Tegn

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om tegn, og pinsen må vel være et godt tidspunkt. Med tegn mener jeg selvfølgelig tegn fra Gud. Kirkehistorien har mange eksempler på det. Nettopp pinsen feires jo til minne om et av de mest spektakulære, da apostlene mottok Den hellige ånd i form av en flamme på hver enkelts hode. Et annet kjent eksempel fra Bibelen, er kristenforfølgeren Saulus’ opplevelse på veien til Damaskus, en livsomveltende begivenhet som gjorde ham til apostelen Paulus.

Min egen opplevelse av denne art, har jeg beskrevet i DETTE tidligere innlegget. Det var en opplevelse hvor jeg, i min søken etter et sted å høre hjemme religiøst, oppsøkte en aftenmesse i St. Dominikus kirke i Oslo, mitt første besøk i et katolsk kirkerom overhodet. Jeg visste ingenting om den katolske kirke og hadde ingen forventninger. Mens jeg satt der i den nesten tomme og tussmørke kirken og ventet på at messen skulle begynne, betraktet jeg det flakkende røde lyset ved det lille skapet, hvis betydning og innhold jeg først senere ble klar over (jeg gjentar at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke). Da jeg hadde betraktet dette lyset en stund, fikk jeg en opplevelse av Kristi nærvær som, slik jeg opplevde det, manifesterte seg i hver celle av kroppen. Og som jeg sier i det tidlige innlegget, det kunne gjerne stått med neonbokstaver på den hvite murveggen: Her er jeg, her er det du leter etter.
Andre har karakterisert det som en direkte gudserfaring, det blir imidlertid litt for store ord for meg, så jeg kaller det et tegn fra Gud, selv om det vel går ut på det samme.

Men altså - et tegn. Min søken var endt, jeg hadde gått en lang vei fra jeg fikk en trosvisshet i syvende klasse på folkeskolen. Opplevelsen i St. Dominikus kirke var ikke bare en bekreftelse av troen, men fortalte meg også at jeg var katolikk. Konversjonen var for så vidt bare en formalitet. Jeg gikk, som Sigrid Undset, ikke over fra noe til noe annet, jeg bare tok konsekvensen av hva jeg var.
Flere faktorer gjorde denne opplevelsen til en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg visste som sagt ingenting om den katolske kirke, det vil si at jeg ikke visste hva dette skapet inneholdt eller at Kristus reelt er til stede i et katolsk kirkerom. Jeg hadde heller aldri hatt slike opplevelser tidligere, jeg hadde ikke engang hørt om det. Senere har jeg jo erfart at jeg ikke er den eneste katolikken som har opplevd slike ting. Om man opplever slikt i andre kirkesamfunn, vet jeg ingenting om.

Jeg fikk altså et tegn fra Gud. Det føltes, og føles fortsatt, som en stor nåde. Den umiddelbare konsekvensen var selvsagt at jeg ble det jeg var, at jeg altså ble opptatt i Kirken (jeg hadde på det tidspunktet for lengst frasagt meg mitt summariske medlemskap i statskirken).
På et mer overordnet plan har opplevelsen hatt den virkningen at jeg ikke kan tvile, hverken på troen eller på den katolske kirke. Jeg har fortsatt ikke noe særlig greie

Et slikt tegn får man av naturlige årsaker bare én gang i livet. Men en gang siden fikk jeg et annet tegn, av en litt mindre kaliber. Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen etter mange års fravær, og var inne i en periode hvor jeg ikke praktiserte troen, det vil si at jeg ikke gikk i kirken. Det hang sammen med flyttingen, som igjen skjedde samtidig med at barna flyttet hjemmefra. Vi var både revet løs fra det katolske miljøet vi kjente og ikke lenger en kirkegående familie.

