fredag 30. april 2010

Hør, hør ...












Portrettet avfotografert fra Dagbladet Magasinets forside lørdag 24. april. Originalfoto: Linda Næsfeldt




"Og hvis man trenger forbilder for sterk, personifisert kirkeledelse, er det bare å se på den katolske kirkens biskop i Oslo, Bernt Eidsvig. Hvis det er en person som har stått oppreist i stormen om kirkens sakramenter de siste ukene, så er det han. Protestantene i statskirken har noe å lære av katolikkene, om selvstendighet og uavhengighet."

Fra lederen i Morgenbladet i dag, med tittelen "La kirken være kirke", om lokaliseringen av den nye "sjefsbiskopen" i statskirken. Et lite PS til sitatet: Det er vel ikke akkurat sakramentene i den katolske kirke det har stormet rundt de siste ukene, men denne unøyaktigheten får være journalisten tilgitt. Den stiller vel omtrent i samme klasse som da spaltisten Marie Simonsen i Dagbladet røpet at hun trodde sølibatet var et dogme. Det er ikke lett med noe så fremmedartet som det katolske ... )

torsdag 29. april 2010

What's in a name?






















Under en middag i oversetterforeningen i fjor kom jeg i snakk med en kollega som fortalte at hun forsket i litterær onomastikk, et emne jeg ikke engang hadde hørt om. En meget kort Wikipedia-artikkel om temaet finnes HER. Her finner man også en referanse til artikkelen "Personnavn i litteraturen" i Norsk Litterær Årbok 2006, av Benedicta Windt, som er identisk med den omtalte kollegaen. Benedicta Windt-Val, som hun heter nå, er, foruten oversetter og for tiden styremedlem i Norsk Oversetterforening, nybakt dr. philos. i dette temaet og formodentlig en av Norges fremste kapasiteter på området. Da jeg hørte henne fortelle om hva hun drev med, og hennes interesse for navnenes betydning i Sigrid Undsets litteratur spesielt, tenkte jeg at dette må vi høre om i foredragsrekken Katolsk Forum, som jeg er med og arrangerer i menigheten i hjembyen. I går kveld hadde vi gleden av å ha Benedicta på besøk. Hun er ikke selv katolikk, men er av visse årsaker fortrolig med den katolske sfære og har således langt større forståelse for og innsikt i Undsets forhold til katolisismen enn mange forskere for hvem dette er fremmed mark.
Foredraget hun holdt for oss i går, handlet om navnenes betydning i Sigrid Undsets to konversjonsromaner Gymnadenia og Den brennende busk. Windt-Val omtaler selv foredraget slik:

De såkalte konversjonsromanene, "Gymnadenia” og
“Den brennende busk”, inneholder flere dimensjoner enn
Undsets øvrige samtidsromaner - religiøse, politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og psykologiske.

Tobindsverket er blitt betegnet på ulike måter: som en en realistisk roman,
en konversjonsroman, en fortelling om “en sjelelig reise”, en idéroman,
en moderne utviklingsroman, en psykologisk utviklingsroman og
en katolsk propagandaroman. Noen kritikere har vært opptatt av
verkets selvbiografiske trekk og hevder at Paul Selmers liv i større
eller mindre grad speiler Sigrid Undsets egen vei frem til den
katolske kirken. Det er med andre ord et verk med mange ulike nivåer.

Persongalleriet i romanene er stort og omfatter personer fra
tre generasjoner, hjemmehørende i ulike miljøer i inn- og utland,
og navnene på mange av disse personene fungerer som nøkler til
en bedre forståelse av verkenes tematikk og av
personenes karakter og handlemåte."

Windt-Val formidlet, gjennom et usedvanlig velstrukturert og inspirerende foredrag, et vell av fakta om disse bøkene, belyst gjennom Undsets omhyggelig bevisste navnevalg. Og Undset er ikke den eneste forfatteren som bruker navn på denne måten; jeg fikk forståelsen av at det er vanligere at forfattere gjør det enn at de ikke gjør det. Uhyre fascinerende. En helt ny innfallsvinkel til litteraturen.

