Nytt menighetsråd i Porsgrunn

Interiør fra Vår Frue kirke i Porsgrunn, en liten "stavkirkekloning".


Og plutselig var jeg medlem av menighetsrådet. "Å drive en menighet er som en kjempestor dugnad," sier pater Reidar. Man får prøve å bidra i all beskjedenhet.
"Kan du forestille deg meg som medlem i et menighetsråd?" spurte jeg en bekjent etter at jeg hadde sagt meg villig til å stille til valg. "Ja," svarte hun uten betenkning. Så da så.

Chesterton vs Bibelen

 Detalj fra bloggerens kjøkken.



«Drink because you are happy, but never because you are miserable.»
G.K. Chesterton


«Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. La ham drikke så han glemmer sin armod og ikke minnes sin møye mer.»
Salomos ordspråk kap. 31, vers 6-7, her hentet fra Bibelen: Det gamle og nye testamente med de apokryfiske bøker, Det norske Bibelselskap 1978/85.

Hvem skal man tro på? Hvilket råd skal man følge? Disse to utsagnene er jo direkte motstridende. Jeg vil kanskje holde en knapp på Chesterton her. Hans råd er helt ut i overensstemmelse med min egen praksis, og den fungerer utmerket. Men så er jeg stort sett heller ikke "miserable".

God helg til denne bloggens lesere.

Mariahagen

Den digre stubben freses vekk for å  frigjøre plassen for mariastatuen.


For omtrent et år siden hadde jeg DETTE innlegget hvor jeg skrev om mariahagen jeg holder på å anlegge. Planløsningen var klar allerede den gangen. I fjor høst kom de siste hekkplantene på plass. Den siste hindringen for å begynne med detaljarbeidet der mariastatuen skal stå, har vært en diger stubbe etter et atten meter høyt lerketre. Det er mange år siden treet ble felt, og jeg hadde vel håpet at stubben skulle råtne så jeg kunne fjerne den, men den holdt stand. I dag måtte den imidlertid vike for en solid stubbefreser.
Så er spørsmålet: Skal jeg sette opp statuen før "veggene", dvs hekkene, har vokst opp? Jeg tror kanskje det. Jeg har i hvert fall begynt å tenke på selve statuen for alvor. Hvor skal jeg få den fra? Jeg får vel snakke med den polske altmuligmannen min.

Tegn

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om tegn, og pinsen må vel være et godt tidspunkt. Med tegn mener jeg selvfølgelig tegn fra Gud. Kirkehistorien har mange eksempler på det. Nettopp pinsen feires jo til minne om et av de mest spektakulære, da apostlene mottok Den hellige ånd i form av en flamme på hver enkelts hode. Et annet kjent eksempel fra Bibelen, er kristenforfølgeren Saulus’ opplevelse på veien til Damaskus, en livsomveltende begivenhet som gjorde ham til apostelen Paulus.

Min egen opplevelse av denne art, har jeg beskrevet i DETTE tidligere innlegget. Det var en opplevelse hvor jeg, i min søken etter et sted å høre hjemme religiøst, oppsøkte en aftenmesse i St. Dominikus kirke i Oslo, mitt første besøk i et katolsk kirkerom overhodet. Jeg visste ingenting om den katolske kirke og hadde ingen forventninger. Mens jeg satt der i den nesten tomme og tussmørke kirken og ventet på at messen skulle begynne, betraktet jeg det flakkende røde lyset ved det lille skapet, hvis betydning og innhold jeg først senere ble klar over (jeg gjentar at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke). Da jeg hadde betraktet dette lyset en stund, fikk jeg en opplevelse av Kristi nærvær som, slik jeg opplevde det, manifesterte seg i hver celle av kroppen. Og som jeg sier i det tidlige innlegget, det kunne gjerne stått med neonbokstaver på den hvite murveggen: Her er jeg, her er det du leter etter.
Andre har karakterisert det som en direkte gudserfaring, det blir imidlertid litt for store ord for meg, så jeg kaller det et tegn fra Gud, selv om det vel går ut på det samme.

Men altså - et tegn. Min søken var endt, jeg hadde gått en lang vei fra jeg fikk en trosvisshet i syvende klasse på folkeskolen. Opplevelsen i St. Dominikus kirke var ikke bare en bekreftelse av troen, men fortalte meg også at jeg var katolikk. Konversjonen var for så vidt bare en formalitet. Jeg gikk, som Sigrid Undset, ikke over fra noe til noe annet, jeg bare tok konsekvensen av hva jeg var.
Flere faktorer gjorde denne opplevelsen til en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg visste som sagt ingenting om den katolske kirke, det vil si at jeg ikke visste hva dette skapet inneholdt eller at Kristus reelt er til stede i et katolsk kirkerom. Jeg hadde heller aldri hatt slike opplevelser tidligere, jeg hadde ikke engang hørt om det. Senere har jeg jo erfart at jeg ikke er den eneste katolikken som har opplevd slike ting. Om man opplever slikt i andre kirkesamfunn, vet jeg ingenting om.

Jeg fikk altså et tegn fra Gud. Det føltes, og føles fortsatt, som en stor nåde. Den umiddelbare konsekvensen var selvsagt at jeg ble det jeg var, at jeg altså ble opptatt i Kirken (jeg hadde på det tidspunktet for lengst frasagt meg mitt summariske medlemskap i statskirken).
På et mer overordnet plan har opplevelsen hatt den virkningen at jeg ikke kan tvile, hverken på troen eller på den katolske kirke. Jeg har fortsatt ikke noe særlig greie

Et slikt tegn får man av naturlige årsaker bare én gang i livet. Men en gang siden fikk jeg et annet tegn, av en litt mindre kaliber. Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen etter mange års fravær, og var inne i en periode hvor jeg ikke praktiserte troen, det vil si at jeg ikke gikk i kirken. Det hang sammen med flyttingen, som igjen skjedde samtidig med at barna flyttet hjemmefra. Vi var både revet løs fra det katolske miljøet vi kjente og ikke lenger en kirkegående familie.

