lørdag 31. mai 2008

Pause

Jeg skal på et fjorten dagers arbeidsopphold i Danmark, og i den forbindelse tar denne bloggen en tilsvarende lang pause.

tirsdag 27. mai 2008

"I'm not a beatnik, I'm a Catholic"




«I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

Jack Kerouack, som ikke følte seg helt vel med å bli utropt til talerør for beatbevegelsen - ungdomsopprøret i slutten av 1950-årene - med sin roman On the Road.

«Beatbevegelsen kom på nøyaktig riktig tidspunkt, og sa det millioner av mennesker over hele verden bare ventet på at skulle bli sagt. Fremmedgjøringen, rastløsheten, misnøyen lå allerede og ventet da Kerouack pekte ut veien,» sa vennen og forfatteren William Borroughs mange år senere.
Boken ble en enorm suksess, noe Kerouack taklet dårlig. Han mente at han ble misoppfattet, og han ble deprimert over at hans store og vakre bok fikk skylden for alle utskeielsene på 60-tallet.
Men boken ble nå det den ble, selve målestokken for hva som var kul ungdomskultur i flere tiår etter at den utkom i 1957, dvs. for femti år siden. «Den forandret mitt liv, slik den forandret alle andres,» sa Bob Dylan, og forfattere som Tom Wolfe og Hunter S. Thompson står nok i stor gjeld til Kerouack.
Men personlig så Kerouack tydeligvis mer på seg selv som forfatter enn som opprører. Og som ganske konservativ. «I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

søndag 25. mai 2008

En diskret helgen













Dette bildet fra balkongen min på Katarinahjemmet er fra i høst, nå er det jo løv på trærne. Men det gir likevel et visst inntrykk av hvordan dette klosteret ligger som en liten opphøyd oase midt på tykkeste Majorstua.



Jeg har egentlig ikke noe personlig forhold til den hellige Dominikus, men indirekte har jeg selvsagt det, siden jeg fikk min undervisning hos dominikanerne i Oslo og konverterte i St. Dominikus kirke for tjuefem år siden. Og når jeg i tillegg bruker Katarinahjemmet, eller Sankta Katarinahjemmet som det fulle navnet lyder, som base i Oslo, kan jeg vel si at jeg føler en åndelig tilhørighet til dette dominikanske miljøet.

Alle de tre versjonene av dominikanerne, mannlige dominikanere og de to kvinnelige (åpent og lukket kloster) er til stede i Oslo, det er litt morsomt. Katarinahjemmet er et åpent, såkalt apostolisk kloster, i motsetning til søstrene på Lunden i Groruddalen, som har et monastisk/kontemplativt/klausurert kloster. Brødrenes kloster i Neuberggaten er også et apostolisk kloster, og det er selvsagt nær kontakt mellom brødrene i Neuberggaten og søstrene på Katarinahjemmet bare noen hundre meter unna.

I går, på en av minnedagene for Dominikus, feiret Katarinahjemmet sitt åttiårsjubileum med messe i St. Dominikus først og åpent hus med diverse program på Katarinahjemmet etterpå. Og siden jeg nettopp har tilbrakt noen dager på Katarinahjemmet, passet det sånn at jeg ble med på jubileet.

Det er altså åtti år siden de første fransktalende dominikanerinnene ankom Norge fra Belgia. Noen snudde bokstavelig talt i døra i møtet med dette Ultima Thule, men noen ildsjeler bet seg fast og nedla et arbeid som har båret rike frukter.

HER kan du lese om Dominikus på katolsk.no og HER kan du lese dominikanerpater Arnfinn Harams lille blogg-preken om Dominikus i går .

Katarinahjemmets egne nettsider (se blogglisten til høyre, eller trykk på navnet) står det at Dominikus var en "diskret" helgen som ikke etterlot seg noen skrifter, men derimot en streben, en ånd og en glede som lever fremdeles. Og det opplever jeg som en realitet, og som et privilegium å være omfattet av.

