Jakten på Olav den hellige

"Jeg ville skape en helt ny sannhet om Olav Haraldsson og formidle det med vår tids fortellerstrukturer. Det skulle bli en lettbent pageturner som samtidig var en seriøs historiebok. Jeg skulle være Dan Brown og Sverre Bagge i én og samme forfatter.

Det begynte med en fremmed mann i et fremmed landskap. En underordnet leiesoldat som kaldblodig ledet an i den grusomme massakren på byen Canterbury i 1011. Så fulgte jeg ham kapittel for kapittel mot året 1030, Stiklestad, døden og de store mysteriene: Hvem var det som hadde drept Olav Haraldsson, og hva var det som hadde skjedd med kroppen hans etter døden?"

Les mer om historikeren Øystein Morten og hans arbeid med en ny biografi om Olav den hellige HER, i tidsskriftet PROSA.

Norge atter katolsk?

Som de flest av denne bloggens lesere sikkert er klar over, har Norge vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Dersom man regner kristendommens innførelse i 1030 og reformasjonen i 1536, er det 30 år i vår favør. En favør som selvsagt reduseres år for år. I årets første nummer av Broen er det et intervju med diakon og prestestudent Ole Martin Stamnestrø hvor han blant annet blir spurt om hva han ser som den største utfordringen for Den katolske kirke i Norge i dag.

Han nevner først Kirkens raske og uoversiktlige vekst på grunn av innvandring. Dernest sier han: «På den andre siden skal vi kanskje være frimodige nok til å ta mål av oss til å bli den naturlige kirken i Norge, også for nordmenn. Vi skal ikke bare bli et eksotisk innslag, men rett og slett den katolske, alminnelige kirke. Jeg tror dette kan gjøres ved at norske praktiserende kristne kan kjenne seg igjen i mye av det de opplever i den katolske norske liturgien.»

En fascinerende tanke, som jeg ikke har hørt formulert av andre. Men en drøm, må vi vel innse. Jeg kan ikke tro at et lyst hode som Stamnestrø virkelig har noen forhåpning om dette. Riktignok er det nok mange som konverterer fordi de opplever den katolske kirke som riktigere teologisk og liturgisk, men antallet monner nok ikke stort sett opp mot den norske befolkning som helhet. Og ikke minst har vi det paradoks at det nokså kristendomsfiendtlige politiske Norge, særlig da på venstresiden, tviholder på symbiosen mellom kirke og stat. Fordi de er redde for å miste kontrollen?

Men et atter katolsk Norge er en fascinerende tanke, urealistisk eller ikke. I fjor høst kjørte jeg gjennom Numedal, som markedsfører seg som «middelalderdalen». Målet for turen var Eivindsplass i Skurdalen, den protestantiske presten Karsten Isachsens gjestegård. Jeg fortalte ham at det hadde vært en opplevelse for meg som katolikk å kjøre gjennom Numedalen. «En form for gjenkjennelse?» spurte Isachsen. Og det var vel nettopp det det var.

Og min egen sogneprest, som farter rundt i sitt store katolske sogn (det meste av Telemark), kan fortelle at i øvre del av fylket finnes det fortsatt gamle folk som snakker med vørdnad om «gamaltrui».

Det katolske Norge finnes så visst, både vertikalt og horisontalt. Men Norge atter katolsk? Dream on.

Pater Ronald er død

Som fransiskanermunk
føler jeg meg som en kirkens vagabond

En fransiskaner
opplever Gud i alt

Vi sitter ikke og diskuterer håndbevegelser
mens verden går videre og mennesker dør


Tekst og foto fra Annelise Knutsen/Guro Waksvik: Klosterliv, Genesis forlag 2000

En diskret helgen

Dette bildet fra balkongen min på Katarinahjemmet er fra i høst, nå er det jo løv på trærne. Men det gir likevel et visst inntrykk av hvordan dette klosteret ligger som en liten opphøyd oase midt på tykkeste Majorstua.



Jeg har egentlig ikke noe personlig forhold til den hellige Dominikus, men indirekte har jeg selvsagt det, siden jeg fikk min undervisning hos dominikanerne i Oslo og konverterte i St. Dominikus kirke for tjuefem år siden. Og når jeg i tillegg bruker Katarinahjemmet, eller Sankta Katarinahjemmet som det fulle navnet lyder, som base i Oslo, kan jeg vel si at jeg føler en åndelig tilhørighet til dette dominikanske miljøet.

Alle de tre versjonene av dominikanerne, mannlige dominikanere og de to kvinnelige (åpent og lukket kloster) er til stede i Oslo, det er litt morsomt. Katarinahjemmet er et åpent, såkalt apostolisk kloster, i motsetning til søstrene på Lunden i Groruddalen, som har et monastisk/kontemplativt/klausurert kloster. Brødrenes kloster i Neuberggaten er også et apostolisk kloster, og det er selvsagt nær kontakt mellom brødrene i Neuberggaten og søstrene på Katarinahjemmet bare noen hundre meter unna.