På denne tiden var det to nonner igjen i hjembyen, av en opprinnelig stor og tradisjonsrik kommunitet. Sykehuset de hadde drevet i flere mannsaldre, var nedlagt. En dag traff jeg en av nonnene i bokhandelen. Det vil si - traff og traff, hun kjente jo ikke meg, siden jeg ikke hadde satt min fot i kirken, mens jeg selvfølgelig visste hvem hun var på grunn av ordensdrakten. Da vi på et tidspunkt passerte hverandre mellom reolene i bokhandelen, smilte hun til meg. Dette smilet opplevde jeg som et tegn, en beskjed om at jeg måtte begynne å gå i kirken igjen. Og det har jeg gjort siden, hver eneste søndag og helligdag så sant ikke tvingende grunner har forhindret meg. Nå er den lokale kirken og menigheten mitt åndelige hjem. Uten dette smilet fra nonnen vet jeg ikke når jeg hadde begynt å gå i kirken igjen, men på dette tidspunktet mente Gud altså at det var på tide. Og hva kunne vel være riktigere enn å bruke en nonne som budbringer?

Det slår meg at tegn ikke er det temaet de troende snakker mest om, og jeg føler meg nesten litt brydd selv ved å skrive om det. Samtidig betrakter jeg det som en naturlig ting for et troende menneske. Ikke naturlig i den forstand at det er noe man kan forvente eller kreve. Begge de tegnene jeg har fått, har kommet fullstendig uforvarende på meg. Hvordan kan jeg vite at de var tegn? Opplevelsene har ikke levnet noen tvil. De har ligget utenfor normale sanseopplevelser, de har ikke trengt noen intellektuell vurdering. De har så å si karakterisert seg selv, hinsides enhver tvil om hva de var. John Willem Gran skriver om tegn i sin selvbiografiske En hånd på min skulder. Kjell Arild Pollestad beskriver et tegn i sin bok Veien til Rom, et tegn nokså likt det jeg selv opplevde i St. Dominikus kirke. Begge disse beretningene har hjulpet meg til å akseptere at de tegnene jeg selv opplevde, var nettopp det de var. Når jeg sier at Grans og Pollestads beretninger hjalp meg å akseptere mine egne tegn, går det på at jeg syntes det å motta tegn har vært en så fantastisk opplevelse, en så stor nåde, at jeg har hatt problemer med å godta at jeg var verdig til det.

Men som sagt - jeg opplever ikke at dette er et tema det snakkes mye om i Kirken i dag. Av nysgjerrighet slo jeg opp i Richard P. McBrians omfattende verk Katolsk Tro gennem to Årtusinder (Catholicism), som tar for seg nesten ethvert tenkelig aspekt ved Kirken og troen, men fant ingenting om tegn. Temaet glimrer også med sitt fravær i Den hollandske katekismus for voksne og i Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv. I Den katolske kirkes katekisme er det riktignok en seksjon om tegn, men ingenting om Guds tegn til det enkelte troende menneske.

Den hellige Josef

Dagen i dag er også dagen for Josef arbeideren. Kirkens artikkel om den hellige Josef står å lese HER.

For noen uker siden ble jeg intervjuet av avisa Varden, i en serie om livssyn. Som publisist er jeg ikke ukjent med å bli intervjuet, men dette var første gang min katolske tro har vært vinklingen. «Så lyset i St. Dominikus» var overskriften. Det sikter til en opplevelse jeg har  beskrevet i DETTE tidligere blogginnlegget, en opplevelse som var avgjørende for at jeg ble katolikk. Eller rettere sagt: Den fortalte meg at det var katolikk jeg var. Å konvertere var for meg nemlig ikke å gå over fra det ene til det andre, men å ta konsekvensen av hva jeg var.


Før denne opplevelsen visste jeg ikke at jeg var katolikk. Men når jeg ser tilbake, ser jeg jo at livet mitt før dette hadde vært en prosess, om enn ubevisst, frem mot dette klimakset. Først etter denne hendelsen klarte jeg å se «frampekene» Gud hadde gitt meg allerede fra barnsben av.

Et av spørsmålene fra journalisten i Varden, var om jeg hadde en yndlingshelgen. Jeg ble først svar skyldig, men i neste øyeblikk kom det som den selvfølge det var, nemlig den hellige Josef.
For det første av Guds «frampek», ja det var nettopp den hellige Josef. I min fødeby Porsgrunn var det den gang en stor kommunitet av St. Josefsøstre som drev et stort sykehus, St. Josefs Hospital. Første gang jeg i det hele tatt hørte om den katolske kirke, var med andre ord via den hellige Josef. For meg som barn var disse førkonsiliære nonnene noen underlige skapninger, som nærmest lignet store pingviner når de gikk gjennom gatene. De tilhørte til de grader en annen verden. Men fra da av hadde jeg i hvert fall en viss oppfatning av det katolske. (Og for noen år siden ble ringen sluttet, da de to siste søstrene forlot byen og forærte meg en liten "husstatue" av den hellige Josef med Jesusbarnet på armen, se et stykke nede i spalten til høyre i bloggen.)

Som voksen katolikk står Josef fortsatt sentralt i min bevissthet. Ikke bare fyller han en av evangeliets merkeligste biroller, en rolle han ikke hadde bedt om, og som ganske sikkert overgikk hans forstand, men som meg er han også mann, ektemann og far. Og fordi jeg tror at han nettopp i kraft av disse egenskapene har spesielle forutsetninger for å forstå meg, ber jeg ofte til ham.

Slik vi møter ham i litteraturen, står han, både konkret og i overført betydning, som regel et skritt bak sin kone, verdens mest berømte kvinne.
«Jag kände mig så överflödig här,/En man är ofta bara till besvär,» sier Josef i Hjalmars Gullbergs diktsyklus Den heliga natten, slik menn gjerne gjør overfor fødselens bestyr og mysterium. Og i dette tilfelle var det jo dessuten snakk om mysterium i mer enn én forstand.

Josefs evner som snekker har den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago en viss oppfatning av i Jesusevangeliet: «Vi vet fra før at Josef er snekker av yrke, alminnelig dyktig i faget, men uten evner til det formfullendte om noen skulle bestille noe mer forseggjort.»

I Jesu barndomsbog, som jeg har i en nyere dansk utgave, står det om Josef: «En dag, da Josef, efter at have været på arbejde i flere uger, kom hjem med sin tømrer-økse i hånden og saven over skulderen, opdagede han, at Maria var gravid. Først blev han meget skamfuld, derefter helt ude af sig selv, og han råbte: «Herre! Tag min ånde fra mig! Jeg vil hellere være død end levende!»

