Tegn

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om tegn, og pinsen må vel være et godt tidspunkt. Med tegn mener jeg selvfølgelig tegn fra Gud. Kirkehistorien har mange eksempler på det. Nettopp pinsen feires jo til minne om et av de mest spektakulære, da apostlene mottok Den hellige ånd i form av en flamme på hver enkelts hode. Et annet kjent eksempel fra Bibelen, er kristenforfølgeren Saulus’ opplevelse på veien til Damaskus, en livsomveltende begivenhet som gjorde ham til apostelen Paulus.

Min egen opplevelse av denne art, har jeg beskrevet i DETTE tidligere innlegget. Det var en opplevelse hvor jeg, i min søken etter et sted å høre hjemme religiøst, oppsøkte en aftenmesse i St. Dominikus kirke i Oslo, mitt første besøk i et katolsk kirkerom overhodet. Jeg visste ingenting om den katolske kirke og hadde ingen forventninger. Mens jeg satt der i den nesten tomme og tussmørke kirken og ventet på at messen skulle begynne, betraktet jeg det flakkende røde lyset ved det lille skapet, hvis betydning og innhold jeg først senere ble klar over (jeg gjentar at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke). Da jeg hadde betraktet dette lyset en stund, fikk jeg en opplevelse av Kristi nærvær som, slik jeg opplevde det, manifesterte seg i hver celle av kroppen. Og som jeg sier i det tidlige innlegget, det kunne gjerne stått med neonbokstaver på den hvite murveggen: Her er jeg, her er det du leter etter.
Andre har karakterisert det som en direkte gudserfaring, det blir imidlertid litt for store ord for meg, så jeg kaller det et tegn fra Gud, selv om det vel går ut på det samme.

Men altså - et tegn. Min søken var endt, jeg hadde gått en lang vei fra jeg fikk en trosvisshet i syvende klasse på folkeskolen. Opplevelsen i St. Dominikus kirke var ikke bare en bekreftelse av troen, men fortalte meg også at jeg var katolikk. Konversjonen var for så vidt bare en formalitet. Jeg gikk, som Sigrid Undset, ikke over fra noe til noe annet, jeg bare tok konsekvensen av hva jeg var.
Flere faktorer gjorde denne opplevelsen til en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg visste som sagt ingenting om den katolske kirke, det vil si at jeg ikke visste hva dette skapet inneholdt eller at Kristus reelt er til stede i et katolsk kirkerom. Jeg hadde heller aldri hatt slike opplevelser tidligere, jeg hadde ikke engang hørt om det. Senere har jeg jo erfart at jeg ikke er den eneste katolikken som har opplevd slike ting. Om man opplever slikt i andre kirkesamfunn, vet jeg ingenting om.

Jeg fikk altså et tegn fra Gud. Det føltes, og føles fortsatt, som en stor nåde. Den umiddelbare konsekvensen var selvsagt at jeg ble det jeg var, at jeg altså ble opptatt i Kirken (jeg hadde på det tidspunktet for lengst frasagt meg mitt summariske medlemskap i statskirken).
På et mer overordnet plan har opplevelsen hatt den virkningen at jeg ikke kan tvile, hverken på troen eller på den katolske kirke. Jeg har fortsatt ikke noe særlig greie

Et slikt tegn får man av naturlige årsaker bare én gang i livet. Men en gang siden fikk jeg et annet tegn, av en litt mindre kaliber. Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen etter mange års fravær, og var inne i en periode hvor jeg ikke praktiserte troen, det vil si at jeg ikke gikk i kirken. Det hang sammen med flyttingen, som igjen skjedde samtidig med at barna flyttet hjemmefra. Vi var både revet løs fra det katolske miljøet vi kjente og ikke lenger en kirkegående familie.

