Why I became Catholic

Seven Reasons to be Catholic (reason #1)

Katolikk i dag

Her er boka som ble lansert nå nylig, og som har vakt en viss oppsikt: Katolikk i dag. En lutheraners vei til den katolske kirke. SLIK ble boka omtalt i Aftenposten, og HER er en omtale i Vårt Land.

Baksideteksten lyder slik:
«Mette Elisabeth Nergård er bispedatteren som for seksten år siden gjorde trosreisen fra luthersk kristendom til Den katolske kirke. Nå ønsker hun å dele refleksjoner og erfaringer og stå fram med et hun og mange andre opplever som vanskelig: Den katolske kirkes forhold til moderne menneskers liv. Nergård skriver om samliv utenfor ekteskap, skilsmisse, gjengifte, homofili og prevensjon. I likhet med økumenikk blir disse temaene tatt opp på en måte som inviterer leserne til medrefleksjon og debatt. I essaysamligen belyses også forskjeller mellom luthersk og katolsk trospraksis ved at det gis en innføring i messen, skriftemålet og bønnelivet. Fellesskapet mellom levende og døde samt forholdet til helgener framheves som en rikdom.»

For mange godt voksne katolikker vil denne boken kanskje gi assosiasjoner til pater Thorns bok Luther i mitt liv som katolikk. Det er et faktum at norsk katolisisme befinner seg i et spenningsfelt med lutherdom som motpol. Mange norske konvertitter kommer fra en trospraksis i statskirken eller beslektede sekter. Jeg tror at norske protestanter som tenker på å konvertere i dag, vil ha stort utbytte av å lese Nergårds bok på grunn av måten den formidler kunnskaper og kjærlighet til Kirken på sett med luthersk kristendom som bakgrunnsteppe.

En hånd på min skulder

Et nytt nummer av "Broen" kom i postboksen i går. Broen er et katolsk kirkeblad som utgis av Norsk Katolsk Bisperåd, et slags "overordnet" menighetsblad og nyhetsmagasin for det katolske Norge.

Det siste nummeret var behørig viet nylig avdøde biskop Gran, som var biskop i Oslo fra 1964 til 1983. Han unngikk så vidt å bli min biskop - 1983 var nemlig året da jeg konverterte, og da jeg hadde skrevet til biskopen og bedt om å bli tatt opp i Kirken, spurte pateren som underviste meg om jeg hadde skrevet til riktig biskop. Det hadde jeg - samme dag som jeg skrev brevet, så jeg nemlig i Aftenposten at Oslo hadde fått ny biskop. Biskop Gran gikk av 26. november, antagelig har jeg skrevet mitt brev dagen etter. Svaret fra biskop Schwenzer er datert 2. desember, og jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten i Schwenzers tid som biskop, men jeg har aldri undersøkt om det stemmer. Det spiller for så vidt heller ingen rolle, men det ville vært litt kuriøst.

Da jeg hadde lest om biskop Gran i Broen, gikk jeg i bokhylla og fant frem første bindet i hans selvbiografi, En hånd på min skulder, hvor han blant annet forteller om hvordan han ble katolikk. Det er interessant lesning nå som jeg holder på med min egen konversjonsberetning til bloggen. Samtidig fant jeg ut at det var for galt at jeg ikke også hadde bind to av Grans selvbiografi, Terskelen, så nå er den bestilt fra et antikvariat.

Det omtalte nummeret av Broen kan du lese HER.

Menneske først - kristen så

Dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn betydde mye for meg personlig, i den prosessen jeg gjennomgikk da jeg ble katolikk - eller rettere sagt; i den prosessen som tydeliggjorde for meg at det var katolikk jeg var (denne distinksjonen er viktig for meg, og jeg skal komme tilbake til den når jeg skal skrive om min egen konvertering. Selv om jeg konverterte først 33 år gammel, har jeg nemlig som troende menneske aldri vært noe annet enn katolikk.)

Det er vanskelig å forklare i dag hvilken rolle Hallvard Rieber-Mohn spilte i den norske offentlighet i 1960- og 1970-årene. Man kan vel trygt si at ingen katolsk prest hverken før eller siden har vært så synlig og til stede i norske medier som ham. Fast spaltist i aviser og tidsskrifter, selvskreven debattant i ethvert NRK-program som hadde med religion eller europeisk kultur og politikk å gjøre.

