"Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro ..."

Sentralt i katolsk kristendom står opplevelsen av Kirken som fellesskap. Dette fellesskapsprinsippet er en overlevering fra kristendommens første tid, ja, allerede fra disippelkretsen, og fra den aller første skaren av kristne, selve urkirken. Jeg husker selv fra da jeg konverterte, den nesten overveldende følelsen av å bli en del av dette enorme vertikale og horisontale fellesskapet, "den katolske kirkes fulle fellesskap", i enhet med alle troende til alle tider.

Jeg har lyst til å belyse dette med to sitater, vidt atskilte, men likevel med en indre sammenheng.

"Slik hun hadde møtt kristendommen gjennom protestantismen, kunne enhver ha sin personlige overbevisning og sin subjektive oppfatning om Gud. Der var troen en smakssak, det dreide seg bare om et kristelig farvet livssyn, forskjellig for de ulike mennesker. Men det syntes Sigrid Undset var det samme som at hver enkelt trodde på seg selv, det ble nærmest som å melde seg ut av menneskenes brorskap. Hun trengte ingen Gud som bare var enig med henne, en som hun skapte seg selv. Hun ville vite sannheten, autorisert i Kirken."

Fra Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie. Aschehoug 1993.


"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etter hvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk var utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når min egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."

Fra Lars Roar Langslet: På din Kirkes tro. Maximillian Kolbe Utgivelser 2001

Barnetro og voksentro

Om barnetro sier Langslet (jfr. innlegget under):

"I vårt land hører vi ofte om barnetroen. 'Jeg har bevart min barnetro,' sier fromme gamle mennesker. Det er vakkert som bilde, og det står jo i Evangeliet at vi må bli som barn igjen. Men selv et vakkert bilde kan strekkes for langt. Barnetro er selvsagt utmerket - for barn. Men vi bør huske Apostelens ord: 'Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.' )1. Kor. 13, 11)

Av troende voksne mennesker kreves en voksen tro. Den må integreres i personligheten, prøves mot våre modne erkjennelser og erfaringer - og ikke forvises til et skjermet, infantilt anneks av vårt sjeleliv. Troen er en stor gave - men kanskje bør vi innrømme at det er også tvilen, for vi er skapt til tankens uro og modne overveielser. Gud må ha hatt en mening med å skape oss slik. Vanskeligheter melder seg alltid, og vi bør ikke reagere på dem med å trekke klaffene ned og nekte å tenke. Utfordringen er at vi skal vokse på dem. Og som kardinal Newman har sagt: Tusen vanskeligheter utgjør ikke en tvil.

Hva er det da som kjennetegner en voksen tro? Mange mener at det må være en kritisk og eklektisk holdning til de mange trossannheter som frembys. Eller om jeg får lov å karikere: De innbyr oss til å vandre langs trossannhetenes tilbudsdisk nesten som ved hotellenes lunchbuffeter, og forsyne seg med det man har lyst på, men la det andre ligge urørt. Slik kan enhver komponere sin egen trosmeny: 'Jeg godtar at Jesus er Guds sønn, men dette med jomfrufødsel og legemlig oppstandelse kan jeg slett ikke godta.'

Men troen, Kirkens tro, er en sammenhengende helhet, selv om ikke alle elementer i den er like sentrale. Kirkens tro ble båret videre ved apostlenes vitnesbyrd gjennom århundrer, avklart og utdypet av kirkefedree, konsilene, teologiske meningsbrytninger som hører til de viktigste innslag i tenkningens historie. Kirken er, som allerede Paulus sier (f.eks. 1. Kor. 12, 27) Kristi legeme, der han er hodet og vi er lemmene, og troen er så å si hans åndedrett gjennom dette usynlige legeme. Kirkens tro har derfor de samme fire kjennetegn som Kirken selv har ifølge trosbekjennelsen: den er én, hellig, katolsk (dvs. universell) og apostolisk (dvs. bygget på apostlenes vitnesbyrd).

Den som utenfra forholder seg til Kirkens tro etter den moderne selvplukk-metoden, lider av en intellektualistisk misoppfatning om hva kristen tro er, og opphøyer seg selv til individualistisk overdommer over Kirkens trosvitnesbyrd."

På din Kirkes tro

I år fikk jeg en liten bok til jul som heter På din Kirkes tro av Lars Roar Langslet. Tittelen kjenner vi igjen fra fredsbønnen i messen. Boken er utgitt av Maximillian Kolbe Utgivelser, med andre ord samme forlag som utgir den lille katolske bønneboken. Forrest i boken står det at "Maximillian Kolbe Utgivelser baserer seg på frivillig og ulønnet arbeid. Vårt ønske er å utgi god og lett tilgjengelig katolsk litteratur, i trofasthet mot Paven og Kirkens magisterium." Det er alt jeg vet om dette forlaget, bortsett fra at jeg liker det jeg hittil har sett av utgivelsene deres.

Hva er Kirken? Hva er det å tro? er undertittelen på Langslets lille bok, med en tekst som opprinnelig var et foredrag - "et slags regnskap for hvor jeg står og hvordan eg tenker om noen sentrale trosspørsmål", som han sier i forordet.

Noen har sikkert erfart det samme som jeg, at selv det vi tror vi vet, kan ofte bli nytt og klart når det formuleres på en ny måte. Og nettopp slik virker Langslets tekst på meg. Et lite eksempel:

"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin egen samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etterhvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk av utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når man egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."