På denne tiden var det to nonner igjen i hjembyen, av en opprinnelig stor og tradisjonsrik kommunitet. Sykehuset de hadde drevet i flere mannsaldre, var nedlagt. En dag traff jeg en av nonnene i bokhandelen. Det vil si - traff og traff, hun kjente jo ikke meg, siden jeg ikke hadde satt min fot i kirken, mens jeg selvfølgelig visste hvem hun var på grunn av ordensdrakten. Da vi på et tidspunkt passerte hverandre mellom reolene i bokhandelen, smilte hun til meg. Dette smilet opplevde jeg som et tegn, en beskjed om at jeg måtte begynne å gå i kirken igjen. Og det har jeg gjort siden, hver eneste søndag og helligdag så sant ikke tvingende grunner har forhindret meg. Nå er den lokale kirken og menigheten mitt åndelige hjem. Uten dette smilet fra nonnen vet jeg ikke når jeg hadde begynt å gå i kirken igjen, men på dette tidspunktet mente Gud altså at det var på tide. Og hva kunne vel være riktigere enn å bruke en nonne som budbringer?

Det slår meg at tegn ikke er det temaet de troende snakker mest om, og jeg føler meg nesten litt brydd selv ved å skrive om det. Samtidig betrakter jeg det som en naturlig ting for et troende menneske. Ikke naturlig i den forstand at det er noe man kan forvente eller kreve. Begge de tegnene jeg har fått, har kommet fullstendig uforvarende på meg. Hvordan kan jeg vite at de var tegn? Opplevelsene har ikke levnet noen tvil. De har ligget utenfor normale sanseopplevelser, de har ikke trengt noen intellektuell vurdering. De har så å si karakterisert seg selv, hinsides enhver tvil om hva de var. John Willem Gran skriver om tegn i sin selvbiografiske En hånd på min skulder. Kjell Arild Pollestad beskriver et tegn i sin bok Veien til Rom, et tegn nokså likt det jeg selv opplevde i St. Dominikus kirke. Begge disse beretningene har hjulpet meg til å akseptere at de tegnene jeg selv opplevde, var nettopp det de var. Når jeg sier at Grans og Pollestads beretninger hjalp meg å akseptere mine egne tegn, går det på at jeg syntes det å motta tegn har vært en så fantastisk opplevelse, en så stor nåde, at jeg har hatt problemer med å godta at jeg var verdig til det.

Men som sagt - jeg opplever ikke at dette er et tema det snakkes mye om i Kirken i dag. Av nysgjerrighet slo jeg opp i Richard P. McBrians omfattende verk Katolsk Tro gennem to Årtusinder (Catholicism), som tar for seg nesten ethvert tenkelig aspekt ved Kirken og troen, men fant ingenting om tegn. Temaet glimrer også med sitt fravær i Den hollandske katekismus for voksne og i Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv. I Den katolske kirkes katekisme er det riktignok en seksjon om tegn, men ingenting om Guds tegn til det enkelte troende menneske.

Tegn

Noen krever bevis for å kunne tro, slik allerede apostelen Thomas gjorde det: «Får jeg ikke ser merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side - da kan jeg umulig tro det.» Et drøyere krav har vel ingen kommet med hverken før eller siden. Det ble som kjent innvilget, og dermed hadde ikke Thomas noe valg lenger. «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se,» sa Jesus. Og siden har alle troende pent måttet klare seg uten dette bokstavelig talt håndfaste beviset. For mange er troen uansett så selvfølgelig at de klarer seg uten, for andre sannsynligvis mer av et vågestykke, jfr. Kierkegaards sammenligning med å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp.

Andre igjen får bevis, uten å be om det. Biskop Gran forteller i første bind av sin selvbiografi, En hånd på min skulder, om sin vei til den katolske kirke:

«Opptakten til min odyssé, som på sikt skulle gi mitt liv en utforutsett orientering, var helt presis, og kunne, om så var ønsket, tidfestes nøyaktig. Den fant sted en natt mens jeg av ukjente grunner ikke fikk sove. Med ett var det som om en kraft, en separat eksistens, rørte ved innsiden av mitt hjerte. Opplevelsen var voldsomt, og står like tydelig i erindringen mens dette skrives.
Neste dag levde jeg imidlertid under konstant inntrykk av opplevelsen, uten at jeg kom til klarhet over hva som kunne ha skjedd. Først under middagen, som Fasting og jeg normalt inntok uten mange ord, fortalte jeg om nattens opplevelse og min intense undren. 'Og hva er svaret?' spurte han. Plutselig visste jeg det: 'Gud,' sa jeg bare. Hvoretter en demning brast i meg, som i sin tur utløste bølger av hittil ukjente følelser.»

