Mariahagen

I 2012 hadde jeg DETTE innlegget om en mariahage jeg holdt på å lage. På bildet over er arbeidet godt i gang, og Maria er "prøveoppstilt" på en naturstein som er tenkt som sokkel.
På det neste bildet er hagen på det nærmeste ferdig. Maria står på en granittsokkel i en baldakin av jern. Den er tegnet av meg og smidd av en profesjonell smed. Rundt mariahagen er det en hekk av tuja (smaragd) som, når den vokser til, kommer til å danne et rom. Til venstre for Maria står en stor buksbom, og bak og rundt er det liljer. Foran granittsokkelen er det en mindre granittstein til lys. Granittsteinene og skiferhellene har jeg fått nærmest gratis av en anleggsgartner jeg kjenner.
Dette er blitt et spesielt innslag i hagen, et sted jeg selv oppsøker hver dag (jeg bruker hagen på en eller annen måte hver eneste dag året rundt).

The heart of the Church

"Mary is the heart of the church. This is why all works of charity spring from her. It is well known that the heart has two movements: systole and diastole. Thus Mary is always performing these two movements: absorbing grace from her Most Holy Son, and pouring it forth on sinners." -St. Anthony Mary Claret

Is there anything else you need?

Mariahagen

Den digre stubben freses vekk for å  frigjøre plassen for mariastatuen.


For omtrent et år siden hadde jeg DETTE innlegget hvor jeg skrev om mariahagen jeg holder på å anlegge. Planløsningen var klar allerede den gangen. I fjor høst kom de siste hekkplantene på plass. Den siste hindringen for å begynne med detaljarbeidet der mariastatuen skal stå, har vært en diger stubbe etter et atten meter høyt lerketre. Det er mange år siden treet ble felt, og jeg hadde vel håpet at stubben skulle råtne så jeg kunne fjerne den, men den holdt stand. I dag måtte den imidlertid vike for en solid stubbefreser.
Så er spørsmålet: Skal jeg sette opp statuen før "veggene", dvs hekkene, har vokst opp? Jeg tror kanskje det. Jeg har i hvert fall begynt å tenke på selve statuen for alvor. Hvor skal jeg få den fra? Jeg får vel snakke med den polske altmuligmannen min.

Hvor ble det av jomfruen?

I siste nummer av det litterære tidsskriftet Vagant har litteraturkritiker Espen Grønlie en stor artikkel (13 sider) om den nye bibeloversettelsen: "Den nakne teksten? Tradisjonsbevissthet, teksttrohet, typografi og tegnsetting i Bibel 2011". Som tittelen antyder, tar den for seg en mengde sider ved den nye bibeloversettelsen. Her er et lite utdrag hvor han tar for seg jomfrubegrepet i forbindelse med Jesajas profeti om Jesu fødsel.

«Først og fremst: Hvor har det blitt av jomfruen vår? Som de fleste vil vite, er jomfrubegrepet svært sentralt i kristen teologi. Før Jesu fødsel i Matteusevangeliet viser Herrens engel seg for Josef i en drøm, og gir ham beskjed om at barnet Maria bærer er av Den hellige ånd. Deretter står det, i Bibel 2011: «Alt dette skjedde for at ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten» (Matt 1. 23). Så følger sitatet fra profeten det her henvises til, nemlig Jesaja: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn/og de skal gi ham navnet Immanuel/ - det betyr: Gud med oss.» (Matt 1, 23) Da er det jo naturlig å lete opp den antatt samsvarende passasjen hos Jesaja, altså i Det gamle testamentet. Her begynner det å skurre. Leser man den forrige bibeloversettelsen, den fra 1978/85, finner man at dette henviser til følgende passasje: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» (Jes 7, 14). For så vidt likt nok. Men når jeg vender meg til den nye oversettelsen, og leser samme passasje hos Jesaja, står det: «Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jes 7, 14). I den nye oversettelsen står det altså «den unge jenta» der det før sto «en jomfru». Hva har oversetterne tenkt her? Prøver de å fortelle oss at Matteusevangeliets tokning av profeten Jesaja er på bærtur? Eller mener de å frata Jesaja enhver profetisk evne? For ærlig talt: «den unge jenta skal bli med barn» - det er jaggu ikke mye til profeti!