Men Marias veninder beroligede ham: «Vi ved helt sikkert, at hun aldrig har været sammen med nogen mand. Hun er en ubesmittet jomfru. Der er blot sket det, som englen bebudede, at helligånden har gjort henne med barn.»

«Hvordan vil I have, jeg skal tro på, at det er helligånden eller en engel, der har gjort det?» spurgte Josef.

Men om natten kom englen til Josef: «Du skal ikke bekymre dig, Josef, det er rigtig nok. Helligånden har været hos Maria, og det barn hun skal føde er Guds søn, og han skal hedde Jesus. Han skal frelse al verden for dens synd, og han skal være konge over himlen og jorden.»

Da Josef havde fået den besked, glemte han sin bekymring, og han bad ydmygt Maria, om hun ville tilgive ham hans tvivl. Det ville hun gjerne, og de blev glade for hinanden igen.»

I Bønnebok for den katolske kirke finner vi dette om den hellige Josef, hentet fra Helgenblad av Paul Claudel:

Når verktøyet er satt på plass og dagens arbeid er slutt,

Når søvnen faller over Israel fra Karmel til Jordan,

Da begynner Josef med et dypt sukk sin samtale med Gud,

Likesom da han var ung, og det ble for mørkt til å lese.

Han ønsket seg visdommen, og fikk den til brud.

Han er stille som jorden når duggen legger seg.

Han er i overfloden og natten, trives med gleden, 

     trives med sannheten.

Maria er i hans varetekt, og han svøper henne i omsorg.

Mer enn en dag tok det ham å lære

     at han ikke lenger var alene.

En kvinne erobret hver del av det hjerte

     som nå er blitt faderlig og klokt.

Igjen er han i Paradis med Eva!

Det ansikt alle mennesker søker, det vender seg kjærlig 

     og underdanig mot Josef.

Josef er hos Maria og Maria er hos Faderen.

Og vi, vi ber om at Gud omsider må få adgang,

     han, hvis undergjerninger overgår vår forstand.

Om at hans lys ikke må slukkes av vår lampe,

     og hans ord ikke overdøves av vår støy.

Om at mennesket må forstumme, og ditt Rike komme

     og din vilje skje.

Om at vi må gjenfinne opphavet med dets dype gleder.

Om at havet må stilne, og Havets Stjerne stige,

Hun som har den bedre del.

     og fortærer det gamle Israels motstand med mildhet,

Du skjulte patriark, Josef, gi oss stillhet!

Mariahagen

Arbeidet med mariahagen er i gang. Mariastatuen skal stå like til høyre for spaden, der det skimtes en stubbe. Stubben skal selvsagt fjernes og erstattes av en form for fundament for statuen. Forestiller meg at jeg må få en smed eller noe til å lage en form for overbygg. Hekken i forgrunnen skal danne ytterveggen i rommet. Bak hekken i bakgrunnen til venstre ligger den japanske hagen. (Klikk på bildet for større versjon.)

Jeg har bestemt meg for å lage en mariahage. Med en hage på 1,7 mål har jeg plass nok. I den grad jeg har en overordnet plan for hagen, går det ut på å dele den opp i klart definerte tom. Det mest definerte rommet er den japanske delen, som ligger i det nederste hjørnet av hagen, og som er klart avgrenset fra omverdenen og resten av hagen med hekker, gjerder og porter. Den inneholder tradisjonelle elementer i en japansk hage, som steinlegging, grus, vintergrønne planter, dam, lykter etc. Det er ikke noe religiøst aspekt ved denne, selv om den appellerer til både sanser og sinn.
Nå har jeg tenkt å gi «det japanske rommet» selskap av et tilstøtende rom som skal være en mariahage. De to rommene skal ha felles inngang i midten og ytre sett utgjøre en lukket enhet i forhold til omverdenen, samtidig som de skal avgjøre to klart atskilte avdelinger innenfor denne enheten.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har fått ideen til å lage en mariahage, men det har jeg altså, og jeg har nå planløsningen ferdig utarbeidet. Det praktiske arbeidet er påbegynt, blant annet er deler av hekken som skal omgi hagen, plantet. Hekker skal også spille en rolle inne i mariahagen, ved at man må gå gjennom om ikke en labyrint så i hvert fall en passasje av hekker før man kommer inn til mariastatuen. Dessuten skal det være ytterligere et rom i rommet, også det avsondret med hekker, med en josefstatue. Hvor statuene skal komme fra, vet jeg ikke foreløpig. Det vil ta år før hekkene har vokst til og mariahagen har fått sin rette karakter. I tillegg til ferdigplanting av hekker må det gjøres diverse annet grunnarbeid i form av grusing, steinlegging etc. Men jeg er i gang, og jeg gleder meg til det videre arbeidet.

Apropos mariahage, så har Taylor Marshall (se innlegget nedenfor) DETTE innlegget på bloggen sin om å bygge et marialter i hagen.

Som sagt har jeg stor hage. Den japanske delen helt nederst i bildet.

Glimt fra den japanske avdelingen.

Ute, men hjemme

Noe av det gode ved å være katolikk, er at uansett hvor i verden man er, finner man sine egne. I dag har jeg feiret aftenmessen i denne kirken i gamlebyen (sentro storico) i den lille italienske byen Terracina mellom Roma og Napoli. Litt før klokken fem nådde klokkene meg i leiligheten jeg bor i, som klamrer seg fast øverst på bymuren, bygget av de gamle romere. Kirkeveien var kort, bare ned noen trapper og gjennom noen smug, men på piazzaen foran kirken fikk jeg så sannelig også tatt noen skritt på en bit av de gamle romeres Via Appia. Trappen foran kirken er sannelig fra romertiden den også.
En paradoksal tilstand dette, å være norsk katolikk i et land som Italia. På den ene side er man selvsagt turist, men samtidig er man som katolikk på hjemmebane. Kirkene er ens egne, messen den samme, de religiøse uttrykkformene stort sett kjente og kjære. Slik er det å tilhøre en verdenskirke.