PS Hvem er så denne Katarina? Det er den hellige Katarina av Siena, som du kan lese mer om HER. Sigrid Undsets siste bok handlet om den hellige Katarina ... og ble skrevet på Katarinahjemmet.

mandag 19. mai 2008

Savn







«Savnet deg til messe og kirkekaffe i dag», sier iha i en kommentar til innlegget under. Det er hyggelig å bli savnet, selvsagt. Hyggelig at noen tenker på en, vite at man er til stede i andres bevissthet.

Men savnet går begge veier. Høymessen på søndag er på en måte selve pulsslaget i det religiøse livet, både på det individuelle planet og når det gjelder fellesskapet. Som katolikk er man ikke alene, med medlem av et troende fellesskap. På den ene siden et makrokosmos - en milliard på verdensbasis. Samtidig utgjør den lokale menigheten et mikrokosmos. Disse to henger sammen. Det lille er i det store, og det store er i det lille.

Når jeg av en eller annen grunn ikke får feiret høymesse, er det et savn. For noen søndager siden feiret jeg den i St. Dominikus kirke i Oslo, «min» kirke en gang, og den jeg konverterte i for 25 år siden. Men jeg følte meg ikke hjemme. Det var for estetisk, for stivt for meg. Kanskje det bare var jeg som hadde en dårlig dag, men jeg savnet min egen lille sognekirke i småbyen, med ungebråk og mylder. Sist søndag var jeg i det lille røde huset i skogen, langt fra kirken. Det var nesten bedre, blant annet fordi jeg var sammen med dem som betyr mest for meg. Det er også en slags messe.

søndag 18. mai 2008

Den hellige Frans og en av hans brødre





Jeg har bursdag i morgen, men feiret litt på forskudd i går. En av gavene jeg fikk, var boken Fioretti, en blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre, oversatt av Kjell Arild Pollestad. Boken, fra 1300-tallet, har ukjent forfatter, men regnes som et av høydepunktene i italiensk litteratur. Den ble jeg veldig glad for å få, og en ekstra bonus er det at denne norske oversettelsen er tilegnet pater Ronald Hölscher i St. Hallvard i Oslo, "en av de nederlandske fransiskanerne som så trofast og inderlig har latt gløden fra den store lille Frans funkle for store og små også i vårt eget land", som Pollestad uttrykker det.

Vi hadde gleden av å ha pater Ronald som sogneprest i en del år da vi bodde på Nesodden. Dels kom han ut til oss og hadde egne messer for katolikkene på Nesodden, men det var jo St. Hallvard kirke som var sognekirken. Jeg tror ikke noen som var i kontakt med pater Ronald kunne unngå å bli berørt av hans helt spesielle utstråling.












Dette bildet av Frans og pater Ronald tok jeg i en periode da jeg var frilansjournalist og skrev en artikkel om ham.

torsdag 15. mai 2008

Officium





Jeg får bare mer og mer sans for de små blogg-prekenene til dominikanerpater Arnfinn Haram, under kategorien "officium". Bloggen hans finner du i blogglisten nede til høyre, eller HER. Det er sjelden å høre en prest, selv en katolsk prest, utlegge vesentlige sider ved troen så klart og poengtert som her. Attpåtil er utlegningene hans spekket med kunnskap. Disse små prekenene er både til å bli klokere og mer troende av.

Et lite eksempel:


”Usque ad mortem…”, like til døden – det er ord med tungt kristent innhald. Kristus var ”lydig til døden, ja, døden på krossen ”(Fil 2). Eg hugsar orda frå då eg avla mine endelege lovnader, knelande, med mine samanlagde hender i hendene åt Provinsialprioren, fr Bruno; som ein vepnar eller vasall svèr truskap til sin Riddar – og riddaren er djupast sett Gud i Kristus; ”like til døden”. Og kristne ektefolk lovar truskap og kjærleik til kvandre og til Gud, på same vis; ”like til døden”. Eigentleg er det berre ei fullbyrding av dåpslovnaden, på ulike måtar. Vi er døypte til eit heilt liv med Kristus; forsakinga av djevlen og vedkjenninga til Den treeinige Gud lyder ved kvar dåp. ”Like til døden”. Det står eigentleg med usynleg skrift over kvar døypefont.