I en kronikk i Morgenbladet tar teolog Jone Salomonsen for seg oversettelsen av nettopp disse passasjene i Matteusevangeliet og hos Jesaja (Morgenbladet 13.01.2012). Hun later til å mene at den nye uoverensstemmelsen er ganske uproblematisk, blant annet fordi det kan hevdes at passasjen i Matteusevangeliet ikke henspiller på betydningen av ordet «jomfru», men på resten av profetien, altså at han som blir født skal hete Immanuel. Videre omtaler Salomonsen det «produktive samspillet mellom testamentene» som oppstår som konsekvens av de ulike ordvalgene. Da lar hun nytelsen ved nytolkning gå på bekostning av trofasthet mot noe helt sentralt i den kristne tradisjonen. Salomonsens betraktninger om hvordan jomfrubegrepet blir forstått i Norge i dag, er nok relevante for dem som ønsker å få bibelteksten kritisk drøftet. Men for mange lesere av Bibel 2011 må den manglende trofasthet mot den kristne arven i dette spørsmålet framstå nærmest som en provokasjon. Det kan da ikke være oppgaven til Det Norske Bibelselskap å kaste vrak på et av de sentrale miraklene i kristendommen?»

(Se også DETTE tidligere innlegget.)

Mariahagen

Arbeidet med mariahagen er i gang. Mariastatuen skal stå like til høyre for spaden, der det skimtes en stubbe. Stubben skal selvsagt fjernes og erstattes av en form for fundament for statuen. Forestiller meg at jeg må få en smed eller noe til å lage en form for overbygg. Hekken i forgrunnen skal danne ytterveggen i rommet. Bak hekken i bakgrunnen til venstre ligger den japanske hagen. (Klikk på bildet for større versjon.)

Jeg har bestemt meg for å lage en mariahage. Med en hage på 1,7 mål har jeg plass nok. I den grad jeg har en overordnet plan for hagen, går det ut på å dele den opp i klart definerte tom. Det mest definerte rommet er den japanske delen, som ligger i det nederste hjørnet av hagen, og som er klart avgrenset fra omverdenen og resten av hagen med hekker, gjerder og porter. Den inneholder tradisjonelle elementer i en japansk hage, som steinlegging, grus, vintergrønne planter, dam, lykter etc. Det er ikke noe religiøst aspekt ved denne, selv om den appellerer til både sanser og sinn.
Nå har jeg tenkt å gi «det japanske rommet» selskap av et tilstøtende rom som skal være en mariahage. De to rommene skal ha felles inngang i midten og ytre sett utgjøre en lukket enhet i forhold til omverdenen, samtidig som de skal avgjøre to klart atskilte avdelinger innenfor denne enheten.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har fått ideen til å lage en mariahage, men det har jeg altså, og jeg har nå planløsningen ferdig utarbeidet. Det praktiske arbeidet er påbegynt, blant annet er deler av hekken som skal omgi hagen, plantet. Hekker skal også spille en rolle inne i mariahagen, ved at man må gå gjennom om ikke en labyrint så i hvert fall en passasje av hekker før man kommer inn til mariastatuen. Dessuten skal det være ytterligere et rom i rommet, også det avsondret med hekker, med en josefstatue. Hvor statuene skal komme fra, vet jeg ikke foreløpig. Det vil ta år før hekkene har vokst til og mariahagen har fått sin rette karakter. I tillegg til ferdigplanting av hekker må det gjøres diverse annet grunnarbeid i form av grusing, steinlegging etc. Men jeg er i gang, og jeg gleder meg til det videre arbeidet.