Morgenbladet i dag - og fremtidens kirke

Jeg er ikke part i "Pollestad-saken" og har heller ikke tenkt å engasjere meg i den. Men Morgenbladet denne uken har en tre siders artikkel om saken, som jeg etter en foreløpig rask gjennomlesing ved frokostbordet synes virker journalistisk grundig og vederheftig (i motsetning til så mye annet som skrives om katolske forhold i disse dager), og som ga meg en følelse av overblikk. Overblikket går på de to fraksjonene som visstnok skal eksistere i norsk katolsk miljø, nemlig en liberal fraksjon konsentrert rundt St. Dominikus kloster i Oslo, og en konservativ fraksjon konsentrert rundt St. Olav domkirke. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen klar oppfatning av disse fraksjonene før i disse dager, og jeg betrakter ikke meg selv som tilhørende noen av dem. At konklusjonen på dette innlegget i noens øyne likevel vil plassere meg i den ene leiren, får så være.

Når jeg sier at jeg ikke har tenkt å engasjere meg i Pollestad-saken, betyr ikke det at den ikke berører meg. Det gjør den av to grunner. For det første konverterte jeg i St. Dominikus rundt 1980, altså i en tid da det angivelige "homomiljøet" der skal ha blomstret for fullt ifølge artikkelen i Morgenbladet. (Min konvertering var for øvrig en naturlig følge av opplevelsen jeg beskriver i DETTE innlegget, en opplevelse jeg hadde i St. Dominikus kirke.) For det andre er p. Reidar Voith min sogneprest i dag, og jeg har hørt hans versjon av saken fra hans egen munn.

I artikkelen i Morgenbladet blir Liv Hegna, tidligere menighetsrådsleder i St. Olav, sitert for å ha sagt: "Mange av oss var pinlig berørt over hvordan det utviklet seg i St. Dominikus-klosteret." Jeg går ut fra at hun sikter til det angivelige homomiljøet der. Når jeg bruker ordet "angivelig" i forbindelse med dette, er det fordi jeg, som tross alt må kunne påberope meg å ha tilhørt "kretsen rundt" St. Dominikus i denne perioden, aldri oppfattet noe "miljø" av denne typen. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg, i min ukompliserte tilværelse som hundre og ti prosent heterofil, var så naiv at jeg rett og slett ikke oppfattet tegnene på noe slikt. Det ble sagt at den og den var homofil, men hva så? Dette hadde knapt nok teoretisk interesse for meg, og jeg har heller ikke for vane å gå rundt og gruble over mine medmenneskers seksuelle legning. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette IKKE er et innlegg i "Pollestad-saken". Jeg påstår heller ikke at et homofilt miljø IKKE fantes i St. Dominikus, jeg sier bare at jeg ikke merket noe til det i den tiden jeg hadde mitt åndelige hjem der. Jeg opplevde heller ikke St. Dominikus som "elitistisk og eksklusivt" i negativ forstand, men i positiv forstand ser jeg det nærmest som et privilegium at min erfaring med å finne meg selv som troende menneske og som katolikk, fant sted i denne lille norske utposten av den tradisjonsrike kristne europeiske åndseliten. Det var et svært givende miljø på alle måter; religiøst, menneskelig, intellektuelt. Og uansett hva dette klosteret har eller ikke har rommet av syndig levnet, synes jeg det er beklagelig at dette eventuelt skal få overskygge dominikanernes udiskutable betydning for norsk katolisisme spesielt og norsk kultur og samfunnsliv generelt.

Ifølge artikkelen i Morgenbladet er stridens kjerne i realiteten Kirkens forhold til den moderne verden - om den skal være i dialog med den, eller være en rent konservativ kraft som vender den ryggen.
Dette er etter min mening et langt mer interessant spørsmål enn en beklagelig personstrid som kanskje like gjerne kunne ha forblitt i det lukkede rom.

Mitt møte med Kirken, via St. Dominikus, var i høy grad et møte med Det annet Vatikankonsils kirke. I dag ser vi en motstand mot Vat II, både i det som betegnes som konservative katolske kretser her i landet, og i Vatikanet, jfr. pavens varslede "reform av reformen". Ifølge professor Ola Tjørhom har paven skapt "et enormt armslag for antimodernister som kjemper mot Det annet Vatikankonsil".

Det er fremtidens kirke som er viktig. Å vende tilbake til fortiden, har aldri vært en fruktbar måte å møte fremtiden på. Om fremtidens kirke kan vi lese i Anne Bente Hadlands omtale av John L. Allens bok The Future Church i siste nummer av St. Olav (bladet kan lastes ned HER Artikkelen står på side 10).

Med tanke på fremtidens kirke etterlyser jeg også mer av den dristige tenkningen som Pierre Teilhard de Chardin gir uttrykk for i sin "Messe for all jorden", og som jeg omtalte i DETTE innlegget. Bønnen nedenfor peker etter min mening på en nærmest visjonær måte frem mot ånden i Det annet Vatikankonsil. Det er denne ånden vi må holde fast ved hvis Kirken skal komme videre, og hvis vi, i enhet med verden, skal kunne oppnå en dypere forening med Kirkens herre.

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

Novene

Sist søndag kom en dame i menigheten bort til meg på kirkekaffen, ga meg kortet på bildet og oppfordret meg til å be en novene, en rosenkransbønn over ni dager, som skulle begynne på langfredag og slutte på første søndag over påske. Av en eller annen grunn følte jeg at denne henvendelsen kom som et svar på et uuttalt og ubevisst bønn, og bestemte meg for å følge oppfordringen. Det skal her innskytes at selv om jeg alltid går med rosenkransen i lommen, har jeg aldri praktisert å be den. Den uuttalte og ubevisste bønnen jeg følte jeg fikk svar på, var kanskje et indre ønske om å gjøre det.


I går, langfredag, begynte jeg, og jeg ble veldig overrasket over virkningen av denne bønnen. Det var som en meditasjon, men mer enn det - det var som om den brakte meg i nærmere kontakt med min egen tro. Som jeg riktig nok aldri føler meg fjern fra, men det var på en måte som om kontakten ble fornyet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke det. Åtte dager av novenen gjenstår.




Norsk krusifiks fra 1700-tallet, som jeg har stående på peishyllen.

Tegn

Noen krever bevis for å kunne tro, slik allerede apostelen Thomas gjorde det: «Får jeg ikke ser merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side - da kan jeg umulig tro det.» Et drøyere krav har vel ingen kommet med hverken før eller siden. Det ble som kjent innvilget, og dermed hadde ikke Thomas noe valg lenger. «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se,» sa Jesus. Og siden har alle troende pent måttet klare seg uten dette bokstavelig talt håndfaste beviset. For mange er troen uansett så selvfølgelig at de klarer seg uten, for andre sannsynligvis mer av et vågestykke, jfr. Kierkegaards sammenligning med å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp.