Meiner vi det? Meiner eg det? Om eg har kraft til å halde ut, er noko eg berre kan vone på og be om. Men eg har insett at det aller verste og usle eg kan tenkje meg, er å bli ein fåfallen, ein apostat, ein som ”var” kristen, som ”var” katolikk. Men som har brote – eller berre bøygd gradvis av, slik det oftast skjer. Ein som ope avsvèr seg det han trudde før. Det syns eg er det tristaste av alt Trist. Ein som på den siste dagen skal sjå den Herren han fyrst fylgde og så forlet. Det er den yttarste Utfordringa, å utfordre sin eigen Skapar, opp i andletet.

Conversation piece





Conversation piece er et engelsk begrep fra 1700-tallet som opprinnelig betegnet en viss type sjangermaleri der motivet var personer i samtale, ofte rundt en gjenstand som hadde med vitenskap eller lærdom å gjøre, men det kunne også være et godt måltid, en jaktscene, etc. Med andre ord et motiv som kunne sette i gang en samtale også blant dem som betraktet maleriet.
Senere er conversation piece kommet til å betegne en gjenstand man har i hjemmet, som man kan bruke til å få i gang en samtale når man har gjester på besøk, eller for den saks skyld bare et hvilket som helst samtaleemne.
Selv bruker jeg ofte min katolske tro som conversation piece. Om dette hadde jeg nylig et innlegg i den andre bloggen min (aroundbooks). Her er et litt redigert utdrag:

«Som katolikk har jeg også erfart at det å nevne, om så bare lett henslengt i en bisetning, at man er katolikk, fungerer som et utmerket "conversation piece". Det ville neppe vakt den samme interesse om jeg hadde sagt at jeg var frelsessoldat (hvis jeg var det). Hva kommer dette av? Jeg tror svaret dels er at katolsk kristendom er en vesentlig del av vår historie og vår identitet, selv om vi befinner oss i Europas ytterkant både geografisk og kulturelt, og at referansene innen kunst, film, bøker og medier etc er så mange (tenk bare på hvordan paven er et av svært få mennesker som kan henvende seg til hele verden). Dessuten tror jeg det har noe å gjøre med at den katolske kirke representerer en fast norm i en normoppløst og relativistisk tid. Å bli katolikk er ikke gjort med et byråkratisk pennestrøk på et statlig prestekontor, det er en langvarig prosess som innebærer både en avklart tro og et forpliktende valg, og det tror jeg både provoserer og fascinerer i vår tid.»

Jeg må jo også innrømme at det å flagge min katolske identitet er min meget beskjedne form for misjonering. Jeg er stolt over å være katolikk, og jeg har ikke noe imot å gi mitt lille bidrag til å synliggjøre Kirken og troen på denne måten. Om jeg er noen god representant for Kirken og troen er en annen sak. Men i all min eventuelle (og sikkert faktiske) utilstrekkelighet, er jeg i hvert fall en helt levende, ekte katolikk. Hva mener jeg med det? Jo, mange nordmenn har visse forestillinger om katolsk kristendom og katolikker som kan være ganske merkverdige, og som ofte primært er knyttet til såkalte katolske land og kulturer. Derfor synes jeg det kan være greit å vise at det den katolske kirke faktisk er en del, og ikke en helt uvesentlig sådan, av det norske kirkelige landskapet. Og skal jeg sette en ekstra spiss på det, gjør jeg gjerne oppmerksom på at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Men det er lenge siden, og i dag lever mange nordmenn fra vugge til grav uten overhodet å kjenne en katolikk eller vite noe om den katolske kirke i det hele tatt, så jeg tenker at da kan de i hvert fall få vite om meg og erfare at det å være katolikk i Norge ikke er noe merkverdig. Og så kan jeg jo eventuelt fjerne noen myter og erstatte dem med konkret kunnskap hos dem jeg møter.

