mandag 28. mai 2012

Tegn








Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om tegn, og pinsen må vel være et godt tidspunkt. Med tegn mener jeg selvfølgelig tegn fra Gud. Kirkehistorien har mange eksempler på det. Nettopp pinsen feires jo til minne om et av de mest spektakulære, da apostlene mottok Den hellige ånd i form av en flamme på hver enkelts hode. Et annet kjent eksempel fra Bibelen, er kristenforfølgeren Saulus’ opplevelse på veien til Damaskus, en livsomveltende begivenhet som gjorde ham til apostelen Paulus.

Min egen opplevelse av denne art, har jeg beskrevet i DETTE tidligere innlegget. Det var en opplevelse hvor jeg, i min søken etter et sted å høre hjemme religiøst, oppsøkte en aftenmesse i St. Dominikus kirke i Oslo, mitt første besøk i et katolsk kirkerom overhodet. Jeg visste ingenting om den katolske kirke og hadde ingen forventninger. Mens jeg satt der i den nesten tomme og tussmørke kirken og ventet på at messen skulle begynne, betraktet jeg det flakkende røde lyset ved det lille skapet, hvis betydning og innhold jeg først senere ble klar over (jeg gjentar at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke). Da jeg hadde betraktet dette lyset en stund, fikk jeg en opplevelse av Kristi nærvær som, slik jeg opplevde det, manifesterte seg i hver celle av kroppen. Og som jeg sier i det tidlige innlegget, det kunne gjerne stått med neonbokstaver på den hvite murveggen: Her er jeg, her er det du leter etter.
Andre har karakterisert det som en direkte gudserfaring, det blir imidlertid litt for store ord for meg, så jeg kaller det et tegn fra Gud, selv om det vel går ut på det samme.

Men altså - et tegn. Min søken var endt, jeg hadde gått en lang vei fra jeg fikk en trosvisshet i syvende klasse på folkeskolen. Opplevelsen i St. Dominikus kirke var ikke bare en bekreftelse av troen, men fortalte meg også at jeg var katolikk. Konversjonen var for så vidt bare en formalitet. Jeg gikk, som Sigrid Undset, ikke over fra noe til noe annet, jeg bare tok konsekvensen av hva jeg var.
Flere faktorer gjorde denne opplevelsen til en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg visste som sagt ingenting om den katolske kirke, det vil si at jeg ikke visste hva dette skapet inneholdt eller at Kristus reelt er til stede i et katolsk kirkerom. Jeg hadde heller aldri hatt slike opplevelser tidligere, jeg hadde ikke engang hørt om det. Senere har jeg jo erfart at jeg ikke er den eneste katolikken som har opplevd slike ting. Om man opplever slikt i andre kirkesamfunn, vet jeg ingenting om.

Jeg fikk altså et tegn fra Gud. Det føltes, og føles fortsatt, som en stor nåde. Den umiddelbare konsekvensen var selvsagt at jeg ble det jeg var, at jeg altså ble opptatt i Kirken (jeg hadde på det tidspunktet for lengst frasagt meg mitt summariske medlemskap i statskirken).
På et mer overordnet plan har opplevelsen hatt den virkningen at jeg ikke kan tvile, hverken på troen eller på den katolske kirke. Jeg har fortsatt ikke noe særlig greie

Et slikt tegn får man av naturlige årsaker bare én gang i livet. Men en gang siden fikk jeg et annet tegn, av en litt mindre kaliber. Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen etter mange års fravær, og var inne i en periode hvor jeg ikke praktiserte troen, det vil si at jeg ikke gikk i kirken. Det hang sammen med flyttingen, som igjen skjedde samtidig med at barna flyttet hjemmefra. Vi var både revet løs fra det katolske miljøet vi kjente og ikke lenger en kirkegående familie.

På denne tiden var det to nonner igjen i hjembyen, av en opprinnelig stor og tradisjonsrik kommunitet. Sykehuset de hadde drevet i flere mannsaldre, var nedlagt. En dag traff jeg en av nonnene i bokhandelen. Det vil si - traff og traff, hun kjente jo ikke meg, siden jeg ikke hadde satt min fot i kirken, mens jeg selvfølgelig visste hvem hun var på grunn av ordensdrakten. Da vi på et tidspunkt passerte hverandre mellom reolene i bokhandelen, smilte hun til meg. Dette smilet opplevde jeg som et tegn, en beskjed om at jeg måtte begynne å gå i kirken igjen. Og det har jeg gjort siden, hver eneste søndag og helligdag så sant ikke tvingende grunner har forhindret meg. Nå er den lokale kirken og menigheten mitt åndelige hjem. Uten dette smilet fra nonnen vet jeg ikke når jeg hadde begynt å gå i kirken igjen, men på dette tidspunktet mente Gud altså at det var på tide. Og hva kunne vel være riktigere enn å bruke en nonne som budbringer?