Andre igjen får bevis, uten å be om det. Biskop Gran forteller i første bind av sin selvbiografi, En hånd på min skulder, om sin vei til den katolske kirke:

«Opptakten til min odyssé, som på sikt skulle gi mitt liv en utforutsett orientering, var helt presis, og kunne, om så var ønsket, tidfestes nøyaktig. Den fant sted en natt mens jeg av ukjente grunner ikke fikk sove. Med ett var det som om en kraft, en separat eksistens, rørte ved innsiden av mitt hjerte. Opplevelsen var voldsomt, og står like tydelig i erindringen mens dette skrives.
Neste dag levde jeg imidlertid under konstant inntrykk av opplevelsen, uten at jeg kom til klarhet over hva som kunne ha skjedd. Først under middagen, som Fasting og jeg normalt inntok uten mange ord, fortalte jeg om nattens opplevelse og min intense undren. 'Og hva er svaret?' spurte han. Plutselig visste jeg det: 'Gud,' sa jeg bare. Hvoretter en demning brast i meg, som i sin tur utløste bølger av hittil ukjente følelser.»

Også Kjell Arild Pollestad opplevde et tegn da han som ung, protestantisk turist i Roma mer eller mindre tilfeldig havnet i kirken Santa Maria Maggiore skjærtorsdag i 1971. Det forteller han om i Veien til Rom:
«Da den enorme menigheten ba syndsbekjennelsen, må det ha lydd som et lite tordenskrall mellom søylene, og likevel var jeg i en slags lomme av stillhet hvor bønnen ble en mild og fjern dyr. Jeg har ingen ord som kan beskrive denne tilstand. Likesom stillheten overdøvet lyden, så var jeg helt alene og samtidig forenet med alle, i en uforklarlig og sval varme som strømmet inn i meg fra den bedende menigheten. Jeg vet heller ikke om det var jeg eller en annen som uttalte ordene, eller om de overhodet ble uttalt, men hele min bevissthet, ja hele mitt vesen ble fylt av en visshet som siden ikke har forlatt meg, uansett hvordan livet ellers har artet seg. Og vissheten var: Her er Gud.»

Nøyaktig den samme vissheten opplevde jeg selv første gang jeg befant meg i et katolsk kirkerom. Min opplevelse artet seg litt annerledes enn Pollestads, men like gjennomgripende. Og i likhet med ham kan jeg si:

«Jeg har aldri skjønt det som skjedde i Santa Maria Maggiore under denne skjærtorsdagens aftenmesse til minne om Kristi innstiftelse av nattverden. Det finnes så vidt jeg kan begripe ingen trekk i min karakter, ingen episoder i mitt liv som kunne forberede meg til, eller på noen måte innvarsle, en slik opplevelse. Jeg hadde heller ingen grunn til å forvente at noe slikt skulle vederfares meg. Det hadde ikke engang vært min hensikt å gå til gudstjeneste; pavemessen palmesøndag var mer enn nok for mitt vedkommende. Og nå var jeg altså på et øyeblikk blitt fylt av en urokkelig overbevisning om at det som skjedde her, det disse menneskene trodde og bekjente, det var det som var sant. Jeg var blitt troende. Det var blitt lukket opp for meg før jeg rakk å banke på.»

Heller ikke jeg hadde noen som helst forventning til en slik type opplevelse. Riktig nok var jeg troende fra før, men ikke medlem av noe kirkesamfunn. Jeg var søkende i den forstand at jeg ville finne et sted hvor troen kunne høre hjemme - derfor hadde jeg bestemt meg for å oppsøke en rekke kirkesamfunn for å se om det var noe som passet for meg. Den katolske kirke var nummer to i rekken - og lenger kom jeg ikke. Opplevelsen jeg hadde, som i motsetning til Pollestads skjedde i et nesten folketomt og nakent kirkerom (paradoksalt nok St. Dominikus kirke i Oslo like før en hverdagsmesse), var ikke bare en slags bekreftelse av troen, men forbandt den også med den katolske kirke. Uten å gå i detaljer kan jeg si at jeg hadde en oversanselig opplevelse av Kristi tilstedeværelse i nattverden og i kirkerommet, 'utløst' ved å betrakte det røde lyset ved tabernakelet - stort annet var det ikke å se på. Det kunne like gjerne stått med neonbokstaver på den hvite veggen: 'Her er jeg. Dette er virkelig.' Det hadde ingenting med intellektuell, rasjonell innsikt eller tenkning å gjøre, det var en rent fysisk fornemmelse som manifesterte seg i hver eneste fiber i kroppen, en bokstavelig talt gjennomgripende opplevelse, ulik noe annet jeg har opplevd før eller siden.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke fra før, jeg hadde ikke engang hørt om begreper som transubstansiasjon og realpresens, og min opplevelse fant sted flere år før Pollestad fortalte om sin i bokform. Jeg hadde ikke engang hørt om opplevelser som dette, og mener for øvrig at jeg ikke er den typen menneske som har legning for det. For ordens skyld gjør jeg også oppmerksom på at jeg selvsagt ikke var påvirket av noe som helst - ulikt mange andre i min generasjon har jeg aldri prøvd noen form for narkotikum eller bevissthetsutvidende stoff, og den perioden av mitt liv som det her er snakk om nøt jeg knapt nok alkohol.

Andre har karakterisert opplevelser min opplevelse som en direkte gudserfaring. Det er et ord jeg selv ikke våger å bruke. Men en slik opplevelse er likevel så gjennomgripende og skjellsettende at den forandrer hele ens liv. Fra da av er tvil ikke lenger et valg man har, for da måtte man benekte det man har opplevd, og en opplevelse av denne kaliber kan man ikke fornekte uten å lyve for seg selv. Man føler seg som en utvalgt, jeg hadde nær sagt på godt og ondt, men når alt kommer til alt kan man vanskelig betrakte noe slikt som annet et gode, som en enestående gunst man hverken har forventet eller bedt om.

En direkte gudserfaring? En svimlende tanke. Skulle det virkelig være mulig at Gud gir noen av oss et håndfast tegn for å få oss på plass der han vil ha oss? Jeg har ingen annen forklaring på det.

"Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro ..."

