søndag 11. oktober 2009

Et innlegg om messen

Var du til høymessen i dag? Det var jeg. Fordi det er messeplikt? Nei, jeg går ikke i kirken av plikt, men fordi søndagens høymesse er selve åndedrettet i mitt liv som katolikk. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kommer meg i kirke på søndag, føler jeg at jeg har gått glipp av noe. Og aller best har jeg det når jeg kan gå i høymessen i min egen sognekirke - stapp full, med ungemas og mobiltelefoner, et mylder av nasjonaliteter og tungemål - akkurat de kulissene jeg trenger for å finne mitt eget indre rom og konsentrere meg om messens innhold.

Å ikke gå i søndagsmessen er en alvorlig synd, sier pater Richard P. McBrien i sin ellers utmerkede bok Katolsk tro gennem to Årtusinder. Ham om det.
«Kirken har et bud om messeplikt på søn- og festdager. Der det er praktisk mulig forsøker man å leve opp til det, og er takknemlig over det,» skriver den norske dominikanerpateren Arne Fjeld i sin bok Katolsk tro og kristenliv i 1986. Det lyder straks mer forsonlig enn McBrien. En plikt man kan være takknemlig for? Ja, slik føles det når søndagsmessen er det den etter min mening skal være, og som jeg nevnte innledningsvis: selve åndedrettet i ens liv som katolikk. Messeboken sier det slik: «Feiringen av eukaristien er selve sjelen i vårt kristenliv. Guds ord i messens liturgi og Jesu Kristi nærvær under brødets og vinens skikkelse er vårt åndelige næringsgrunnlag.» (Messebok for søndager og festdager, St. Olav forlag 1985).

Men messens betydning strekker seg selvsagt langt ut over vår personlige, private opplevelse av den. «For kirken er ikke det ytre apparat, den er ikke Vatikanet, den er ikke de pavelige nuntier, den er ikke Osservatore Romano, den er heller ikke de religiøse ordenssamfunn, den er ikke kirkeretten - den er ikke noe av dette, for kirken er ikke av denne verden: Den er Guds folk, den er Kristi legeme, den er Den hellige ånds tempel, og det er i messen at Guds folk samles og blir til Kristi legeme, besjelet av Den hellige ånd,» skrev dominikaneren Per Bjørn Halvorsen i Fem foredrag om messen, St. Olav forlag u.å. (basert på Dominikanernes foredragsserie «Katolsk orientering» våren 1974).

Messen skaper altså kirken - intet mindre. Men er ikke det en fantastisk tanke - når vi sitter der i en tettpakket kirke, søndag etter søndag, kjente eller ukjente for hverandre, samlet om mysteriet, da er vi Kirken. Da virkeliggjør vi det katolske. Derfor er høymessen så viktig. Like viktig som å puste. Å puste er ikke noe vi gjør av plikt, men som en naturlig nødvendighet for å leve. Slik bør også messen være; ikke en programmatisk plikt, men en naturlig nødvendighet for å leve som katolikk og for å være kirke.

Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...