I går, på en av minnedagene for Dominikus, feiret Katarinahjemmet sitt åttiårsjubileum med messe i St. Dominikus først og åpent hus med diverse program på Katarinahjemmet etterpå. Og siden jeg nettopp har tilbrakt noen dager på Katarinahjemmet, passet det sånn at jeg ble med på jubileet.

Det er altså åtti år siden de første fransktalende dominikanerinnene ankom Norge fra Belgia. Noen snudde bokstavelig talt i døra i møtet med dette Ultima Thule, men noen ildsjeler bet seg fast og nedla et arbeid som har båret rike frukter.

HER kan du lese om Dominikus på katolsk.no og HER kan du lese dominikanerpater Arnfinn Harams lille blogg-preken om Dominikus i går .

På Katarinahjemmets egne nettsider (se blogglisten til høyre, eller trykk på navnet) står det at Dominikus var en "diskret" helgen som ikke etterlot seg noen skrifter, men derimot en streben, en ånd og en glede som lever fremdeles. Og det opplever jeg som en realitet, og som et privilegium å være omfattet av.

PS Hvem er så denne Katarina? Det er den hellige Katarina av Siena, som du kan lese mer om HER. Sigrid Undsets siste bok handlet om den hellige Katarina ... og ble skrevet på Katarinahjemmet.

Den hellige Frans og en av hans brødre

Jeg har bursdag i morgen, men feiret litt på forskudd i går. En av gavene jeg fikk, var boken Fioretti, en blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre, oversatt av Kjell Arild Pollestad. Boken, fra 1300-tallet, har ukjent forfatter, men regnes som et av høydepunktene i italiensk litteratur. Den ble jeg veldig glad for å få, og en ekstra bonus er det at denne norske oversettelsen er tilegnet pater Ronald Hölscher i St. Hallvard i Oslo, "en av de nederlandske fransiskanerne som så trofast og inderlig har latt gløden fra den store lille Frans funkle for store og små også i vårt eget land", som Pollestad uttrykker det.

Vi hadde gleden av å ha pater Ronald som sogneprest i en del år da vi bodde på Nesodden. Dels kom han ut til oss og hadde egne messer for katolikkene på Nesodden, men det var jo St. Hallvard kirke som var sognekirken. Jeg tror ikke noen som var i kontakt med pater Ronald kunne unngå å bli berørt av hans helt spesielle utstråling.












Dette bildet av Frans og pater Ronald tok jeg i en periode da jeg var frilansjournalist og skrev en artikkel om ham.

En bok til

Bokloftet antikvariat på Løten (som du finner HER) er en tiltalende butikk når det gjelder utvalg, priser og service. Beste pris på andre bind av biskop Grans selvbiografi fant jeg der, bestilte i går, og i dag hadde jeg boka i posten. Terskelen, heter den, med undertittelen «Av en katolsk biskops erindringer». Den handler om hans klostertilværelse og frem til han blir biskop i Oslo i 1964.

Som noen sikkert har skjønt av den andre bloggen min, spiller bøker en stor rolle i mitt liv, både som levebrød og interesse. Jeg har selvfølgelig også noen hyllemeter med katolsk litteratur, og har vel som et lite prosjekt å samle så mange norske bøker som mulig, altså faglitterære bøker som handler om Kirken i Norge og/eller er skrevet av norske katolikker, ikke minst prester. For eksempel har jeg Hallvard Rieber-Mohn bortimot komplett (og han var produktiv!), og det begynner også å monne når det gjelder Pollestad.

En hånd på min skulder

Et nytt nummer av "Broen" kom i postboksen i går. Broen er et katolsk kirkeblad som utgis av Norsk Katolsk Bisperåd, et slags "overordnet" menighetsblad og nyhetsmagasin for det katolske Norge.

Det siste nummeret var behørig viet nylig avdøde biskop Gran, som var biskop i Oslo fra 1964 til 1983. Han unngikk så vidt å bli min biskop - 1983 var nemlig året da jeg konverterte, og da jeg hadde skrevet til biskopen og bedt om å bli tatt opp i Kirken, spurte pateren som underviste meg om jeg hadde skrevet til riktig biskop. Det hadde jeg - samme dag som jeg skrev brevet, så jeg nemlig i Aftenposten at Oslo hadde fått ny biskop. Biskop Gran gikk av 26. november, antagelig har jeg skrevet mitt brev dagen etter. Svaret fra biskop Schwenzer er datert 2. desember, og jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten i Schwenzers tid som biskop, men jeg har aldri undersøkt om det stemmer. Det spiller for så vidt heller ingen rolle, men det ville vært litt kuriøst.

Da jeg hadde lest om biskop Gran i Broen, gikk jeg i bokhylla og fant frem første bindet i hans selvbiografi, En hånd på min skulder, hvor han blant annet forteller om hvordan han ble katolikk. Det er interessant lesning nå som jeg holder på med min egen konversjonsberetning til bloggen. Samtidig fant jeg ut at det var for galt at jeg ikke også hadde bind to av Grans selvbiografi, Terskelen, så nå er den bestilt fra et antikvariat.

Det omtalte nummeret av Broen kan du lese HER.

