"Disse ateistene skjønner ingenting"

«Er du katolikk?» spurte Gutten.
«Ja,» sa Rose.
«Det er jeg også,» sa Gutten. Han tok henne i armen og trakk henne med seg ut på den mørke, regnvåte gaten. Han brettet opp kraven på jakken sin og ga seg til å løpe, idet et lyn glimtet frem, og tordenen fylte luften. De løp fra port til port, helt ned til strandpromenaden hvor de søkte ly i et av regnværsskurene. De hadde det for seg selv denne larmende, tordensvangre natten. «Jeg har til og med vært med i et kor en gang,» betrodde han henne, og plutselig begynte han å synge med hes, brusten guttestemme. «Agnus Dei qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem.» En hel forsvunnen verden dukket frem i stemmen hans - den klart opplyste kroken nedenfor orgelet, lukten av røkelse og nyvaskede messeserker, og musikken. Musikk, hva slags musikk spilte ingen rolle - «Agnus Dei», «kyss meg i natt og i morgen», «hvert postbud som ringer», «credo in unum Deum» - all musikk rørte ham, talte om ting han ikke forsto.
«Går du til messe?» spurte han.
«Av og til,» sa Rose. «Det kommer an på hvor meget jeg har å gjøre. Som oftest greier jeg ikke å komme meg av gårde i tide.»
«Det spiller ingen rolle for meg hva du gjør,» sa Gutten. «Jeg går ikke til messe.»
«Men du tror da vel?» sa Rose bønnfallende. «Du tror da vel at det er sant.»
«Det er klart det er sant,» sa Gutten. «Det er da ikke mulig å tenke seg noe annet,» fortsatte han hånlig. «Det er det eneste som det er mening i. Disse ateistene,» fortsatte han, «skjønner ingenting. Det er klart at Helvede finnes, Flammer og fordømmelse,» sa han med blikket festet på det mørke, urolige vannet og lynene og lyktene på Palace Pier som sloknet en efter en, «pinsler.»
«Og så Himmelen,» sa Rose engstelig, mens regnet øste ned.
«Kanskje det ja,» sa Gutten. «Kanskje det også.»

Graham Greene: Brighton Rock
Oversatt av Peter Magnus

Graham Greene - endelig

Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.

Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr. hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg nettopp har avsluttet, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.

I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forøvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.

Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg sånn lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

(Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, som finnes HER.)

Fremme i Betlehem

«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

På vei til Betlehem

«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)

Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.

Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.

Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.

(Dette er et innlegg jeg hadde i bokbloggen min, Aroundbooks, i desember 2006)

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler.

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av overjordiske toner. Jeg trenger det mot marsjmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa
Oversatt fra tysk av Geir Pollen

Utdrag av Amadeu Prados tale ved avslutningsseremonien på gymnaset.
Talen har tittelen "Ærefrykt og avsky for Guds ord" og rommer en
rekke argumenter for og imot tro. Som elementer i utdraget gir
hint om, ble talen holdt i den tiden Portugal var et diktatur, men
jeg synes at denne teksten kan passe inn i enhver tid.

What's in a name?

Under en middag i oversetterforeningen i fjor kom jeg i snakk med en kollega som fortalte at hun forsket i litterær onomastikk, et emne jeg ikke engang hadde hørt om. En meget kort Wikipedia-artikkel om temaet finnes HER. Her finner man også en referanse til artikkelen "Personnavn i litteraturen" i Norsk Litterær Årbok 2006, av Benedicta Windt, som er identisk med den omtalte kollegaen. Benedicta Windt-Val, som hun heter nå, er, foruten oversetter og for tiden styremedlem i Norsk Oversetterforening, nybakt dr. philos. i dette temaet og formodentlig en av Norges fremste kapasiteter på området. Da jeg hørte henne fortelle om hva hun drev med, og hennes interesse for navnenes betydning i Sigrid Undsets litteratur spesielt, tenkte jeg at dette må vi høre om i foredragsrekken Katolsk Forum, som jeg er med og arrangerer i menigheten i hjembyen. I går kveld hadde vi gleden av å ha Benedicta på besøk. Hun er ikke selv katolikk, men er av visse årsaker fortrolig med den katolske sfære og har således langt større forståelse for og innsikt i Undsets forhold til katolisismen enn mange forskere for hvem dette er fremmed mark.
Foredraget hun holdt for oss i går, handlet om navnenes betydning i Sigrid Undsets to konversjonsromaner Gymnadenia og Den brennende busk. Windt-Val omtaler selv foredraget slik:

De såkalte konversjonsromanene, "Gymnadenia” og
“Den brennende busk”, inneholder flere dimensjoner enn
Undsets øvrige samtidsromaner - religiøse, politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og psykologiske.