Sentralt i katolsk kristendom står opplevelsen av Kirken som fellesskap. Dette fellesskapsprinsippet er en overlevering fra kristendommens første tid, ja, allerede fra disippelkretsen, og fra den aller første skaren av kristne, selve urkirken. Jeg husker selv fra da jeg konverterte, den nesten overveldende følelsen av å bli en del av dette enorme vertikale og horisontale fellesskapet, "den katolske kirkes fulle fellesskap", i enhet med alle troende til alle tider.

Jeg har lyst til å belyse dette med to sitater, vidt atskilte, men likevel med en indre sammenheng.

"Slik hun hadde møtt kristendommen gjennom protestantismen, kunne enhver ha sin personlige overbevisning og sin subjektive oppfatning om Gud. Der var troen en smakssak, det dreide seg bare om et kristelig farvet livssyn, forskjellig for de ulike mennesker. Men det syntes Sigrid Undset var det samme som at hver enkelt trodde på seg selv, det ble nærmest som å melde seg ut av menneskenes brorskap. Hun trengte ingen Gud som bare var enig med henne, en som hun skapte seg selv. Hun ville vite sannheten, autorisert i Kirken."

Fra Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie. Aschehoug 1993.


"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etter hvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk var utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når min egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."

Fra Lars Roar Langslet: På din Kirkes tro. Maximillian Kolbe Utgivelser 2001

Viktig utstyr

St. Kristoffer øverst til høyre.



Bilen min har «alt utstyr» som det heter i slike kretser - fem trinns automatgir (Tiptronic), cruise control, avstandssensorer, elektrisk takluke, klimaanlegg og jeg vet nesten ikke hva annet. Men om aldri så velutstyrt (og formodentlig skrudd sammen av gode katolikker, siden den er produsert i Syd-Tyskland), manglet den likevel noe vesentlig. Det har jeg til gjengjeld utstyrt den med selv, og det er en liten medaljong med St. Kristoffer, som er klistret til dashbordet.
Den gangen jeg var drosjeeier i hovedstaden, for mange år siden nå, hadde jeg den samme medaljongen og det samme bilmerket. Og da satt medaljongen meget lett synlig plassert mellom to luftdyser midt på dashbordet.
«Det var da et fint merke for Skiforeningen De har der, sjåfør,» bemerket en eldre kvinnelig passasjer en gang. Jeg forklarte da at det ikke hadde noe med skiløping å gjøre, men at det var den hellige Kristoffer som var i ferd med å bære Jesusbarnet over en elv i Lille-Asia et sted, under familiens flukt til Egypt. Og at Kristoffer siden har vært de veifarendes skytshelgen.
«Å ja,» sa damen høflig. Min lille bibelske beretning (om enn muligvis apokryf) fortalte henne sikkert ikke så mye. Men for meg er det utenkelig å kjøre bil uten å ha den hellige Kristoffer med på ferden. Sammen med min personlige skytsengel har han alltid passet godt på meg i trafikken, både som yrkessjåfør og som privatbilist.

Brød og vin

"Brød og vin er godt," sa min hustru mens vi ventet på maten på en fransk restaurant i København i kveld.
"Ja, er det noe rart at Kirken har én milliard medlemmer," sa jeg.

Kanskje snakket vi forbi hverandre, kanskje ikke.

Femogtyve år

Opptagelsesbrevet fra biskopen er det nærmeste jeg kommer en relikvie. Jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten biskop Schwenzer opptok, siden han ble biskop i Oslo samme dag som jeg skrev søknadsbrevet.


I år har jeg vært katolikk i 25 år. I den tiden da jeg konverterte, husker jeg at vi var noen som var litt misunnelige på dem som var født som norske katolikker, og som hadde fått alt inn med morsmelka. Nå ser jeg ikke sånn på det lenger, for jeg ser en stor verdi i den bevisstgjøringsprosessen og det valget vi som konvertitter har vært gjennom, og som fødte katolikker ikke har vært gjennom, i hvert fall ikke i samme grad.

Skjønt til en viss grad må vel alle på et eller annet tidspunkt i livet ta stilling til hva de tror og ikke tror. Det er neppe en selvfølge at en som er født norsk katolikk fortsetter å praktisere sin tro, eller for den saks skyld fortsetter å tro i det hele tatt. Det er for den saks skyld formodentlig heller ingen selvfølge at en konvertitt fortsetter å praktisere sin tro eller fortsetter å tro. Skulle forresten likt å vite om Kirken har noe statistikk på dette - hvor mange konvertitter som faller fra underveis. 

Men altså - for eget vedkommende 25 år som katolikk. Det er ganske lenge, så lenge at det nesten føles som å ha vært katolikk hele livet. Det vil i hvert fall si at jeg har vært katolikk det meste av mitt voksne liv. Derfor føler jeg meg litt som veteran når jeg er sammen med ferske konvertitter, og det hender jeg smiler litt inni meg over deres iver og «nyfrelsthet». Samtidig blir jeg også imponert over hvor mye de vet og kan.  

De femogtyve årene gir et visst overblikk og en viss erfaringens tyngde. Kanskje også en viss erfaringens kynisme, blant annet at jeg ikke synes det er så farlig med det jeg ikke vet og kan. Hvilket ikke står i motsetning til at jeg samtidig ser på hele min katolske tro og kirketilhørighet som en livslang læringsprosess. 

Men jeg har lært at Gud er ganske raus. Han ville ha meg inn i denne kirken, og han godtar meg som jeg er. Det føles godt. 

Jeg bekjenner

at det er jeg som har slått plenen rundt kirken i dag. Jeg irriterte meg på søndag over å måtte vasse i høyt, vått gress for å komme til kirkekaffen og tenkte at denne plenen skulle vært slått for lenge siden (det er ikke første gang jeg tenker den tanken ...). Da jeg kom forbi kirken i dag, var plenen fortsatt ikke slått, og hvis den hadde blitt lengre nå, måtte den slås med ljå eller slåmaskin. Derfor kjørte jeg hjem, hentet klipperen og satte i gang. En spontan énmannsdugnad, kan man si. Én mann på en dugnad er ikke mye, til gjengjeld var oppmøtet på hundre prosent, og det er jo på den annen side svært mye. Et par timers arbeid i ro og fred, og så slipper jeg å irritere meg kommende søndag. (Det har aldri lyktes meg å finne ut hvem som egentlig har ansvaret for å slå denne plenen, og jeg kan ikke love at det er siste gang jeg gjør det.)