Menneske først - kristen så

Dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn betydde mye for meg personlig, i den prosessen jeg gjennomgikk da jeg ble katolikk - eller rettere sagt; i den prosessen som tydeliggjorde for meg at det var katolikk jeg var (denne distinksjonen er viktig for meg, og jeg skal komme tilbake til den når jeg skal skrive om min egen konvertering. Selv om jeg konverterte først 33 år gammel, har jeg nemlig som troende menneske aldri vært noe annet enn katolikk.)

Det er vanskelig å forklare i dag hvilken rolle Hallvard Rieber-Mohn spilte i den norske offentlighet i 1960- og 1970-årene. Man kan vel trygt si at ingen katolsk prest hverken før eller siden har vært så synlig og til stede i norske medier som ham. Fast spaltist i aviser og tidsskrifter, selvskreven debattant i ethvert NRK-program som hadde med religion eller europeisk kultur og politikk å gjøre.

Da jeg kom inn i ”kretsen rundt” dominikanerklosteret i Neuberggaten, var han fortsatt til stede, men preget av sykdom. Jeg så ham bare noen få ganger, og traff ham aldri ansikt til ansikt. Faktisk døde han samme år som jeg ble opptatt i Kirken. Men jeg skrev til ham en gang, angående en særoppgave jeg skulle skrive om Carl von Ossietzky, og fikk et særdeles hyggelig og personlig brev tilbake, skrevet med Rieber-Mohns nærmest kalligrafiske håndskrift. Dette brevkortet oppbevarer jeg som om det skulle være en relikvie.

Rieber-Mohn var en produktiv forfatter. Den av bøkene hans som har hatt størst betydning for meg, er prekensamlingen Menneske først - kristen så. Det er et Grundtvig-sitat, og ut fra mitt kjennskap til Rieber-Mohn kunne det gjerne vært - og var kanskje - hans personlige motto. Rieber-Mohn innleder denne boken med noen ord som var en veritabel aha-opplevelse for meg:

«Menneske først - kristen så. Mange kjenner nok opphavet til dette fyndordet, den store danske teologen og folkelæreren N.F.S. Grundtvig. I nordisk kristenliv har knapt noen sett så klart og med så veldige konsekvenser denne grunnsannhet: Evangeliets mysterier er ikke bare innsiktet på det sant og ekte menneskelige. De forutsetter det.
Evangeliet er ikke bare en dom over Verden og menneskets falne natur. Evangeliet imøtekommer og bekrefter så meget av det gode som også bor i vårt vesen. Evangeliet renser og løfter det inn i en større - den største - sammenheng. Evangeliet gir oss mennesker vår egentlige identitet tilbake, både som individer og som folk. Som bare mysterium, er kristendommen lukket og utilgjengelig. Men som bare snill og byggende menneskelighet, er den til gjengjeld forvansket og forrådt. Det er i båndet mellom de to, mysterium og humanitet, at kristentroen bevarer sin tidløse spenning og sin gyldighet for oss alle. Dette bånd er dens stadig fornyede livskraft, dens fortsatte vitalitet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.

Katolikk - hvorfor og hvordan

De søkte de gamle stier, en klassiker innen norske konversjonsberetninger.



"Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten."

Sigrid Undset i De søkte de gamle stier, Oslo 1936


De søkte de gamle stier var en antologi med konversjonsberetninger som vakt en viss oppsikt i samtiden fordi katolisismen var mer kontroversiell da enn nå, og ikke minst fordi to kjente navn i datidens norske offentlighet, Lars Eskeland og Sigrid Undset, var blant bidragsyterne.

Konversjonsberetninger er av naturlige årsaker en ikke særlig utbredt litterær sjanger, men de finnes, også i vår tid. Kjell Arild Pollestads Veien til Rom - hvordan jeg ble katolikk (1990) og Janne Haaland Matlarys Tyngdepunktet - hvorfor jeg ble katolikk (2002) kan nevnes.

Selv hadde jeg, i all beskjedenhet, tenkt å innlede denne bloggen med min egen konversjonsberetning (dog ikke i bokform!). Men den må skrives først, så jeg begynner på denne måten; med å si litt om andres.

Hvorfor en konversjonsberetning? Fordi det å bli katolikk er, eller i hvert fall bør være, en skjellsettende begivenhet i livet, en så gjennomgripende beslutning og erfaring at det preger hele ens liv. Og da er det ikke så rart at man kan føle trang til å sette ord på det.





En lesverdig beretning om protestanten fra Jæren som ad mange omveier føres fra "barnetro" og religiøs likegyldighet til den katolske kirke. Velskrevet og oppriktig.




Da jeg begynte på denne boken, avsluttet jeg etter få sider fordi jeg ikke orket mer av det jeg opplever som Matlarys selvforherligelse og selvsentrerthet. Omslaget er i så måte illustrerende. Men jeg er nok litt urettferdig mot henne nå, og det kan godt hende jeg tar boka fram igjen en gang, ja, egentlig fikk jeg lyst til det, nå da jeg bladde litt i den etter å ha tatt bilde av den.