Også Kjell Arild Pollestad opplevde et tegn da han som ung, protestantisk turist i Roma mer eller mindre tilfeldig havnet i kirken Santa Maria Maggiore skjærtorsdag i 1971. Det forteller han om i Veien til Rom:
«Da den enorme menigheten ba syndsbekjennelsen, må det ha lydd som et lite tordenskrall mellom søylene, og likevel var jeg i en slags lomme av stillhet hvor bønnen ble en mild og fjern dyr. Jeg har ingen ord som kan beskrive denne tilstand. Likesom stillheten overdøvet lyden, så var jeg helt alene og samtidig forenet med alle, i en uforklarlig og sval varme som strømmet inn i meg fra den bedende menigheten. Jeg vet heller ikke om det var jeg eller en annen som uttalte ordene, eller om de overhodet ble uttalt, men hele min bevissthet, ja hele mitt vesen ble fylt av en visshet som siden ikke har forlatt meg, uansett hvordan livet ellers har artet seg. Og vissheten var: Her er Gud.»

Nøyaktig den samme vissheten opplevde jeg selv første gang jeg befant meg i et katolsk kirkerom. Min opplevelse artet seg litt annerledes enn Pollestads, men like gjennomgripende. Og i likhet med ham kan jeg si:

«Jeg har aldri skjønt det som skjedde i Santa Maria Maggiore under denne skjærtorsdagens aftenmesse til minne om Kristi innstiftelse av nattverden. Det finnes så vidt jeg kan begripe ingen trekk i min karakter, ingen episoder i mitt liv som kunne forberede meg til, eller på noen måte innvarsle, en slik opplevelse. Jeg hadde heller ingen grunn til å forvente at noe slikt skulle vederfares meg. Det hadde ikke engang vært min hensikt å gå til gudstjeneste; pavemessen palmesøndag var mer enn nok for mitt vedkommende. Og nå var jeg altså på et øyeblikk blitt fylt av en urokkelig overbevisning om at det som skjedde her, det disse menneskene trodde og bekjente, det var det som var sant. Jeg var blitt troende. Det var blitt lukket opp for meg før jeg rakk å banke på.»

Heller ikke jeg hadde noen som helst forventning til en slik type opplevelse. Riktig nok var jeg troende fra før, men ikke medlem av noe kirkesamfunn. Jeg var søkende i den forstand at jeg ville finne et sted hvor troen kunne høre hjemme - derfor hadde jeg bestemt meg for å oppsøke en rekke kirkesamfunn for å se om det var noe som passet for meg. Den katolske kirke var nummer to i rekken - og lenger kom jeg ikke. Opplevelsen jeg hadde, som i motsetning til Pollestads skjedde i et nesten folketomt og nakent kirkerom (paradoksalt nok St. Dominikus kirke i Oslo like før en hverdagsmesse), var ikke bare en slags bekreftelse av troen, men forbandt den også med den katolske kirke. Uten å gå i detaljer kan jeg si at jeg hadde en oversanselig opplevelse av Kristi tilstedeværelse i nattverden og i kirkerommet, 'utløst' ved å betrakte det røde lyset ved tabernakelet - stort annet var det ikke å se på. Det kunne like gjerne stått med neonbokstaver på den hvite veggen: 'Her er jeg. Dette er virkelig.' Det hadde ingenting med intellektuell, rasjonell innsikt eller tenkning å gjøre, det var en rent fysisk fornemmelse som manifesterte seg i hver eneste fiber i kroppen, en bokstavelig talt gjennomgripende opplevelse, ulik noe annet jeg har opplevd før eller siden.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke fra før, jeg hadde ikke engang hørt om begreper som transubstansiasjon og realpresens, og min opplevelse fant sted flere år før Pollestad fortalte om sin i bokform. Jeg hadde ikke engang hørt om opplevelser som dette, og mener for øvrig at jeg ikke er den typen menneske som har legning for det. For ordens skyld gjør jeg også oppmerksom på at jeg selvsagt ikke var påvirket av noe som helst - ulikt mange andre i min generasjon har jeg aldri prøvd noen form for narkotikum eller bevissthetsutvidende stoff, og den perioden av mitt liv som det her er snakk om nøt jeg knapt nok alkohol.