De andre

Det imponerer meg at mens denne bloggen har hatt en sommerpause som ble lenger enn tilsiktet, har den vært besøkt av 4--5 mennesker i snitt hver dag, som har oppholdt seg her fra ca. 2,5 til 3,5 minutter. Det imponerer meg. Er det de samme hver dag, undrer jeg, som venter på at bloggen skal komme i gang igjen?

Det var egentlig ikke tenkt at det skulle bli sånn; at denne bloggen skulle ha så lang pause. Men når jeg sier at det egentlig ikke var tenkt at det skulle bli sånn, er det i virkeligheten noe annet jeg tenker på, nemlig messen, for da jeg var i høymessen nå sist søndag, hadde jeg ikke vært til messe på mange uker. Og da tenker jeg på den kirken hvor jeg hører hjemme. Da jeg var på kongress i Stockholm i månedsskiftet juni-juli, feiret jeg riktig nok høymessen i den praktfulle menighetskirken for Stockholm by, Sankta Eugenia, men de seneste søndagene har jeg enten vært i det lille røde huset i skogen, hatt besøk av tilreisende familie (et vanlig sommerfenomen) eller sittet vakt på en kunstutstilling.

Nå er ikke jeg noen perfekt katolikk, så jeg godtar både det ene og det andre som kanskje avviker fra reglene. Men søndagsmessen i menighetskirken er et slags troens pulsslag, og jeg kjenner at jeg savner den når det går så lang tid som nå. Og jeg savner de kjente ansiktene. Selv om jeg kanskje ikke bidrar så mye til fellesskapet, betyr de andre uansett mye for meg.

Nå sist søndag så jeg altså de andre igjen, og jeg tenkte hvilket underlig fellesskap dette egentlig er. Jeg kjenner jo egentlig ikke de andre. Noen kjenner jeg riktig nok litt, men de fleste er bare et ansikt. Vi er samlet om det samme mysterium. Opplever vi det samme? På en eller annen måte må vi jo gjøre det, og av og til, i samtalene under kirkekaffen, blir jeg bekreftet i denne antagelsen. Uansett - messen ville ikke vært den samme uten de andre, ville den vel? Helvete er de andre, sa Sartre. Jeg er ikke bevandret nok hverken i Sartre spesielt eller filosofien generelt til å vite hva han mente med det. Det var neppe messen han tenkte på. For meg spiller det ingen rolle om de andre er helvete eller himmel, for en tilværelse uten de andre lar seg ikke forestille. Noen ganger i messen, når mobiltelefoner ringer, eller som nå sist søndag, da noen unger som var store nok til å vite bedre, bråkte uten at moren grep inn effektivt nok, tenkte jeg at det kanskje er dette Sartre mener. Samtidig har jeg svært stor toleranse for forstyrrelser i messen, og tjuefem års trening som messegjenger i å lukke omgivelsene ute når det trengs (uten dermed å lykkes bestandig).

Tilfeldigvis leste jeg i den katolske bønneboken nylig en bønn for menigheten:

"Herre Jesus Kristus, du som er Kirkens hode, du er også hode for vår menighet. Fyll oss med din kjærlighet til hverandre, Gi oss å si det rette ord i det rette øyeblikk og rekke en hjelpende hånd der det trenges.
Beskytt de svake,
opplys de tvilende,
styrk de mismodige,
led de vaklende,
vekk de sovende,
vis deg for de søkende,
varm de lunkne.
Hjelp oss å gi hver og én det de mest trenger, så vi kan bære hverandres byrder og slik oppfylle din lov. Du som lever og råder i evighet."

Og i min «annen bibel», Katolsk tro gennem to Årtusinder av Richard P. McBrien (dansk utgave 1987; forfatteren er professor i romersk-katolsk teologi ved Notre Dame-universitetet i USA):

«Den definitive prøve på religiøs omvendelse er, om den fører til og bestandig viser sig i kærlighed til næsten, eller om den ikke gør det. ’Den, der ikke elsker sin broder, som han har set, han kan ikke elske Gud, som han ikke har set. Og dette bud har vi fra ham, at den, som elsker Gud, skal også elske sin broder.» (1. Joh. 4, 20-21)

Bestandig? Jeg prøver så godt jeg kan. Mer kan ikke Gud forlange. Men jo - jeg føler meg bestandig hjemme når jeg feirer messen i min egen kirke, omgitt av de andre. Mine de andre. Så da elsker jeg dem kanskje, tross alt, selv om noen av dem av og til irriterer meg også?

En diskret helgen

Dette bildet fra balkongen min på Katarinahjemmet er fra i høst, nå er det jo løv på trærne. Men det gir likevel et visst inntrykk av hvordan dette klosteret ligger som en liten opphøyd oase midt på tykkeste Majorstua.



Jeg har egentlig ikke noe personlig forhold til den hellige Dominikus, men indirekte har jeg selvsagt det, siden jeg fikk min undervisning hos dominikanerne i Oslo og konverterte i St. Dominikus kirke for tjuefem år siden. Og når jeg i tillegg bruker Katarinahjemmet, eller Sankta Katarinahjemmet som det fulle navnet lyder, som base i Oslo, kan jeg vel si at jeg føler en åndelig tilhørighet til dette dominikanske miljøet.

Alle de tre versjonene av dominikanerne, mannlige dominikanere og de to kvinnelige (åpent og lukket kloster) er til stede i Oslo, det er litt morsomt. Katarinahjemmet er et åpent, såkalt apostolisk kloster, i motsetning til søstrene på Lunden i Groruddalen, som har et monastisk/kontemplativt/klausurert kloster. Brødrenes kloster i Neuberggaten er også et apostolisk kloster, og det er selvsagt nær kontakt mellom brødrene i Neuberggaten og søstrene på Katarinahjemmet bare noen hundre meter unna.

I går, på en av minnedagene for Dominikus, feiret Katarinahjemmet sitt åttiårsjubileum med messe i St. Dominikus først og åpent hus med diverse program på Katarinahjemmet etterpå. Og siden jeg nettopp har tilbrakt noen dager på Katarinahjemmet, passet det sånn at jeg ble med på jubileet.