Tobindsverket er blitt betegnet på ulike måter: som en en realistisk roman,
en konversjonsroman, en fortelling om “en sjelelig reise”, en idéroman,
en moderne utviklingsroman, en psykologisk utviklingsroman og
en katolsk propagandaroman. Noen kritikere har vært opptatt av
verkets selvbiografiske trekk og hevder at Paul Selmers liv i større
eller mindre grad speiler Sigrid Undsets egen vei frem til den
katolske kirken. Det er med andre ord et verk med mange ulike nivåer.

Persongalleriet i romanene er stort og omfatter personer fra
tre generasjoner, hjemmehørende i ulike miljøer i inn- og utland,
og navnene på mange av disse personene fungerer som nøkler til
en bedre forståelse av verkenes tematikk og av
personenes karakter og handlemåte."

Windt-Val formidlet, gjennom et usedvanlig velstrukturert og inspirerende foredrag, et vell av fakta om disse bøkene, belyst gjennom Undsets omhyggelig bevisste navnevalg. Og Undset er ikke den eneste forfatteren som bruker navn på denne måten; jeg fikk forståelsen av at det er vanligere at forfattere gjør det enn at de ikke gjør det. Uhyre fascinerende. En helt ny innfallsvinkel til litteraturen.

Kristins første julenatt på Husaby

«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

Den hellige natten

Det var en gang en mann som dro ut i den svarte natten for å låne varme. Han gikk fra hus til hus og banket på. "Kjære, hjelp meg!" tigget han. "Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp varme, så de ikke skal fryse, min hustru og den lille."
Men natten var dyp og mørk, og alle mennesker sov. Ingen svarte ham.
Mannen gikk og gikk. Endelig fikk han se et lysskimmer langt borte. Dit gikk han. Det var tent et bål på marken. En hel mengde hvite sauer lå og sov omkring varmen, og en gammel hyrde satt og våkte over hjorden.
Da mannen som ville låne varme, kom fram til saueflokken, så han at tre digre hunder lå og sov tett ved hyrdens føtter, De våknet alle tre og åpnet de vide gapene som om de ville til å gi hals - men det kom ikke en lyd fra dem. Mannen så at håret reiste seg på ryggene deres, han så at de kvasse tennene skinte farlig hvite i ildskjæret fra bålet og at de kom settende like på ham. Han kjente at en av dem hogg seg fast i benet hans, den andre i hånden hans og den tredje i strupen. Men hundekjevene og tennene ville ikke lystre dem, og mannen fikk ikke den minste skade av det.
Nå ville mannen videre for å hente det han var ute etter. Men sauene lå så tett inntil hverandre, rygg ved rygg, at han ikke kunne komme fra. Da steg mannen opp på saueryggene og vandret fram til bålet. Og ikke ett av dyrene våknet eller rørte på seg.
Da mannen var kommet nesten bort til ilden, så hyrden opp. Han var en gammel, ondskapsfull mann, uvennlig og hard mot alle mennesker. Da han så den fremmede kom, rykket han til seg en lang, spiss stav, som han brukte å ha i hånden når han voktet hjorden, og kastet den imot ham. Staven fór rett på mannen, så det hvinte i luften. Men før den rakk fram, vek den til siden, suste forbi ham og langt ut på marken."
Nå gikk mannen fram til hyrden og sa til ham: "Kjære, hjelp meg, og la meg få låne litt varme! Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den lille."
Hyrden ville nok helst ha svart tvert nei, men når han tenkte på at hundene ikke hadde skadd mannen, at sauene ikke hadde rømt sin vei for ham, og at staven hans ikke hadde villet felle ham, ble han redd og torte ikke nekte ham det han ba om.
"Ta så mye du trenger!" sa han til mannen.
Men ilden var nesten brent ned. Den fantes ikke stokk eller kvist tilbake, bare en stor glohaug, og den fremmede hadde hverken skyffel eller øse, som han kunne bære de røde kullene i.
Da hyrden så det, sa han på ny: "Ta så mye du trenger!" Og han var skadefro over at mannen ikke kunne bære med seg noen varme.
Men mannen bøyde seg ned, plukket kull ut av asken med bare hendene og la dem i kappen sin. Og kullene svidde ikke hendene hans da han rørte ved dem, og ikke svidde de kappen hans heller - men mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Da hyrden, som var slikt et dårlig og ondskapsfullt menneske, så alt dette, tok han til å undre seg: "Hva kan dette være for en natt, siden hundene ikke biter, sauene ikke blir redde, spydet ikke dreper og ilden ikke brenner?" Han ropte den fremmede tilbake og sa til ham. "Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg en slik vennlighet og barmhjertighet?"
Da svarte mannen: "Jeg kan ikke si deg det, om du ikke selv ser det." Og han ville skynde seg av sted for å tenne opp varme for hustruen og barnet.
Men da bestemte hyrden seg for at han ikke måtte tape mannen av syne før han hadde fått rede på hva alt dette underlige betydde. Han reiste seg og gikk etter ham, hele veien, inntil han nådde fram dit hvor mannen bodde.
Da så hyrden av mannen ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hustruen og barnet lå i en berggrotte, der det ikke fantes annet enn nakne, kalde steinvegger.
Men hyrden tenkte som så at kanskje det stakkars, uskyldige barnet kunne komme til å fryse i hjelp der i grotten, og enda han var slik en hard mann, kjente han seg rørt og tenkte han fikk hjelpe barnet. Han tok skreppen sin ned fra skulderen, og ut av den trakk han fram et mykt, hvitt saueskinn, ga det til den fremmede manenn og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i det samme han viste at også han kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så hva han ikke før hadde kunnet se og hørte hva han ikke før hadde kunnet høre.
Han så at rundt omkring ham sto en tett ring av engler med sølvvinger. Hver eneste en av dem hadde et strengespill mellom hendene, og alle sammen sang de med høy røst at i natt var Frelseren født, han som skulle frelse verden fra dens synder.
Da forsto han hvorfor alle ting var så glade denne natten, og at de ikke ville gjøre noen vondt.
[...]
Det var en slik jubel og glede og sang og lek. Og alt dette så han i den mørke natten, der han før ingenting hadde sett. Han ble så glad over at øynene hans var blitt åpnet at han falt på kne og takket Gud.