Andre har karakterisert opplevelser min opplevelse som en direkte gudserfaring. Det er et ord jeg selv ikke våger å bruke. Men en slik opplevelse er likevel så gjennomgripende og skjellsettende at den forandrer hele ens liv. Fra da av er tvil ikke lenger et valg man har, for da måtte man benekte det man har opplevd, og en opplevelse av denne kaliber kan man ikke fornekte uten å lyve for seg selv. Man føler seg som en utvalgt, jeg hadde nær sagt på godt og ondt, men når alt kommer til alt kan man vanskelig betrakte noe slikt som annet et gode, som en enestående gunst man hverken har forventet eller bedt om.

En direkte gudserfaring? En svimlende tanke. Skulle det virkelig være mulig at Gud gir noen av oss et håndfast tegn for å få oss på plass der han vil ha oss? Jeg har ingen annen forklaring på det.

Brød og vin

«Hvorfor valgte Jesus noe så hverdagslig som et bakverk og en borddrikk som tegn på hva han ville si oss om Gud, om seg selv, om oss mennesker?
Fordi det var så talende, så lettfattelig for alle, når de først oppfattet det: Uten næring for legeme og sjel, dør vi. Og det er Gud som er brødgiveren - i begge tilfeller.
Hvorfor sa Jesus ikke snarere: ’Dette er Guds brød’ - hvorfor ’Dette er mitt legeme - mitt blod’, ord som rystet og støtte selv hans venner? Fordi det betød: Dette - denne bite brød - er meg selv. Det er meg selv, helt og totalt, jeg gir dere.
Det er ikke vår måte å gi brød på, når vi da gir. Vi kan gi av vår rikelighet, eller av vår knapphet, begge deler kan skje med hjertelag. Noen av oss har vel noen varmende minner fra krigens dager, en tid med for lite brød, fra en nabo som kunne avse og altså tenke på noen andre og sultnere i oppgangen. Det var godhet. Men vi gir ikke oss selv ved en slik gestus. Det gjør bare En.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling, St. Olav forlag 1976. «Corpus Christi» Johannes 6, 51-59.

Ubevisst misjonering

Av og oppfordrer presten oss i prekenen til å misjonere, selv om han kanskje ikke bruker akkurat det ordet. Neppe i form av å banke på dørene til folk eller plage dem på andre måter, men mer i form av å være et vitnesbyrd i verden, der vi befinner oss. Hva det måtte bestå i, er det kanskje like mange oppfatninger om som det er katolikker. Selv har jeg alltid vært litt stolt av at vi katolikker ikke misjonerer, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg har selv, før jeg ble katolikk, vært utsatt for mennesker som skulle «frelse» meg, og reagert med avsky på det. Min vei til å bli en katolsk troende var min egen, og jeg har tillit til at Gud lar andre mennesker finne sin vei, enten de er potensielle katolikker eller ikke. «’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter.» Slik skriver Hallvard Rieber-Mohn i «Under fikentreet», den siste prekenen i hans prekensamling Menneske først - kristen så, som jeg flere ganger har nevnt her i bloggen.

Min oppfatning av meg selv er at jeg ikke misjonerer. Derimot har jeg alltid vært ganske bevisst på å gjøre andre mennesker oppmerksom på at jeg er katolikk. Ikke fordi jeg tror at det er et spesielt interessant trekk ved meg, men fordi de fleste nordmenn kanskje ikke kjenner en lys levende katolikk, og fordi det kan være okei å vise at katolsk kristendom ikke er noe «eksotisk» som man bare støter på i utenlandsferier, bøker, filmer etc. Som nevnt i et innlegg nylig (litt nedenfor), viste det seg at ordet «Jesus» er det sjette hyppigste ordet jeg bruker i Facebook-meldingene mine. Det overrasket meg, og jeg skjønner fortsatt ikke at det kan stemme, men hvis det gjør det, bruker jeg det hyppigere enn jeg er klar over. Kanskje jeg i det hele tatt misjonerer mer enn jeg er klar over, på måter jeg ikke definerer som misjonering.