Apropos mariahage, så har Taylor Marshall (se innlegget nedenfor) DETTE innlegget på bloggen sin om å bygge et marialter i hagen.

Som sagt har jeg stor hage. Den japanske delen helt nederst i bildet.

Glimt fra den japanske avdelingen.

Maria mister møydommen

Maria mister møydommen i Klassekampen i dag, eller rettere sagt i en ny bibeloversettelse. Klassekampens artikkel HER.

Maria i mitt liv

Jeg leser Jacob Jervells bok om Maria, jvf. innlegget nedenfor. I tillegg gikk jeg i bokhylla og fant frem en bok jeg har hatt stående i mange år uten å lese, nemlig Maria i Bibelen og i vårt liv av den svenske (belgiske) karmelittpateren Wilfrid Stinissen. Hvorfor denne plutselige interessen for Maria? Fordi hun ville det. Mens jeg klippet gresset rundt kirken forleden dag (se to innlegg nedenfor), førte jeg en ordløs samtale med Maria-statuen utenfor kirken. Den var ikke bare ordløs, men også relativt ubevisst der og da, selv om jeg registrerte at oppmerksomheten kretset rundt denne statuen og jeg satt oppe ved den en stund mens jeg hadde pause og drakk en flaske vann. Det var en fredelig ettermiddag, plenklippingen var som en slags meditasjon, byens larm (hektisk rushtrafikk i gaten utenfor) var bare en fjern bakgrunnskulisse. Det eneste som eksisterte, var på en måte jeg og Maria-statuen.
Først om kvelden, etter at jeg hadde kommet hjem, fant jeg frem Jervells bok. Og nå Stinissens bok. Og nå virker det som om all oppmerksomheten kretser rundt Jomfru Maria.

For meg er det ikke noe merkelig i at Maria kan tale til meg på denne måten gjennom statuen utenfor kirken. Jeg har ingen problemer med at denne figuren plutselig kan bli en formidler av det man kanskje kan kalle et lite hverdagsunder, men vær klar over at jeg da bruker ordet under i en høyst hverdagslig betydning. Jeg tror ikke at man trenger til Lourdes og lignende steder for å oppleve dem. Ifølge den britiske matematikeren J.E. Littlewood (jeg vet ikke om han er katolikk eller ikke) opplever vi et under i gjennomsnitt hver 35. dag. Vår kirke, og omgivelsene rundt den, er et like hellig sted som ethvert annet sted i den katolske sfære.

Jervells bok og Stinissens bok er selvsagt forskjellige. Det merkes at den ene er protestant og den andre er katolikk. Begge er, så langt jeg har erfart til nå (jeg har lest et stykke ut i Jervells bok og så vidt begynt på Stinissens) høyst lesverdige, og blir ikke mindre interessante av å leses parallelt. Jomfrufødselen er et problem, selvsagt, i hvert fall for Jervell, som mener at det mer er snakk om en jomfru-unnfangelse, men at Maria ellers hadde et normalt seksualliv og fødte på normal måte, både Jesus og de mange søsknene hans. Ifølge Stinissen er Maria uplettet jomfru i enhver henseende, og det som omtales som Jesu søsken, er i virkeligheten fettere og kusiner. Følgelig hadde Maria og Josef ikke noe seksualliv i det hele tatt. En av de beste kildene til viten om Maria er for øvrig det apokryfe Jacobsevangeliet, som ifølge Jacob (!) Jervell like gjerne kunne hett Mariaevangeliet. Jeg har ikke fått sett på det ennå.