På denne tiden var det to nonner igjen i hjembyen, av en opprinnelig stor og tradisjonsrik kommunitet. Sykehuset de hadde drevet i flere mannsaldre, var nedlagt. En dag traff jeg en av nonnene i bokhandelen. Det vil si - traff og traff, hun kjente jo ikke meg, siden jeg ikke hadde satt min fot i kirken, mens jeg selvfølgelig visste hvem hun var på grunn av ordensdrakten. Da vi på et tidspunkt passerte hverandre mellom reolene i bokhandelen, smilte hun til meg. Dette smilet opplevde jeg som et tegn, en beskjed om at jeg måtte begynne å gå i kirken igjen. Og det har jeg gjort siden, hver eneste søndag og helligdag så sant ikke tvingende grunner har forhindret meg. Nå er den lokale kirken og menigheten mitt åndelige hjem. Uten dette smilet fra nonnen vet jeg ikke når jeg hadde begynt å gå i kirken igjen, men på dette tidspunktet mente Gud altså at det var på tide. Og hva kunne vel være riktigere enn å bruke en nonne som budbringer?

Det slår meg at tegn ikke er det temaet de troende snakker mest om, og jeg føler meg nesten litt brydd selv ved å skrive om det. Samtidig betrakter jeg det som en naturlig ting for et troende menneske. Ikke naturlig i den forstand at det er noe man kan forvente eller kreve. Begge de tegnene jeg har fått, har kommet fullstendig uforvarende på meg. Hvordan kan jeg vite at de var tegn? Opplevelsene har ikke levnet noen tvil. De har ligget utenfor normale sanseopplevelser, de har ikke trengt noen intellektuell vurdering. De har så å si karakterisert seg selv, hinsides enhver tvil om hva de var. John Willem Gran skriver om tegn i sin selvbiografiske En hånd på min skulder. Kjell Arild Pollestad beskriver et tegn i sin bok Veien til Rom, et tegn nokså likt det jeg selv opplevde i St. Dominikus kirke. Begge disse beretningene har hjulpet meg til å akseptere at de tegnene jeg selv opplevde, var nettopp det de var. Når jeg sier at Grans og Pollestads beretninger hjalp meg å akseptere mine egne tegn, går det på at jeg syntes det å motta tegn har vært en så fantastisk opplevelse, en så stor nåde, at jeg har hatt problemer med å godta at jeg var verdig til det.

Men som sagt - jeg opplever ikke at dette er et tema det snakkes mye om i Kirken i dag. Av nysgjerrighet slo jeg opp i Richard P. McBrians omfattende verk Katolsk Tro gennem to Årtusinder (Catholicism), som tar for seg nesten ethvert tenkelig aspekt ved Kirken og troen, men fant ingenting om tegn. Temaet glimrer også med sitt fravær i Den hollandske katekismus for voksne og i Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv. I Den katolske kirkes katekisme er det riktignok en seksjon om tegn, men ingenting om Guds tegn til det enkelte troende menneske.

En åndelig opplevelse

Han var nemlig ikke fylt ni år da han hadde sin første åndelige opplevelse. Han står kanskje nede ved vika, og det lir og lakker mot vår, eller på neset vest for vika, og der er en haug og en frodig grønn tuve oppe på haugen, eller kanskje oppe i fjellet over innmarka, og bøen er helt gjemt i graset, og det er innunder slåtten.

Da er det som Guds åsyn åpner seg mot ham. Han føler guddommen åpenbare seg i naturen, i en klang hinsides ord og tanke, det er guddommens kraft som toner. Han vet ikke av før han selv er en skjelvende røst i denne allmektige herlighetsklangen. Det var som hans sjel ville løftes ut over kroppen, som pisket mjølk over kantene på en skål, som den var i ferd med å flyte sammen med et umåtelig hav av høyere liv, over ord, hinsides all fornemmelse, kroppen gjennomsyret av et slags skummende lys, over alt lys.