Fra Selma Lagerlöf: Kristuslegender.

Sitatet

Som noen kan ha lagt merke til, har jeg innført en liten sitatspalte i høyre kolonne. Tanken er at disse sitatene skal skiftes ut med relativt hyppige mellomrom, og det dreier seg om katolsk relevante sitater fra skjønnlitteraturen. Man vil kunne få frem samtlige sitater ved å klikke på temaet "sitater". Det første sitatet var:


- Å, jeg vil bli katolikk, ropte hun i en undertrykt, voldsom tone som ville ha gitt henne syndsforlatelse fra selve Gud fader.

Fra Honoré de Balzac: Scener fra kurtisanenes liv

Og i dag er det et nytt sitat.

Katolske forfattere

Før i tiden, det vil si på 1900-tallet, hadde man et begrep som het ”den katolske roman”, det vil si romaner skrevet av forfattere som var katolikker, og som hentet sin tematikk fra troens verden. Sigrid Undset er det mest fremtredende eksemplet her til lands, Graham Greene en av de mest kjente i verdenslitteraturen ellers. Det ble sagt på spøk at folk ikke konverterte til katolisismen, men til Graham Greene. Selv ville han ha seg frabedt betegnelsen ”katolsk forfatter”, han var etter eget utsagn en katolikk som også var forfatter.

Den norske forfatteren Åge Rønning, antagelig et ukjent navn for noen, ble av mange betraktet som et norsk motstykke til Graham Greene. Rønning fikk en velfortjent god avslutning på sin forfatterkarriere med Kolbes reise, en spennende handlingsroman om det ondes nærvær på jorda, med utgangspunkt i den reelle historien om pater Maximillian Kolbe som gikk i døden for en annen fange i Auschwitz.
Den australske forfatteren Morris Wests bøker handler i stor grad om Kirkens rolle i verden, og i romanen Fiskerens sko forutså West valget av en pave fra Øst-Europa 15 år før det skjedde. Hans Djevelens advokat, om prosessen rundt en saligkåring, kan også varmt anbefales.

Og så har vi jo franskmennene, som Bernanos og Claudel.

Spørsmålet er - har vi det vi kan kalle ”katolske forfattere” i dag? Hvem er de i så fall?