Hat og kjærlighet

Hat later til å virke på de samme kjertlene som kjærlighet. Ja, det fremkaller til og med de samme handlinger. Hvis vi ikke hadde lært hvordan vi skal fortolke lidelseshistorien, ville da handlingene alene kunnet fortelle oss om det var den skinnsyke Judas eller den feige Peter som elsket Kristus?

Graham Greene: Slutten på leken (The End of the Affair)
Oversatt av Peter Magnus

"Disse ateistene skjønner ingenting"

«Er du katolikk?» spurte Gutten.
«Ja,» sa Rose.
«Det er jeg også,» sa Gutten. Han tok henne i armen og trakk henne med seg ut på den mørke, regnvåte gaten. Han brettet opp kraven på jakken sin og ga seg til å løpe, idet et lyn glimtet frem, og tordenen fylte luften. De løp fra port til port, helt ned til strandpromenaden hvor de søkte ly i et av regnværsskurene. De hadde det for seg selv denne larmende, tordensvangre natten. «Jeg har til og med vært med i et kor en gang,» betrodde han henne, og plutselig begynte han å synge med hes, brusten guttestemme. «Agnus Dei qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem.» En hel forsvunnen verden dukket frem i stemmen hans - den klart opplyste kroken nedenfor orgelet, lukten av røkelse og nyvaskede messeserker, og musikken. Musikk, hva slags musikk spilte ingen rolle - «Agnus Dei», «kyss meg i natt og i morgen», «hvert postbud som ringer», «credo in unum Deum» - all musikk rørte ham, talte om ting han ikke forsto.
«Går du til messe?» spurte han.
«Av og til,» sa Rose. «Det kommer an på hvor meget jeg har å gjøre. Som oftest greier jeg ikke å komme meg av gårde i tide.»
«Det spiller ingen rolle for meg hva du gjør,» sa Gutten. «Jeg går ikke til messe.»
«Men du tror da vel?» sa Rose bønnfallende. «Du tror da vel at det er sant.»
«Det er klart det er sant,» sa Gutten. «Det er da ikke mulig å tenke seg noe annet,» fortsatte han hånlig. «Det er det eneste som det er mening i. Disse ateistene,» fortsatte han, «skjønner ingenting. Det er klart at Helvede finnes, Flammer og fordømmelse,» sa han med blikket festet på det mørke, urolige vannet og lynene og lyktene på Palace Pier som sloknet en efter en, «pinsler.»
«Og så Himmelen,» sa Rose engstelig, mens regnet øste ned.
«Kanskje det ja,» sa Gutten. «Kanskje det også.»

Graham Greene: Brighton Rock
Oversatt av Peter Magnus

Sagt om Graham Greene

Evelyn Waugh og Graham Greene



"He was also one of those tiresome Anglo-Catholics, like his friend Evelyn Waugh, who have nothing in common with real Catholics who are at ease with their faith and don't take it that seriously."

(fra en leserkommentar på Amazon.co.uk)

Graham Greene - endelig

Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.

Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr. hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg nettopp har avsluttet, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.

I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forøvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.

Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg sånn lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

(Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, som finnes HER.)