Selv blir jeg, så vidt jeg vet, ikke utsatt for misjonering, og utsetter meg i hvert fall ikke bevisst for det. Det ville vært meningsløst. På den annen side er det neppe mulig å ha et trosliv uten næring og impulser. Det viktigste elementet i så måte for meg, er søndagens høymesse, som er selve åndedrettet i mitt religiøse liv. Som en god impuls nummer to kommer samværet med trosfeller, de fleste i min egen menighet, gjennom kirkekaffe, komitearbeid og annet.

Kanskje er jeg ikke alene om å misjonere uten å være klar over det. Hver søndag når jeg kommer inn i kirken og jeg har knelt og gjort korsets tegn, søker blikket mitt et spesielt punkt, et i dobbelt forstand lyst hode som kneiser på en av benkene et godt stykke fremme i kirken. Hodet tilhører en ung dame som er en av dem jeg tilbringer kirkekaffen sammen med, og som derfor er en i menigheten som jeg kjenner relativt godt. Når blikket automatisk søker henne, er ikke i håp om at hun skal snu seg og hilse, slike sosiale ritualer er uinteressante i kirken, kanskje bortsett fra noen korte nikk til dem jeg pleier å sitte ved siden av fordi de i likhet med meg foretrekker den samme plassen hver gang.
Det er snarere fordi hun ikke snur seg, at blikket søker henne. Fordi hun er så konsentrert om det hun gjør. Hun ber, knelende, rak i ryggen og med høyreist hode. Den rake holdningen er neppe et uttrykk for hovmot, heller det motsatte. Ydmykhet og oppriktighet. Og konsentrasjon. Jeg vet ikke hva blikket hennes er festet på mens hun ber, tabernakelet kanskje, eller det store krusifikset som henger over alteret.

Hva består så hennes - formodentlig høyst ubevisste - misjonering i? I at hun har fått meg til å be daglig. Tidligere ba jeg nokså sporadisk, nå ber jeg hver dag. Det har igjen vekket en ambisjon om å be dypere og mer meditativt.
Kanskje ville ikke denne bedende skikkelsen talt til meg på samme måte hvis det ikke hadde vært en kjent og kjær person. Det er sikkert mange andre i kirken som har sin bønnestund før messen begynner, men dem legger jeg ikke merke til på samme måte, og blir følgelig heller ikke inspirert av i mitt åndelige liv.

Jeg kan også nevne et annet tilfelle for en god del år tilbake, kanskje ti år. Min kirkegang har ikke alltid vær så regelmessig i de ca 30 årene jeg har vært katolikk. Da jeg flyttet tilbake hit til hjembyen, hadde jeg en periode hvor jeg ikke gikk i kirken. Mens vi fortsatt hadde nonner her i byen, så jeg en dag en av dem i bokhandelen. Hun kjente ikke meg, men jeg visste selvsagt hvem hun var. Vi snakket ikke sammen, men hun smilte til meg, og dette smilet formidlet et budskap (også i dette tilfelle formodentlig høyst ubevisst): Du må begynne å gå i kirken igjen. Og så gjorde jeg det. Og siden har jeg gått i høymessen hver søndag.

Slik kan vi altså påvirke og inspirere hverandre, uten å være klar over det selv, og kanskje uten noen gang å få noen tilbakemelding på det. Det kan skje mellom kjente og ukjente. Misjonering kan man kanskje ikke kalle det, for jeg forestiller meg at misjonering er en bevisst og målrettet handling. Men en ubevisst sådan må man vel kunne kalle det. Jeg tenker meg også at den har to former; en «indre» misjonering blant trosfeller, og en «ytre» misjonering overfor omverdenen. Og nettopp det at den er ubevisst, gir den en egen skjønnhet i min øyne. Jeg tenker meg at slik viser Gud seg i vårt daglige liv. Slik bruker han oss som sine redskaper.