tirsdag 17. januar 2012

Glem ikke bønnen


Glem ikke bønnen. Er din bønn oppriktig, vil det alltid glimte frem en ny følelse i den, en ny tanke som du før ikke har kjent, og som gir deg nytt mot; du vil forstå at bønn er oppdragelse. Og husk videre dette: hver dag, så ofte du bare kan, skal du gjenta for deg selv: "Herre, forbarm deg over alle dem som i dag står frem for deg." For hver time og hvert øyeblikk forlater tusener av mennesker sitt liv på denne jord, og deres sjel står frem for Herren, - og hvor mange av dem forlater ikke jorden i ensomhet, uten at noen vet om det, i sorg og ve, så ikke noen ynkes dem eller i det hele tatt vet om dem, om de har levd eller ikke. Da kan det altså hende at din bønn fra jordens annen ende stiger opp til Herren for en sådans fred, selv om du slett ikke har kjent ham og han ikke deg. Hvor rørende for hans sjel, som i angst og beven står frem for Herren, i dette øyeblikk å føle at det finnes en som ber for ham også, at det er blitt igjen på jorden et vesen, som elsker ham også. Ja, og Gud vil se nådigere til eder begge; for om du alt har følt slik medynk med ham, hvor meget mer vil da ikke Han gjøre det, som er uendelig mer barmhjertig og kjærlig enn du. Og Han vil tilgi ham for din skyld.

Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

lørdag 7. januar 2012

To momenter angående spørsmålet om Gud har skapt mennesket eller omvendt


«Å benekte religionens sannhet, å fornekte Gud, er å fornekte sin egen menneskelighet - det er å bli mindre menneske. For hvem skulle ha nedlagt dette ubendige begjær i menneskets hjerte om ikke Gud som skapte oss?»
Pater Per Bjørn Halvorsen OP: Katolske prekener, St. Olav Forlag 1989.



«I det attende århundre var det en gammel synder som sa at hvis det ikke var noen Gud, så måtte man oppfinne ham, s’il n’existait pas Dieu il faudrait l’inventer. Og mennesket har da også oppfunnet Gud. I og for seg ville det ikke vært noe merkelig og vidunderlig ved Guds eksistens; det vidunderlige er at en slik tanke - tanken om Guds nødvendighet - har kunnet oppstå i menneskets dyriske hjerne - en så hellig og opphøyet, en så rørende, en så vis tanke er jo i høye grad smigrende for mennesket.»
Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov
(Ivan Karamasov til broren Alosja. «Den gamle synderen» med sitatet, var Voltaire.)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...