Et innlegg om messen

Var du til høymessen i dag? Det var jeg. Fordi det er messeplikt? Nei, jeg går ikke i kirken av plikt, men fordi søndagens høymesse er selve åndedrettet i mitt liv som katolikk. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kommer meg i kirke på søndag, føler jeg at jeg har gått glipp av noe. Og aller best har jeg det når jeg kan gå i høymessen i min egen sognekirke - stapp full, med ungemas og mobiltelefoner, et mylder av nasjonaliteter og tungemål - akkurat de kulissene jeg trenger for å finne mitt eget indre rom og konsentrere meg om messens innhold.

Å ikke gå i søndagsmessen er en alvorlig synd, sier pater Richard P. McBrien i sin ellers utmerkede bok Katolsk tro gennem to Årtusinder. Ham om det.
«Kirken har et bud om messeplikt på søn- og festdager. Der det er praktisk mulig forsøker man å leve opp til det, og er takknemlig over det,» skriver den norske dominikanerpateren Arne Fjeld i sin bok Katolsk tro og kristenliv i 1986. Det lyder straks mer forsonlig enn McBrien. En plikt man kan være takknemlig for? Ja, slik føles det når søndagsmessen er det den etter min mening skal være, og som jeg nevnte innledningsvis: selve åndedrettet i ens liv som katolikk. Messeboken sier det slik: «Feiringen av eukaristien er selve sjelen i vårt kristenliv. Guds ord i messens liturgi og Jesu Kristi nærvær under brødets og vinens skikkelse er vårt åndelige næringsgrunnlag.» (Messebok for søndager og festdager, St. Olav forlag 1985).

Men messens betydning strekker seg selvsagt langt ut over vår personlige, private opplevelse av den. «For kirken er ikke det ytre apparat, den er ikke Vatikanet, den er ikke de pavelige nuntier, den er ikke Osservatore Romano, den er heller ikke de religiøse ordenssamfunn, den er ikke kirkeretten - den er ikke noe av dette, for kirken er ikke av denne verden: Den er Guds folk, den er Kristi legeme, den er Den hellige ånds tempel, og det er i messen at Guds folk samles og blir til Kristi legeme, besjelet av Den hellige ånd,» skrev dominikaneren Per Bjørn Halvorsen i Fem foredrag om messen, St. Olav forlag u.å. (basert på Dominikanernes foredragsserie «Katolsk orientering» våren 1974).

Messen skaper altså kirken - intet mindre. Men er ikke det en fantastisk tanke - når vi sitter der i en tettpakket kirke, søndag etter søndag, kjente eller ukjente for hverandre, samlet om mysteriet, da er vi Kirken. Da virkeliggjør vi det katolske. Derfor er høymessen så viktig. Like viktig som å puste. Å puste er ikke noe vi gjør av plikt, men som en naturlig nødvendighet for å leve. Slik bør også messen være; ikke en programmatisk plikt, men en naturlig nødvendighet for å leve som katolikk og for å være kirke.

Hva katolisisme er og ikke er

I forrige innlegg nevnte jeg en bok jeg omtalte som «min andre bibel», nemlig Richard P. McBriens Katolsk Tro gennem to Årtusinder (dansk utgave, Niels Steensens Forlag 1987. Originaltittel: Catholicism - study edition.) Boken er en omfattende gjennomgang av hva katolisisme og den katolske kirke er, både historisk og teologisk, og er skrevet på en forbilledlig tilgjengelig måte. Så vidt jeg vet er ikke den danske utgaven å få lenger, men originalutgaven er fortsatt i handelen, for eksempel hos amazon.co.uk. En kort Wikipedia-artikkel om forfatteren (og om dette verket) finner du HER.

Denne boka har gitt meg utrolig mye og egner seg like godt som oppslagsverk som inspirerende lesning. Det siste kapitlet utgjør en slags syntese av hva katolisisme er, og fra rubrikken «Katolisismens alminnelige kjennetegn» gjengir jeg to utdrag som både rommer en klar definisjon av hva katolisisme er og samtidig illustrerer katolisismens storhet i enhver forstand (oversatt fra dansk av meg for anledningen):

«Som selve navnet antyder, kjennetegnes katolisismen av en grunnleggende åpenhet overfor all sannhet og overfor enhver verdi. Den er vidtspennende og altomfavnende overfor den totale kristne erfaring og tradisjon i hele denne erfarings og tradisjons teologiske, læremessige, liturgiske, kanoniske og konstitusjonelle rikdom og mangfold. Katolisismen er ikke et etter-bibelsk fenomen. Den oppstår ikke fra et eller annet historisk øyeblikk og ut fra spesielle historiske (dvs. nasjonale, kulturelle, politiske) omstendigheter som tidsmessig står fjernt fra Jesu forkynnelse, samlingen av disiplene og dannelsen av kirken i den perioden som omfattes av Det nye testamentet. Katolisismen begynner ikke som et karakteristisk uttrykk for kristen tro i det 16. århundre, og dens grunnleggende retningslinjer er heller ikke allerede fastlagt i det 14. århundre. Den er ikke en sekt eller skismatisk størrelse, skjønt sekterisme og skismaer ikke er ukjent for den. Den er heller ikke uløselig knyttet til noen bestemt nasjon eller et bestemt område av verden.»

[ ... ]

«Katolisismen blir derfor snarere karakterisert av et både/og enn av et enten/eller. Det dreier seg ikke om natur eller nåde, men om benådet natur; det dreier seg ikke om fornuft eller tro, men om fornuft opplyst av tro; ikke om lov eller evangelium, men om lov inspirert av evangeliet; ikke og Skrift eller tradisjon, men om normativ tradisjon innenfor Skriften; ikke om tro eller gjerninger, men om tro som viser seg i gjerning, og om gjerninger som er uttrykk for tro; ikke om autoritet eller frihet, men om autoritet i frihetens tjeneste; ikke om fortiden i motsetning til nåtiden, men om nåtiden i kontinuitet med fortiden; ikke om stabilitet eller forandring, men om forandring i troskap mot stabile prinsipper, og om prinsipper som er utformet og foredlet som resultat av forandringen; ikke om enhet eller mangfold, men om enhet i mangfoldet, og om et mangfold som forhindrer den ensrettingen som er enhetens antitese.»