Det slår meg at tegn ikke er det temaet de troende snakker mest om, og jeg føler meg nesten litt brydd selv ved å skrive om det. Samtidig betrakter jeg det som en naturlig ting for et troende menneske. Ikke naturlig i den forstand at det er noe man kan forvente eller kreve. Begge de tegnene jeg har fått, har kommet fullstendig uforvarende på meg. Hvordan kan jeg vite at de var tegn? Opplevelsene har ikke levnet noen tvil. De har ligget utenfor normale sanseopplevelser, de har ikke trengt noen intellektuell vurdering. De har så å si karakterisert seg selv, hinsides enhver tvil om hva de var. John Willem Gran skriver om tegn i sin selvbiografiske En hånd på min skulder. Kjell Arild Pollestad beskriver et tegn i sin bok Veien til Rom, et tegn nokså likt det jeg selv opplevde i St. Dominikus kirke. Begge disse beretningene har hjulpet meg til å akseptere at de tegnene jeg selv opplevde, var nettopp det de var. Når jeg sier at Grans og Pollestads beretninger hjalp meg å akseptere mine egne tegn, går det på at jeg syntes det å motta tegn har vært en så fantastisk opplevelse, en så stor nåde, at jeg har hatt problemer med å godta at jeg var verdig til det.

Men som sagt - jeg opplever ikke at dette er et tema det snakkes mye om i Kirken i dag. Av nysgjerrighet slo jeg opp i Richard P. McBrians omfattende verk Katolsk Tro gennem to Årtusinder (Catholicism), som tar for seg nesten ethvert tenkelig aspekt ved Kirken og troen, men fant ingenting om tegn. Temaet glimrer også med sitt fravær i Den hollandske katekismus for voksne og i Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv. I Den katolske kirkes katekisme er det riktignok en seksjon om tegn, men ingenting om Guds tegn til det enkelte troende menneske.

fredag 18. mai 2012

Hvor ble det av jomfruen?















I siste nummer av det litterære tidsskriftet Vagant har litteraturkritiker Espen Grønlie en stor artikkel (13 sider) om den nye bibeloversettelsen: "Den nakne teksten? Tradisjonsbevissthet, teksttrohet, typografi og tegnsetting i Bibel 2011". Som tittelen antyder, tar den for seg en mengde sider ved den nye bibeloversettelsen. Her er et lite utdrag hvor han tar for seg jomfrubegrepet i forbindelse med Jesajas profeti om Jesu fødsel.

«Først og fremst: Hvor har det blitt av jomfruen vår? Som de fleste vil vite, er jomfrubegrepet svært sentralt i kristen teologi. Før Jesu fødsel i Matteusevangeliet viser Herrens engel seg for Josef i en drøm, og gir ham beskjed om at barnet Maria bærer er av Den hellige ånd. Deretter står det, i Bibel 2011: «Alt dette skjedde for at ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten» (Matt 1. 23). Så følger sitatet fra profeten det her henvises til, nemlig Jesaja: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn/og de skal gi ham navnet Immanuel/ - det betyr: Gud med oss.» (Matt 1, 23) Da er det jo naturlig å lete opp den antatt samsvarende passasjen hos Jesaja, altså i Det gamle testamentet. Her begynner det å skurre. Leser man den forrige bibeloversettelsen, den fra 1978/85, finner man at dette henviser til følgende passasje: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» (Jes 7, 14). For så vidt likt nok. Men når jeg vender meg til den nye oversettelsen, og leser samme passasje hos Jesaja, står det: «Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jes 7, 14). I den nye oversettelsen står det altså «den unge jenta» der det før sto «en jomfru». Hva har oversetterne tenkt her? Prøver de å fortelle oss at Matteusevangeliets tokning av profeten Jesaja er på bærtur? Eller mener de å frata Jesaja enhver profetisk evne? For ærlig talt: «den unge jenta skal bli med barn» - det er jaggu ikke mye til profeti!
I en kronikk i Morgenbladet tar teolog Jone Salomonsen for seg oversettelsen av nettopp disse passasjene i Matteusevangeliet og hos Jesaja (Morgenbladet 13.01.2012). Hun later til å mene at den nye uoverensstemmelsen er ganske uproblematisk, blant annet fordi det kan hevdes at passasjen i Matteusevangeliet ikke henspiller på betydningen av ordet «jomfru», men på resten av profetien, altså at han som blir født skal hete Immanuel. Videre omtaler Salomonsen det «produktive samspillet mellom testamentene» som oppstår som konsekvens av de ulike ordvalgene. Da lar hun nytelsen ved nytolkning gå på bekostning av trofasthet mot noe helt sentralt i den kristne tradisjonen. Salomonsens betraktninger om hvordan jomfrubegrepet blir forstått i Norge i dag, er nok relevante for dem som ønsker å få bibelteksten kritisk drøftet. Men for mange lesere av Bibel 2011 må den manglende trofasthet mot den kristne arven i dette spørsmålet framstå nærmest som en provokasjon. Det kan da ikke være oppgaven til Det Norske Bibelselskap å kaste vrak på et av de sentrale miraklene i kristendommen?»