Da jeg kom inn i ”kretsen rundt” dominikanerklosteret i Neuberggaten, var han fortsatt til stede, men preget av sykdom. Jeg så ham bare noen få ganger, og traff ham aldri ansikt til ansikt. Faktisk døde han samme år som jeg ble opptatt i Kirken. Men jeg skrev til ham en gang, angående en særoppgave jeg skulle skrive om Carl von Ossietzky, og fikk et særdeles hyggelig og personlig brev tilbake, skrevet med Rieber-Mohns nærmest kalligrafiske håndskrift. Dette brevkortet oppbevarer jeg som om det skulle være en relikvie.

Rieber-Mohn var en produktiv forfatter. Den av bøkene hans som har hatt størst betydning for meg, er prekensamlingen Menneske først - kristen så. Det er et Grundtvig-sitat, og ut fra mitt kjennskap til Rieber-Mohn kunne det gjerne vært - og var kanskje - hans personlige motto. Rieber-Mohn innleder denne boken med noen ord som var en veritabel aha-opplevelse for meg:

«Menneske først - kristen så. Mange kjenner nok opphavet til dette fyndordet, den store danske teologen og folkelæreren N.F.S. Grundtvig. I nordisk kristenliv har knapt noen sett så klart og med så veldige konsekvenser denne grunnsannhet: Evangeliets mysterier er ikke bare innsiktet på det sant og ekte menneskelige. De forutsetter det.
Evangeliet er ikke bare en dom over Verden og menneskets falne natur. Evangeliet imøtekommer og bekrefter så meget av det gode som også bor i vårt vesen. Evangeliet renser og løfter det inn i en større - den største - sammenheng. Evangeliet gir oss mennesker vår egentlige identitet tilbake, både som individer og som folk. Som bare mysterium, er kristendommen lukket og utilgjengelig. Men som bare snill og byggende menneskelighet, er den til gjengjeld forvansket og forrådt. Det er i båndet mellom de to, mysterium og humanitet, at kristentroen bevarer sin tidløse spenning og sin gyldighet for oss alle. Dette bånd er dens stadig fornyede livskraft, dens fortsatte vitalitet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.

Katolikk - hvorfor og hvordan

De søkte de gamle stier, en klassiker innen norske konversjonsberetninger.



"Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten."

Sigrid Undset i De søkte de gamle stier, Oslo 1936


De søkte de gamle stier var en antologi med konversjonsberetninger som vakt en viss oppsikt i samtiden fordi katolisismen var mer kontroversiell da enn nå, og ikke minst fordi to kjente navn i datidens norske offentlighet, Lars Eskeland og Sigrid Undset, var blant bidragsyterne.

Konversjonsberetninger er av naturlige årsaker en ikke særlig utbredt litterær sjanger, men de finnes, også i vår tid. Kjell Arild Pollestads Veien til Rom - hvordan jeg ble katolikk (1990) og Janne Haaland Matlarys Tyngdepunktet - hvorfor jeg ble katolikk (2002) kan nevnes.

Selv hadde jeg, i all beskjedenhet, tenkt å innlede denne bloggen med min egen konversjonsberetning (dog ikke i bokform!). Men den må skrives først, så jeg begynner på denne måten; med å si litt om andres.

Hvorfor en konversjonsberetning? Fordi det å bli katolikk er, eller i hvert fall bør være, en skjellsettende begivenhet i livet, en så gjennomgripende beslutning og erfaring at det preger hele ens liv. Og da er det ikke så rart at man kan føle trang til å sette ord på det.





En lesverdig beretning om protestanten fra Jæren som ad mange omveier føres fra "barnetro" og religiøs likegyldighet til den katolske kirke. Velskrevet og oppriktig.




Da jeg begynte på denne boken, avsluttet jeg etter få sider fordi jeg ikke orket mer av det jeg opplever som Matlarys selvforherligelse og selvsentrerthet. Omslaget er i så måte illustrerende. Men jeg er nok litt urettferdig mot henne nå, og det kan godt hende jeg tar boka fram igjen en gang, ja, egentlig fikk jeg lyst til det, nå da jeg bladde litt i den etter å ha tatt bilde av den.