Når det gjelder jomfrufødselen, må jeg for eget vedkommende si at jeg ikke er villig til å basere noe aspekt av min tro på gynekologi. Om Maria var det ene eller det andre, er meg relativt likegyldig. Men jeg må si at jeg fikk sans for Jervells poeng med at det var unnfangelsen som var guddommelig, ikke selve fødselen. Men det kan vel også hende at Gud brukte både Josef og Maria som sitt redskap, selv om det forkludrer jomfruelighetsteorien litt? Uansett hva Maria var eller ikke var, reduserer det i mine øyne ikke hennes rolle som Guds mor og den viktigste kvinnen både i Kirken og i historien.

Jeg har egentlig ikke hatt noe forhold til Maria før nå. Stinissen sier i forordet til sin bok at Det annet Vatikankonsil, i sitt forsøk å på å befri mariologien (læren om Maria) fra «enhver falsk overdrivelse», kom til å bevege pendelen litt for langt i motsatt retning. «Det kan ikke nektes at dette har ført til en altfor stor tilbakeholdenhet. ja, til en viss minimalisme, både hos teologer og de øvrige kristne. I de siste årene har kirken imidlertid igjen vist en tendens til å gi Maria tilbake den plass hun fortjener.» Stinissens bok kom i 1981, og da hadde vel Johannes Paul II vært pave i et par--tre år. Og han var som kjente meget Maria-tro, i den grad at han hadde en stor M for Maria i sitt pavelige segl. I den grad Det annet Vatikankonsil markerte en vei bort fra Maria, sørget nok han for at den kom tilbake på sporet igjen.

Men for meg personlig har hun altså til nå bare vært et navn, en fjern skikkelse. Etter en plenklipp på kirkelig grunn har hun kommet meg nær.

PS Jeg skal straks komme tilbake med et eget innlegg om Stinissens bok, og om Stinissen.

Verdens mest berømte kvinne

Det er festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen i dag. I den forbindelse har jeg for første gang bladd litt i denne boken, som jeg relativt nylig fikk tak i etter lang jakt i antikvariater. Skjønt - grunnen til at jeg begynte å bla i den, var egentlig ikke dagen i dag, men dagen i går. Hele tiden mens jeg klippet gresset rundt kirken (innlegget under), følte jeg nemlig en slags ordløs kommunikasjon med Maria der hun sto oppe på alteret sitt og var den eneste som så meg. Og så fant jeg frem boken etter at jeg hadde kommet hjem. Og så viste det seg at det seg at Kirken feirer henne i dag. Det passer jo bra inn med min teori om at ingenting er tilfeldig her i verden. Men altså - skulle du komme over denne boken, så ikke nøl med å kjøpe den. Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning er tittelen, av Jacob Jervell, Gunnar Danbolt og Ann Helene Bolstad Skjelbred. Jervell er bokens redaktør, og når han innledningsvis sier: «Det er på tide at vi sier noe om jomfru Maria. Hun har lenge nok vært stemoderlig behandlet hos oss.», så får vi katolikker se litt stort på det, og også se gjennom fingrene med at Jervell omtaler den protestantiske statskirke-sekten han tilhører, som «Kirken». Når han inviterer til «en vandring med Maria gjennom historien og frem til i dag», er det like utbytterikt for katolikker som for protestanter.










Mariaalteret ved Vår Frue kirke i Porsgrunn.






Et lite utdrag fra boken:

'Ave maris stella

Den mest utbredte av alle mariasanger er «Ave maris stella» som du fremdeles kan høre gjenklang av i viser av i dag. De to første versene lyder:

Vær hilset, havets stjerne
Guds mor, den fruktbare
og samtidig evig jomfru,
den salige port til himmelen.

Denne Ave ble mottatt
Av Gabriels munn
Og freden ble grunnlagt
Evas navn bragt tilbake.

Maria er den Eva som kommer tilbake i forandret skikkelse, vi ser hvordan det spilles på at «Ave» bakvendt gir «Eva». Maria er inkarnasjonen av alt det sant kvinnelige. Og kan derfor også kalles «Evas datter». '


PS: Mariastatuen du ser i høyre spalte her, er fra Carrara i Italia og står på badet hjemme hos meg.