Det kan selvfølgelig være litt slitsomt å måtte forholde seg til pedofiliskandaler i USA eller hardnakkede oppfatninger om pavens «ufeilbarlighet», men hos folk som har et litt mer nyansert syn på Kirken enn dette, opplever jeg ikke sjelden at interessen alt overveiende er positiv. Jeg tror Kirken nyter en viss respekt hos mange, fordi den fremstår med den åndelige kraften den gjør. Og så er det jo alle disse kulturelle og historiske konnotasjonene, som jeg var inne på over. Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den. Eller som jeg pleier å si: «Du har aldri opplevd at det har kommet katolikker på døra di for å fortelle deg hva du skal tro.»

Det er omtrent det siste jeg kan tenke meg å gjøre; å prøve å få folk til å tro. Men jeg synes altså det kan være greit i en del sammenhenger å fortelle hva jeg selv tror, i hvert fall indirekte, ved å gjøre oppmerksom på at jeg er katolikk. Det bør være vitnesbyrd nok.

tirsdag 13. mai 2008

Ord for dagen











«De som tror at de tror på Gud, men uten lidenskap i sitt hjerte, uten sjelekval, uten rådvillhet og tvil, uten det minste innslag av fortvilelse selv i sin fortrøstning - de tror bare på Guds-idéen og ikke på Gud Selv.»

Miguel de Unamuno (1864-1936), spansk forfatter
gjengitt i 2. bind av Graham Greenes selvbiografi Flukt
Cappelen 1981, oversatt av Per A. Hartun

mandag 12. mai 2008

Katolske forfattere





Før i tiden, det vil si på 1900-tallet, hadde man et begrep som het ”den katolske roman”, det vil si romaner skrevet av forfattere som var katolikker, og som hentet sin tematikk fra troens verden. Sigrid Undset er det mest fremtredende eksemplet her til lands, Graham Greene en av de mest kjente i verdenslitteraturen ellers. Det ble sagt på spøk at folk ikke konverterte til katolisismen, men til Graham Greene. Selv ville han ha seg frabedt betegnelsen ”katolsk forfatter”, han var etter eget utsagn en katolikk som også var forfatter.

Den norske forfatteren Åge Rønning, antagelig et ukjent navn for noen, ble av mange betraktet som et norsk motstykke til Graham Greene. Rønning fikk en velfortjent god avslutning på sin forfatterkarriere med Kolbes reise, en spennende handlingsroman om det ondes nærvær på jorda, med utgangspunkt i den reelle historien om pater Maximillian Kolbe som gikk i døden for en annen fange i Auschwitz.
Den australske forfatteren Morris Wests bøker handler i stor grad om Kirkens rolle i verden, og i romanen Fiskerens sko forutså West valget av en pave fra Øst-Europa 15 år før det skjedde. Hans Djevelens advokat, om prosessen rundt en saligkåring, kan også varmt anbefales.

Og så har vi jo franskmennene, som Bernanos og Claudel.

Spørsmålet er - har vi det vi kan kalle ”katolske forfattere” i dag? Hvem er de i så fall?

onsdag 7. mai 2008

En bok til


Bokloftet antikvariat på Løten (som du finner HER) er en tiltalende butikk når det gjelder utvalg, priser og service. Beste pris på andre bind av biskop Grans selvbiografi fant jeg der, bestilte i går, og i dag hadde jeg boka i posten. Terskelen, heter den, med undertittelen «Av en katolsk biskops erindringer». Den handler om hans klostertilværelse og frem til han blir biskop i Oslo i 1964.