(Se også DETTE tidligere innlegget.)

tirsdag 15. mai 2012

Gode katolske blogger




Paven med lesebrett

St. Peter's List (se de to innleggene nedenfor) presenterer i DETTE innlegget tolv katolske blogger, alle engelskspråklige, som er verd å bruke tid på. Den fjerde på listen, Taylor Marshalls The Canterbury Tales, har jeg tidligere omtalt i DETTE innlegget.

fredag 11. mai 2012

Velsignet øl



Siden det nærmer seg helg, bringer jeg DENNE velsignelsen av ølet, hentet fra St. Peter's List (se innlegget nedenfor).






Kardinal Ratzinger slukker tørsten.

tirsdag 8. mai 2012

Det gode liv som katolikk






















Nylig kom jeg ganske tilfeldig over nettstedet St. Peter's List. Det karakteriserer seg selv på denne måten:

What is St. Peter’s List?

“Better to illuminate than merely to shine, to deliver to others contemplated truths than merely to contemplate.”

- The Angelic Doctor, St. Thomas Aquinas

St. Peter’s List proudly proclaims that The Catholic Life is the Good Life. From the beatific vision to robust trappist ales, SPL prepares daily lists that reflect the beauty and truth of the Catholic tradition. Holding the beloved Dumb Ox - St. Thomas Aquinas – as the community’s patron saint, SPL proudly draws from the Scholastic tradition and champions a faithful and intellectual articulation of the Catholic faith.

Most of all we seek to live the Good life, the Catholic life, and share that truth with others.

Long Live Pope Benedict XVI.
Vivat Papa.

tirsdag 1. mai 2012

Den hellige Josef






Dagen i dag er også dagen for Josef arbeideren. Kirkens artikkel om den hellige Josef står å lese HER.

For noen uker siden ble jeg intervjuet av avisa Varden, i en serie om livssyn. Som publisist er jeg ikke ukjent med å bli intervjuet, men dette var første gang min katolske tro har vært vinklingen. «Så lyset i St. Dominikus» var overskriften. Det sikter til en opplevelse jeg har  beskrevet i DETTE tidligere blogginnlegget, en opplevelse som var avgjørende for at jeg ble katolikk. Eller rettere sagt: Den fortalte meg at det var katolikk jeg var. Å konvertere var for meg nemlig ikke å gå over fra det ene til det andre, men å ta konsekvensen av hva jeg var.


Før denne opplevelsen visste jeg ikke at jeg var katolikk. Men når jeg ser tilbake, ser jeg jo at livet mitt før dette hadde vært en prosess, om enn ubevisst, frem mot dette klimakset. Først etter denne hendelsen klarte jeg å se «frampekene» Gud hadde gitt meg allerede fra barnsben av.

Et av spørsmålene fra journalisten i Varden, var om jeg hadde en yndlingshelgen. Jeg ble først svar skyldig, men i neste øyeblikk kom det som den selvfølge det var, nemlig den hellige Josef.
For det første av Guds «frampek», ja det var nettopp den hellige Josef. I min fødeby Porsgrunn var det den gang en stor kommunitet av St. Josefsøstre som drev et stort sykehus, St. Josefs Hospital. Første gang jeg i det hele tatt hørte om den katolske kirke, var med andre ord via den hellige Josef. For meg som barn var disse førkonsiliære nonnene noen underlige skapninger, som nærmest lignet store pingviner når de gikk gjennom gatene. De tilhørte til de grader en annen verden. Men fra da av hadde jeg i hvert fall en viss oppfatning av det katolske. (Og for noen år siden ble ringen sluttet, da de to siste søstrene forlot byen og forærte meg en liten "husstatue" av den hellige Josef med Jesusbarnet på armen, se et stykke nede i spalten til høyre i bloggen.)