Sukkende kjente han hvor liten han selv var midt i denne uendelige herlighetsklang og stråleglans, hele hans bevissthet løste seg opp i gråtmild lengsel etter å bli ett med det høyeste og slippe å være seg selv lenger. Han lå lenge i sanden eller i graset og gråt, dypt og inderlig, en salig gråt, ansikt til ansikt med det uutsigelige. Gud, gud, gud, sa han og skalv av kjærlighet og ærbødighet, kysset jorda og grov fingrene ned i grassvorden. Han hadde en sterk følelse av velvære også etter at han begynte å komme til seg selv; han ble liggende, lå stille i ekstase og kjente det som det aldri mer kunne falle noen skygge over hans liv. All motgang var ingenting, ingenting gjorde noe mer, alt var godt. Han hadde opplevd det Ene. Hans far i himmelen hadde tatt ham opp til sitt hjerte, nord ved det ytterste hav.

Halldór Kiljan Laxness: Verdens lys. Oversatt av Wilhelm Kaurin.

Laxness konverterte i 1923 og tok mellomnavnet Kiljan etter den irske martyren St. Kilian.
Laxness mottok nobelprisen i litteratur i 1955. Sitt forhold til katolisismen har Laxness beskrevet i romanen Den store væver fra Kashmir, som ble utgitt i Norge i dansk oversettelse i 1975.

Se også DETTE tidligere innlegget.

Tegn

Noen krever bevis for å kunne tro, slik allerede apostelen Thomas gjorde det: «Får jeg ikke ser merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side - da kan jeg umulig tro det.» Et drøyere krav har vel ingen kommet med hverken før eller siden. Det ble som kjent innvilget, og dermed hadde ikke Thomas noe valg lenger. «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se,» sa Jesus. Og siden har alle troende pent måttet klare seg uten dette bokstavelig talt håndfaste beviset. For mange er troen uansett så selvfølgelig at de klarer seg uten, for andre sannsynligvis mer av et vågestykke, jfr. Kierkegaards sammenligning med å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp.

Andre igjen får bevis, uten å be om det. Biskop Gran forteller i første bind av sin selvbiografi, En hånd på min skulder, om sin vei til den katolske kirke:

«Opptakten til min odyssé, som på sikt skulle gi mitt liv en utforutsett orientering, var helt presis, og kunne, om så var ønsket, tidfestes nøyaktig. Den fant sted en natt mens jeg av ukjente grunner ikke fikk sove. Med ett var det som om en kraft, en separat eksistens, rørte ved innsiden av mitt hjerte. Opplevelsen var voldsomt, og står like tydelig i erindringen mens dette skrives.
Neste dag levde jeg imidlertid under konstant inntrykk av opplevelsen, uten at jeg kom til klarhet over hva som kunne ha skjedd. Først under middagen, som Fasting og jeg normalt inntok uten mange ord, fortalte jeg om nattens opplevelse og min intense undren. 'Og hva er svaret?' spurte han. Plutselig visste jeg det: 'Gud,' sa jeg bare. Hvoretter en demning brast i meg, som i sin tur utløste bølger av hittil ukjente følelser.»

Også Kjell Arild Pollestad opplevde et tegn da han som ung, protestantisk turist i Roma mer eller mindre tilfeldig havnet i kirken Santa Maria Maggiore skjærtorsdag i 1971. Det forteller han om i Veien til Rom:
«Da den enorme menigheten ba syndsbekjennelsen, må det ha lydd som et lite tordenskrall mellom søylene, og likevel var jeg i en slags lomme av stillhet hvor bønnen ble en mild og fjern dyr. Jeg har ingen ord som kan beskrive denne tilstand. Likesom stillheten overdøvet lyden, så var jeg helt alene og samtidig forenet med alle, i en uforklarlig og sval varme som strømmet inn i meg fra den bedende menigheten. Jeg vet heller ikke om det var jeg eller en annen som uttalte ordene, eller om de overhodet ble uttalt, men hele min bevissthet, ja hele mitt vesen ble fylt av en visshet som siden ikke har forlatt meg, uansett hvordan livet ellers har artet seg. Og vissheten var: Her er Gud.»