Det er altså åtti år siden de første fransktalende dominikanerinnene ankom Norge fra Belgia. Noen snudde bokstavelig talt i døra i møtet med dette Ultima Thule, men noen ildsjeler bet seg fast og nedla et arbeid som har båret rike frukter.

HER kan du lese om Dominikus på katolsk.no og HER kan du lese dominikanerpater Arnfinn Harams lille blogg-preken om Dominikus i går .

På Katarinahjemmets egne nettsider (se blogglisten til høyre, eller trykk på navnet) står det at Dominikus var en "diskret" helgen som ikke etterlot seg noen skrifter, men derimot en streben, en ånd og en glede som lever fremdeles. Og det opplever jeg som en realitet, og som et privilegium å være omfattet av.

PS Hvem er så denne Katarina? Det er den hellige Katarina av Siena, som du kan lese mer om HER. Sigrid Undsets siste bok handlet om den hellige Katarina ... og ble skrevet på Katarinahjemmet.

Savn

«Savnet deg til messe og kirkekaffe i dag», sier iha i en kommentar til innlegget under. Det er hyggelig å bli savnet, selvsagt. Hyggelig at noen tenker på en, vite at man er til stede i andres bevissthet.

Men savnet går begge veier. Høymessen på søndag er på en måte selve pulsslaget i det religiøse livet, både på det individuelle planet og når det gjelder fellesskapet. Som katolikk er man ikke alene, med medlem av et troende fellesskap. På den ene siden et makrokosmos - en milliard på verdensbasis. Samtidig utgjør den lokale menigheten et mikrokosmos. Disse to henger sammen. Det lille er i det store, og det store er i det lille.

Når jeg av en eller annen grunn ikke får feiret høymesse, er det et savn. For noen søndager siden feiret jeg den i St. Dominikus kirke i Oslo, «min» kirke en gang, og den jeg konverterte i for 25 år siden. Men jeg følte meg ikke hjemme. Det var for estetisk, for stivt for meg. Kanskje det bare var jeg som hadde en dårlig dag, men jeg savnet min egen lille sognekirke i småbyen, med ungebråk og mylder. Sist søndag var jeg i det lille røde huset i skogen, langt fra kirken. Det var nesten bedre, blant annet fordi jeg var sammen med dem som betyr mest for meg. Det er også en slags messe.

Conversation piece

Conversation piece er et engelsk begrep fra 1700-tallet som opprinnelig betegnet en viss type sjangermaleri der motivet var personer i samtale, ofte rundt en gjenstand som hadde med vitenskap eller lærdom å gjøre, men det kunne også være et godt måltid, en jaktscene, etc. Med andre ord et motiv som kunne sette i gang en samtale også blant dem som betraktet maleriet.
Senere er conversation piece kommet til å betegne en gjenstand man har i hjemmet, som man kan bruke til å få i gang en samtale når man har gjester på besøk, eller for den saks skyld bare et hvilket som helst samtaleemne.
Selv bruker jeg ofte min katolske tro som conversation piece. Om dette hadde jeg nylig et innlegg i den andre bloggen min (aroundbooks). Her er et litt redigert utdrag:

«Som katolikk har jeg også erfart at det å nevne, om så bare lett henslengt i en bisetning, at man er katolikk, fungerer som et utmerket "conversation piece". Det ville neppe vakt den samme interesse om jeg hadde sagt at jeg var frelsessoldat (hvis jeg var det). Hva kommer dette av? Jeg tror svaret dels er at katolsk kristendom er en vesentlig del av vår historie og vår identitet, selv om vi befinner oss i Europas ytterkant både geografisk og kulturelt, og at referansene innen kunst, film, bøker og medier etc er så mange (tenk bare på hvordan paven er et av svært få mennesker som kan henvende seg til hele verden). Dessuten tror jeg det har noe å gjøre med at den katolske kirke representerer en fast norm i en normoppløst og relativistisk tid. Å bli katolikk er ikke gjort med et byråkratisk pennestrøk på et statlig prestekontor, det er en langvarig prosess som innebærer både en avklart tro og et forpliktende valg, og det tror jeg både provoserer og fascinerer i vår tid.»

Jeg må jo også innrømme at det å flagge min katolske identitet er min meget beskjedne form for misjonering. Jeg er stolt over å være katolikk, og jeg har ikke noe imot å gi mitt lille bidrag til å synliggjøre Kirken og troen på denne måten. Om jeg er noen god representant for Kirken og troen er en annen sak. Men i all min eventuelle (og sikkert faktiske) utilstrekkelighet, er jeg i hvert fall en helt levende, ekte katolikk. Hva mener jeg med det? Jo, mange nordmenn har visse forestillinger om katolsk kristendom og katolikker som kan være ganske merkverdige, og som ofte primært er knyttet til såkalte katolske land og kulturer. Derfor synes jeg det kan være greit å vise at det den katolske kirke faktisk er en del, og ikke en helt uvesentlig sådan, av det norske kirkelige landskapet. Og skal jeg sette en ekstra spiss på det, gjør jeg gjerne oppmerksom på at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Men det er lenge siden, og i dag lever mange nordmenn fra vugge til grav uten overhodet å kjenne en katolikk eller vite noe om den katolske kirke i det hele tatt, så jeg tenker at da kan de i hvert fall få vite om meg og erfare at det å være katolikk i Norge ikke er noe merkverdig. Og så kan jeg jo eventuelt fjerne noen myter og erstatte dem med konkret kunnskap hos dem jeg møter.

Det kan selvfølgelig være litt slitsomt å måtte forholde seg til pedofiliskandaler i USA eller hardnakkede oppfatninger om pavens «ufeilbarlighet», men hos folk som har et litt mer nyansert syn på Kirken enn dette, opplever jeg ikke sjelden at interessen alt overveiende er positiv. Jeg tror Kirken nyter en viss respekt hos mange, fordi den fremstår med den åndelige kraften den gjør. Og så er det jo alle disse kulturelle og historiske konnotasjonene, som jeg var inne på over. Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den. Eller som jeg pleier å si: «Du har aldri opplevd at det har kommet katolikker på døra di for å fortelle deg hva du skal tro.»

Det er omtrent det siste jeg kan tenke meg å gjøre; å prøve å få folk til å tro. Men jeg synes altså det kan være greit i en del sammenhenger å fortelle hva jeg selv tror, i hvert fall indirekte, ved å gjøre oppmerksom på at jeg er katolikk. Det bør være vitnesbyrd nok.