søndag 28. mars 2010

Opp til Jerusalem





Palmegrenene klar til å innvies, før vi går i prosesjon inn i kirken.


Jeg er flere ganger blitt ønsket god påske allerede. Senest i går, lørdag, fikk jeg et brev som ble avsluttet med "alle gode ønsker om en deilig og doven påske". Det er hva jeg kaller en hedonistisk påskehilsen. Uansett - det er for tidlig. Vi er i slutten av fasten, ved inngangen til den hellige uke, den viktigste begivenheten i kirkeåret. Det er ingen god uke vi går inn i, og påsken er faktisk ikke begynt ennå.
Men vi lever i Norge, et land fjernt fra katolsk kultur og tankegang, og vi lever dessverre også i en etter hvert temmelig sekularisert del av verden. Påskens drama og mysterium er ikke det som opptar folk flest.
"Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid," hørte jeg en kvinnelig statskirkeprest si i en radiogudstjeneste for noen år siden. Tenk det, Hedda. For en ullen uttrykksmåte! Påsken er ikke "på mange måter" kirkens viktigste høytid. Den er kirkens viktigste høytid. Bortsett fra for dem som har stilt seg utenfor Kirken, som protestantene.
Før jeg sto opp i dag, hørte jeg begynnelsen på programmet Sølvsuper på NRK1, hvor den kvinnelige statskirkebiskopen som ble intervjuet, ble bedt om å sammenligne jul og nyttår. Ikke et ord om mysteriet. Den sentimentale julen klarer protestantene å forholde seg til, men påsken blir for tøff for dem. En underlig avvart av den kristne religion, som ikke klarer å møte selve kjernen, mysteriet i bar og naken form.
Å være katolikk er bokstavelig talt meningsfylt, men aldri mer meningsfylt enn i påsken, som i en stappfull kirke i dag, med palmegrener, i konsentrasjon om påskens drama.

mandag 22. mars 2010

En liten ting






Denne fyrstikkesken sto på disken i St. Olav bokhandel da jeg var innom der forleden dag, og jeg innfridde butikkens forventning om at jeg skulle impulskjøpe den da jeg sto og betalte boken jeg egentlig hadde kommet for. Nå står den på peishyllen og er nesten et lite husalter i sin estetiske enkelhet.

(For den som lurer på hvilken bok jeg kjøpte, så var det biskop Grans bok om Det annet vatikankonsil, omtalt to innlegg nedenfor. Den jeg leser, har jeg nemlig bare lånt, og jeg vil gjerne ha den selv.
Jeg skulle også ha Thomas à Kempis'
Om Kristi etterfølgelse. Den hadde de også, men jeg fikk beskjed om at den snart kom i en ny, fin innbundet utgave, så dermed ventet jeg med den.)

torsdag 18. mars 2010

Ord for dagen





















Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud skal ha tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke kan ha tid til Gud.


Dag Hammarskjöld: Veimerker

fredag 12. mars 2010












Jeg leser biskop Grans bok om Det annet Vatikankonsil for tiden. I et innlegg nylig gjenga jeg et utdrag om legfolkets apostolat. Her er et utdrag om samvittigheten.


"Kirken tar klart avstand fra alle frihetsdoktriner som hevder at mennesket er uavhengig, ikke bare av ytre instanser, men også av Gud. Det er derfor de tidligere paver har uttalt seg så negativt om emnet: De rettet seg mot filosofiske teser som forfektet en slik total uavhengighet. En modning innen Kirkens tankegang gjør at vi i dag kan formulere den kristne stillingtagen på en annen måte. Når Kirken nå (i særdeleshet Johannes XXIII i sin encyklika Pacem in terris) forsvarer den individuelle samvittighets absolutte suverenitet vis-à-vis alle ytre autoriteter, så forfekter den menneskets totale avhengighet av Gud alene.

Den katolske kirke mener selvsagt fremdeles at Gud har åpenbart sin sannhet i og gjennom Kirken, men at denne sannhet aldri kan påtvinges noen; den må erkjennes i frihet. Ja, enhver som ærlig følger samvittighetens stemme, følge Guds stemme - selv om samvittigheten skulle føre ham ut av Kirken. Et slikt menneske må respekteres og aktes av alle katolikker.

Dette syn på samvittighetens suverenitet setter imidlertid strenge krav til subjektiv ærlighet: Bare den som etter beste evne søker sannheten, og ikke skyr noen anstrengelse for å finne frem til den, kan gjøre krav på å handle i henhold til sin samvittighet. (Allikevel er det bare Gud som vet i hvilken grad et menneske virkelig oppfyller disse krav.) En viktig konsekvens av denne lære er at den enkelte også har full rett til å utøve sin religion slik hans samvittighet byr ham å gjøre det."

John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav Forlag, Oslo 2001
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...