Som noen sikkert har skjønt av den andre bloggen min, spiller bøker en stor rolle i mitt liv, både som levebrød og interesse. Jeg har selvfølgelig også noen hyllemeter med katolsk litteratur, og har vel som et lite prosjekt å samle så mange norske bøker som mulig, altså faglitterære bøker som handler om Kirken i Norge og/eller er skrevet av norske katolikker, ikke minst prester. For eksempel har jeg Hallvard Rieber-Mohn bortimot komplett (og han var produktiv!), og det begynner også å monne når det gjelder Pollestad.

tirsdag 6. mai 2008

En hånd på min skulder








Et nytt nummer av "Broen" kom i postboksen i går. Broen er et katolsk kirkeblad som utgis av Norsk Katolsk Bisperåd, et slags "overordnet" menighetsblad og nyhetsmagasin for det katolske Norge.

Det siste nummeret var behørig viet nylig avdøde biskop Gran, som var biskop i Oslo fra 1964 til 1983. Han unngikk så vidt å bli min biskop - 1983 var nemlig året da jeg konverterte, og da jeg hadde skrevet til biskopen og bedt om å bli tatt opp i Kirken, spurte pateren som underviste meg om jeg hadde skrevet til riktig biskop. Det hadde jeg - samme dag som jeg skrev brevet, så jeg nemlig i Aftenposten at Oslo hadde fått ny biskop. Biskop Gran gikk av 26. november, antagelig har jeg skrevet mitt brev dagen etter. Svaret fra biskop Schwenzer er datert 2. desember, og jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten i Schwenzers tid som biskop, men jeg har aldri undersøkt om det stemmer. Det spiller for så vidt heller ingen rolle, men det ville vært litt kuriøst.

Da jeg hadde lest om biskop Gran i Broen, gikk jeg i bokhylla og fant frem første bindet i hans selvbiografi, En hånd på min skulder, hvor han blant annet forteller om hvordan han ble katolikk. Det er interessant lesning nå som jeg holder på med min egen konversjonsberetning til bloggen. Samtidig fant jeg ut at det var for galt at jeg ikke også hadde bind to av Grans selvbiografi, Terskelen, så nå er den bestilt fra et antikvariat.

Det omtalte nummeret av Broen kan du lese HER.

Brød og vin







«Hvorfor valgte Jesus noe så hverdagslig som et bakverk og en borddrikk som tegn på hva han ville si oss om Gud, om seg selv, om oss mennesker?
Fordi det var så talende, så lettfattelig for alle, når de først oppfattet det: Uten næring for legeme og sjel, dør vi. Og det er Gud som er brødgiveren - i begge tilfeller.
Hvorfor sa Jesus ikke snarere: ’Dette er Guds brød’ - hvorfor ’Dette er mitt legeme - mitt blod’, ord som rystet og støtte selv hans venner? Fordi det betød: Dette - denne bite brød - er meg selv. Det er meg selv, helt og totalt, jeg gir dere.
Det er ikke vår måte å gi brød på, når vi da gir. Vi kan gi av vår rikelighet, eller av vår knapphet, begge deler kan skje med hjertelag. Noen av oss har vel noen varmende minner fra krigens dager, en tid med for lite brød, fra en nabo som kunne avse og altså tenke på noen andre og sultnere i oppgangen. Det var godhet. Men vi gir ikke oss selv ved en slik gestus. Det gjør bare En.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling, St. Olav forlag 1976. «Corpus Christi» Johannes 6, 51-59.

lørdag 3. mai 2008

Carpe diem





HER kan du se et innlegg jeg har på den andre bloggen min i dag. Carpe diem!