Nøyaktig den samme vissheten opplevde jeg selv første gang jeg befant meg i et katolsk kirkerom. Min opplevelse artet seg litt annerledes enn Pollestads, men like gjennomgripende. Og i likhet med ham kan jeg si:

«Jeg har aldri skjønt det som skjedde i Santa Maria Maggiore under denne skjærtorsdagens aftenmesse til minne om Kristi innstiftelse av nattverden. Det finnes så vidt jeg kan begripe ingen trekk i min karakter, ingen episoder i mitt liv som kunne forberede meg til, eller på noen måte innvarsle, en slik opplevelse. Jeg hadde heller ingen grunn til å forvente at noe slikt skulle vederfares meg. Det hadde ikke engang vært min hensikt å gå til gudstjeneste; pavemessen palmesøndag var mer enn nok for mitt vedkommende. Og nå var jeg altså på et øyeblikk blitt fylt av en urokkelig overbevisning om at det som skjedde her, det disse menneskene trodde og bekjente, det var det som var sant. Jeg var blitt troende. Det var blitt lukket opp for meg før jeg rakk å banke på.»

Heller ikke jeg hadde noen som helst forventning til en slik type opplevelse. Riktig nok var jeg troende fra før, men ikke medlem av noe kirkesamfunn. Jeg var søkende i den forstand at jeg ville finne et sted hvor troen kunne høre hjemme - derfor hadde jeg bestemt meg for å oppsøke en rekke kirkesamfunn for å se om det var noe som passet for meg. Den katolske kirke var nummer to i rekken - og lenger kom jeg ikke. Opplevelsen jeg hadde, som i motsetning til Pollestads skjedde i et nesten folketomt og nakent kirkerom (paradoksalt nok St. Dominikus kirke i Oslo like før en hverdagsmesse), var ikke bare en slags bekreftelse av troen, men forbandt den også med den katolske kirke. Uten å gå i detaljer kan jeg si at jeg hadde en oversanselig opplevelse av Kristi tilstedeværelse i nattverden og i kirkerommet, 'utløst' ved å betrakte det røde lyset ved tabernakelet - stort annet var det ikke å se på. Det kunne like gjerne stått med neonbokstaver på den hvite veggen: 'Her er jeg. Dette er virkelig.' Det hadde ingenting med intellektuell, rasjonell innsikt eller tenkning å gjøre, det var en rent fysisk fornemmelse som manifesterte seg i hver eneste fiber i kroppen, en bokstavelig talt gjennomgripende opplevelse, ulik noe annet jeg har opplevd før eller siden.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke fra før, jeg hadde ikke engang hørt om begreper som transubstansiasjon og realpresens, og min opplevelse fant sted flere år før Pollestad fortalte om sin i bokform. Jeg hadde ikke engang hørt om opplevelser som dette, og mener for øvrig at jeg ikke er den typen menneske som har legning for det. For ordens skyld gjør jeg også oppmerksom på at jeg selvsagt ikke var påvirket av noe som helst - ulikt mange andre i min generasjon har jeg aldri prøvd noen form for narkotikum eller bevissthetsutvidende stoff, og den perioden av mitt liv som det her er snakk om nøt jeg knapt nok alkohol.

Andre har karakterisert opplevelser min opplevelse som en direkte gudserfaring. Det er et ord jeg selv ikke våger å bruke. Men en slik opplevelse er likevel så gjennomgripende og skjellsettende at den forandrer hele ens liv. Fra da av er tvil ikke lenger et valg man har, for da måtte man benekte det man har opplevd, og en opplevelse av denne kaliber kan man ikke fornekte uten å lyve for seg selv. Man føler seg som en utvalgt, jeg hadde nær sagt på godt og ondt, men når alt kommer til alt kan man vanskelig betrakte noe slikt som annet et gode, som en enestående gunst man hverken har forventet eller bedt om.

En direkte gudserfaring? En svimlende tanke. Skulle det virkelig være mulig at Gud gir noen av oss et håndfast tegn for å få oss på plass der han vil ha oss? Jeg har ingen annen forklaring på det.