Legenda Aurea

I DETTE tidligere innlegget skrev jeg om Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter, som jeg abonnerer på. Som nevnt i dette innlegget, er mange av bøkene i serien knyttet til vår religion, naturlig nok. Nylig mottok jeg Legenda Aurea (den gylne legende), en samling helgenlegender fra Middelalderen. En herlig, tykk bok på rundt 800 sider, som jeg straks begynte å lese i. Først om Paulus og hans omvendelse, så om min egen navnehelgen Georg (Jørn=Georg), og så om oversetternes skytshelgen, Hieronymus (som feires av norske oversettere, uansett tro og kirketilhørighet).

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om Legenda Aurea, til tross for at den var den mest leste boken i middelalderen etter Bibelen og kanskje er grunnen til at vi fortsatt minnes den hellige Lucias dødsdag også her i det protestantiske nord.

Da Jacobus, dominikanermunk og senere erkebiskop av Genova, ga ut sitt manuskript rundt 1260, ble det umiddelbart kopiert i stort antall og oversatt til en rekke språk. Med boktrykkerkunsten eksploderte utbredelsen. Jacobus' dramatiske fortellinger om hellige kvinner og menn fra Bibelen og martyrenes kamp for sin kristne tro ble trykket i flere utgaver enn Bibelen bare mellom 1470 og 1500.

Jacobus deler hagiografiene inn etter kirkeåret, og han dveler lenge ved de kirkelige høytidene. Longobardenes historie har også fått sin plass - inkludert en utlegning om Muhammad og islam. Utvalget i den norske utgaven omfatter omtrent halvparten av Jacobus' verk.
Lars Roar Langslet har skrevet et innledende og meget lærerikt essay. En bok alle katolikker burde ha!

Alle hellige, be for oss

En diskret helgen

Dette bildet fra balkongen min på Katarinahjemmet er fra i høst, nå er det jo løv på trærne. Men det gir likevel et visst inntrykk av hvordan dette klosteret ligger som en liten opphøyd oase midt på tykkeste Majorstua.



Jeg har egentlig ikke noe personlig forhold til den hellige Dominikus, men indirekte har jeg selvsagt det, siden jeg fikk min undervisning hos dominikanerne i Oslo og konverterte i St. Dominikus kirke for tjuefem år siden. Og når jeg i tillegg bruker Katarinahjemmet, eller Sankta Katarinahjemmet som det fulle navnet lyder, som base i Oslo, kan jeg vel si at jeg føler en åndelig tilhørighet til dette dominikanske miljøet.

Alle de tre versjonene av dominikanerne, mannlige dominikanere og de to kvinnelige (åpent og lukket kloster) er til stede i Oslo, det er litt morsomt. Katarinahjemmet er et åpent, såkalt apostolisk kloster, i motsetning til søstrene på Lunden i Groruddalen, som har et monastisk/kontemplativt/klausurert kloster. Brødrenes kloster i Neuberggaten er også et apostolisk kloster, og det er selvsagt nær kontakt mellom brødrene i Neuberggaten og søstrene på Katarinahjemmet bare noen hundre meter unna.

I går, på en av minnedagene for Dominikus, feiret Katarinahjemmet sitt åttiårsjubileum med messe i St. Dominikus først og åpent hus med diverse program på Katarinahjemmet etterpå. Og siden jeg nettopp har tilbrakt noen dager på Katarinahjemmet, passet det sånn at jeg ble med på jubileet.

Det er altså åtti år siden de første fransktalende dominikanerinnene ankom Norge fra Belgia. Noen snudde bokstavelig talt i døra i møtet med dette Ultima Thule, men noen ildsjeler bet seg fast og nedla et arbeid som har båret rike frukter.

HER kan du lese om Dominikus på katolsk.no og HER kan du lese dominikanerpater Arnfinn Harams lille blogg-preken om Dominikus i går .

På Katarinahjemmets egne nettsider (se blogglisten til høyre, eller trykk på navnet) står det at Dominikus var en "diskret" helgen som ikke etterlot seg noen skrifter, men derimot en streben, en ånd og en glede som lever fremdeles. Og det opplever jeg som en realitet, og som et privilegium å være omfattet av.

PS Hvem er så denne Katarina? Det er den hellige Katarina av Siena, som du kan lese mer om HER. Sigrid Undsets siste bok handlet om den hellige Katarina ... og ble skrevet på Katarinahjemmet.

Den hellige Frans og en av hans brødre

Jeg har bursdag i morgen, men feiret litt på forskudd i går. En av gavene jeg fikk, var boken Fioretti, en blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre, oversatt av Kjell Arild Pollestad. Boken, fra 1300-tallet, har ukjent forfatter, men regnes som et av høydepunktene i italiensk litteratur. Den ble jeg veldig glad for å få, og en ekstra bonus er det at denne norske oversettelsen er tilegnet pater Ronald Hölscher i St. Hallvard i Oslo, "en av de nederlandske fransiskanerne som så trofast og inderlig har latt gløden fra den store lille Frans funkle for store og små også i vårt eget land", som Pollestad uttrykker det.

Vi hadde gleden av å ha pater Ronald som sogneprest i en del år da vi bodde på Nesodden. Dels kom han ut til oss og hadde egne messer for katolikkene på Nesodden, men det var jo St. Hallvard kirke som var sognekirken. Jeg tror ikke noen som var i kontakt med pater Ronald kunne unngå å bli berørt av hans helt spesielle utstråling.












Dette bildet av Frans og pater Ronald tok jeg i en periode da jeg var frilansjournalist og skrev en artikkel om ham.