(Du visste det kanskje ikke, men vin er det næringsmiddelet som er mest omtalt i Bibelen. Det hadde jeg også et innlegg om i den andre bloggen min en gang, se HER.)

fredag 2. mai 2008

Om navnet på denne bloggen

Boka Bevingede ord (Evensberget/Gundersen, Den norske bokklubben 1982) forklarer uttrykket «Katolsk i hodet» slik:

«Uttrykk som oppstod en tid etter reformasjonen og betydde: ikke riktig i hodet, forvirret. Finnes hos Moth [referanse til håndskriftsamling fra 1700-tallet i Det Kgl. Bibliotek i København]. I Erasmus Montanus 3,2 og 3,5 lar Holberg Jesper Ridefoged og Jeronimus bruke uttrykket.»

Et opprinnelig nedsettende uttrykk, med andre ord, men jeg gjør som Sigrid Undset da hun ga en bok den ironiske tittelen «Katholsk propaganda», jeg vender ironien mot seg selv.

Menneske først - kristen så



Dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn betydde mye for meg personlig, i den prosessen jeg gjennomgikk da jeg ble katolikk - eller rettere sagt; i den prosessen som tydeliggjorde for meg at det var katolikk jeg var (denne distinksjonen er viktig for meg, og jeg skal komme tilbake til den når jeg skal skrive om min egen konvertering. Selv om jeg konverterte først 33 år gammel, har jeg nemlig som troende menneske aldri vært noe annet enn katolikk.)

Det er vanskelig å forklare i dag hvilken rolle Hallvard Rieber-Mohn spilte i den norske offentlighet i 1960- og 1970-årene. Man kan vel trygt si at ingen katolsk prest hverken før eller siden har vært så synlig og til stede i norske medier som ham. Fast spaltist i aviser og tidsskrifter, selvskreven debattant i ethvert NRK-program som hadde med religion eller europeisk kultur og politikk å gjøre.

Da jeg kom inn i ”kretsen rundt” dominikanerklosteret i Neuberggaten, var han fortsatt til stede, men preget av sykdom. Jeg så ham bare noen få ganger, og traff ham aldri ansikt til ansikt. Faktisk døde han samme år som jeg ble opptatt i Kirken. Men jeg skrev til ham en gang, angående en særoppgave jeg skulle skrive om Carl von Ossietzky, og fikk et særdeles hyggelig og personlig brev tilbake, skrevet med Rieber-Mohns nærmest kalligrafiske håndskrift. Dette brevkortet oppbevarer jeg som om det skulle være en relikvie.

Rieber-Mohn var en produktiv forfatter. Den av bøkene hans som har hatt størst betydning for meg, er prekensamlingen Menneske først - kristen så. Det er et Grundtvig-sitat, og ut fra mitt kjennskap til Rieber-Mohn kunne det gjerne vært - og var kanskje - hans personlige motto. Rieber-Mohn innleder denne boken med noen ord som var en veritabel aha-opplevelse for meg:

«Menneske først - kristen så. Mange kjenner nok opphavet til dette fyndordet, den store danske teologen og folkelæreren N.F.S. Grundtvig. I nordisk kristenliv har knapt noen sett så klart og med så veldige konsekvenser denne grunnsannhet: Evangeliets mysterier er ikke bare innsiktet på det sant og ekte menneskelige. De forutsetter det.
Evangeliet er ikke bare en dom over Verden og menneskets falne natur. Evangeliet imøtekommer og bekrefter så meget av det gode som også bor i vårt vesen. Evangeliet renser og løfter det inn i en større - den største - sammenheng. Evangeliet gir oss mennesker vår egentlige identitet tilbake, både som individer og som folk. Som bare mysterium, er kristendommen lukket og utilgjengelig. Men som bare snill og byggende menneskelighet, er den til gjengjeld forvansket og forrådt. Det er i båndet mellom de to, mysterium og humanitet, at kristentroen bevarer sin tidløse spenning og sin gyldighet for oss alle. Dette bånd er dens stadig fornyede livskraft, dens fortsatte vitalitet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...