Som voksen katolikk står Josef fortsatt sentralt i min bevissthet. Ikke bare fyller han en av evangeliets merkeligste biroller, en rolle han ikke hadde bedt om, og som ganske sikkert overgikk hans forstand, men som meg er han også mann, ektemann og far. Og fordi jeg tror at han nettopp i kraft av disse egenskapene har spesielle forutsetninger for å forstå meg, ber jeg ofte til ham.

Slik vi møter ham i litteraturen, står han, både konkret og i overført betydning, som regel et skritt bak sin kone, verdens mest berømte kvinne.
«Jag kände mig så överflödig här,/En man är ofta bara till besvär,» sier Josef i Hjalmars Gullbergs diktsyklus Den heliga natten, slik menn gjerne gjør overfor fødselens bestyr og mysterium. Og i dette tilfelle var det jo dessuten snakk om mysterium i mer enn én forstand.

Josefs evner som snekker har den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago en viss oppfatning av i Jesusevangeliet: «Vi vet fra før at Josef er snekker av yrke, alminnelig dyktig i faget, men uten evner til det formfullendte om noen skulle bestille noe mer forseggjort.»

I Jesu barndomsbog, som jeg har i en nyere dansk utgave, står det om Josef: «En dag, da Josef, efter at have været på arbejde i flere uger, kom hjem med sin tømrer-økse i hånden og saven over skulderen, opdagede han, at Maria var gravid. Først blev han meget skamfuld, derefter helt ude af sig selv, og han råbte: «Herre! Tag min ånde fra mig! Jeg vil hellere være død end levende!»
Men Marias veninder beroligede ham: «Vi ved helt sikkert, at hun aldrig har været sammen med nogen mand. Hun er en ubesmittet jomfru. Der er blot sket det, som englen bebudede, at helligånden har gjort henne med barn.»
«Hvordan vil I have, jeg skal tro på, at det er helligånden eller en engel, der har gjort det?» spurgte Josef.
Men om natten kom englen til Josef: «Du skal ikke bekymre dig, Josef, det er rigtig nok. Helligånden har været hos Maria, og det barn hun skal føde er Guds søn, og han skal hedde Jesus. Han skal frelse al verden for dens synd, og han skal være konge over himlen og jorden.»
Da Josef havde fået den besked, glemte han sin bekymring, og han bad ydmygt Maria, om hun ville tilgive ham hans tvivl. Det ville hun gjerne, og de blev glade for hinanden igen.»

I Bønnebok for den katolske kirke finner vi dette om den hellige Josef, hentet fra Helgenblad av Paul Claudel:

Når verktøyet er satt på plass og dagens arbeid er slutt,
Når søvnen faller over Israel fra Karmel til Jordan,
Da begynner Josef med et dypt sukk sin samtale med Gud,
Likesom da han var ung, og det ble for mørkt til å lese.
Han ønsket seg visdommen, og fikk den til brud.
Han er stille som jorden når duggen legger seg.
Han er i overfloden og natten, trives med gleden, 
     trives med sannheten.
Maria er i hans varetekt, og han svøper henne i omsorg.
Mer enn en dag tok det ham å lære
     at han ikke lenger var alene.
En kvinne erobret hver del av det hjerte
     som nå er blitt faderlig og klokt.
Igjen er han i Paradis med Eva!
Det ansikt alle mennesker søker, det vender seg kjærlig 
     og underdanig mot Josef.
Josef er hos Maria og Maria er hos Faderen.
Og vi, vi ber om at Gud omsider må få adgang,
     han, hvis undergjerninger overgår vår forstand.
Om at hans lys ikke må slukkes av vår lampe,
     og hans ord ikke overdøves av vår støy.
Om at mennesket må forstumme, og ditt Rike komme
     og din vilje skje.
Om at vi må gjenfinne opphavet med dets dype gleder.
Om at havet må stilne, og Havets Stjerne stige,
Hun som har den bedre del.
     og fortærer det gamle Israels motstand med mildhet,
Du skjulte patriark, Josef, gi oss stillhet!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...