faktiske) utilstrekkelighet, er jeg i hvert fall en helt levende, ekte katolikk. Hva mener jeg med det? Jo, mange nordmenn har visse forestillinger om katolsk kristendom og katolikker som kan være ganske merkverdige, og som ofte primært er knyttet til såkalte katolske land og kulturer. Derfor synes jeg det kan være greit å vise at det den katolske kirke faktisk er en del, og ikke en helt uvesentlig sådan, av det norske kirkelige landskapet. Og skal jeg sette en ekstra spiss på det, gjør jeg gjerne oppmerksom på at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Men det er lenge siden, og i dag lever mange nordmenn fra vugge til grav uten overhodet å kjenne en katolikk eller vite noe om den katolske kirke i det hele tatt, så jeg tenker at da kan de i hvert fall få vite om meg og erfare at det å være katolikk i Norge ikke er noe merkverdig. Og så kan jeg jo eventuelt fjerne noen myter og erstatte dem med konkret kunnskap hos dem jeg møter.

Det kan selvfølgelig være litt slitsomt å måtte forholde seg til pedofiliskandaler i USA eller hardnakkede oppfatninger om pavens «ufeilbarlighet», men hos folk som har et litt mer nyansert syn på Kirken enn dette, opplever jeg ikke sjelden at interessen alt overveiende er positiv. Jeg tror Kirken nyter en viss respekt hos mange, fordi den fremstår med den åndelige kraften den gjør. Og så er det jo alle disse kulturelle og historiske konnotasjonene, som jeg var inne på over. Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den. Eller som jeg pleier å si: «Du har aldri opplevd at det har kommet katolikker på døra di for å fortelle deg hva du skal tro.»

Det er omtrent det siste jeg kan tenke meg å gjøre; å prøve å få folk til å tro. Men jeg synes altså det kan være greit i en del sammenhenger å fortelle hva jeg selv tror, i hvert fall indirekte, ved å gjøre oppmerksom på at jeg er katolikk. Det bør være vitnesbyrd nok.

En syndare i en kyrka för syndare

«Kristus i kyrkan. Hur kan han vara där, när den ser ut som den gör? Se efter i evangelierna - var finner vi honom där? I en krubba, i öknen, i en snickarverkstad, i folkträngsel, omgiven av människor som ingenting eller föga begrep, i ett tempel som han måste rensa med gissel, inför översteprästernas självgoda domstol, mitt i en tjutande og smädande folkmassa, på et kors. Den läxan borde räcka; lär vi oss den, kan ingenting i kyrkan längre förvåna oss. Så har Kristus velat ha det på jorden; inkarnasjonen betyder att han tagit sin boning i vårt elände - och kyrkan är inget undantag från det. Några oaser fann han också, det måste i rättvisans namn sägas, og även i kyrkan finns det sådana, förmodligen relativt fler och större än under hans jordeliv.
Men det där borde vara sekundärt. Det är annars fara värt att man lägger ner hela sin uppmerksamhet och hela sin energi på att med förfäran och indignation beskåda den honom ovärdiga omgivningen - i stället för att ägna uppmärksamheten åt honom själv. Det gäller att aldrig glömma proportionerna: man har inte rätt att bagatellisera omgivningen, när den är honom alltför ovärdig - men man har ännu mindre rätt att glömma honom för den. Inte honom, och inte den djupa, ödmjuka tacksamheten att få höra honom till, som en del av kyrkans stora helhet. En syndare i en kyrka för syndare.»

Gunnel Vallquist: Till dess dagen gryr, Stockholm 1977

Gunnel Vallquist kan du få vite her om HER.