fredag 23. april 2010

Morgenbladet i dag - og fremtidens kirke







Jeg er ikke part i "Pollestad-saken" og har heller ikke tenkt å engasjere meg i den. Men Morgenbladet denne uken har en tre siders artikkel om saken, som jeg etter en foreløpig rask gjennomlesing ved frokostbordet synes virker journalistisk grundig og vederheftig (i motsetning til så mye annet som skrives om katolske forhold i disse dager), og som ga meg en følelse av overblikk. Overblikket går på de to fraksjonene som visstnok skal eksistere i norsk katolsk miljø, nemlig en liberal fraksjon konsentrert rundt St. Dominikus kloster i Oslo, og en konservativ fraksjon konsentrert rundt St. Olav domkirke. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen klar oppfatning av disse fraksjonene før i disse dager, og jeg betrakter ikke meg selv som tilhørende noen av dem. At konklusjonen på dette innlegget i noens øyne likevel vil plassere meg i den ene leiren, får så være.

Når jeg sier at jeg ikke har tenkt å engasjere meg i Pollestad-saken, betyr ikke det at den ikke berører meg. Det gjør den av to grunner. For det første konverterte jeg i St. Dominikus rundt 1980, altså i en tid da det angivelige "homomiljøet" der skal ha blomstret for fullt ifølge artikkelen i Morgenbladet. (Min konvertering var for øvrig en naturlig følge av opplevelsen jeg beskriver i DETTE innlegget, en opplevelse jeg hadde i St. Dominikus kirke.) For det andre er p. Reidar Voith min sogneprest i dag, og jeg har hørt hans versjon av saken fra hans egen munn.

I artikkelen i Morgenbladet blir Liv Hegna, tidligere menighetsrådsleder i St. Olav, sitert for å ha sagt: "Mange av oss var pinlig berørt over hvordan det utviklet seg i St. Dominikus-klosteret." Jeg går ut fra at hun sikter til det angivelige homomiljøet der. Når jeg bruker ordet "angivelig" i forbindelse med dette, er det fordi jeg, som tross alt må kunne påberope meg å ha tilhørt "kretsen rundt" St. Dominikus i denne perioden, aldri oppfattet noe "miljø" av denne typen. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg, i min ukompliserte tilværelse som hundre og ti prosent heterofil, var så naiv at jeg rett og slett ikke oppfattet tegnene på noe slikt. Det ble sagt at den og den var homofil, men hva så? Dette hadde knapt nok teoretisk interesse for meg, og jeg har heller ikke for vane å gå rundt og gruble over mine medmenneskers seksuelle legning. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette IKKE er et innlegg i "Pollestad-saken". Jeg påstår heller ikke at et homofilt miljø IKKE fantes i St. Dominikus, jeg sier bare at jeg ikke merket noe til det i den tiden jeg hadde mitt åndelige hjem der. Jeg opplevde heller ikke St. Dominikus som "elitistisk og eksklusivt" i negativ forstand, men i positiv forstand ser jeg det nærmest som et privilegium at min erfaring med å finne meg selv som troende menneske og som katolikk, fant sted i denne lille norske utposten av den tradisjonsrike kristne europeiske åndseliten. Det var et svært givende miljø på alle måter; religiøst, menneskelig, intellektuelt. Og uansett hva dette klosteret har eller ikke har rommet av syndig levnet, synes jeg det er beklagelig at dette eventuelt skal få overskygge dominikanernes udiskutable betydning for norsk katolisisme spesielt og norsk kultur og samfunnsliv generelt.

Ifølge artikkelen i Morgenbladet er stridens kjerne i realiteten Kirkens forhold til den moderne verden - om den skal være i dialog med den, eller være en rent konservativ kraft som vender den ryggen.
Dette er etter min mening et langt mer interessant spørsmål enn en beklagelig personstrid som kanskje like gjerne kunne ha forblitt i det lukkede rom.

Mitt møte med Kirken, via St. Dominikus, var i høy grad et møte med Det annet Vatikankonsils kirke. I dag ser vi en motstand mot Vat II, både i det som betegnes som konservative katolske kretser her i landet, og i Vatikanet, jfr. pavens varslede "reform av reformen". Ifølge professor Ola Tjørhom har paven skapt "et enormt armslag for antimodernister som kjemper mot Det annet Vatikankonsil".

Det er fremtidens kirke som er viktig. Å vende tilbake til fortiden, har aldri vært en fruktbar måte å møte fremtiden på. Om fremtidens kirke kan vi lese i Anne Bente Hadlands omtale av John L. Allens bok The Future Church i siste nummer av St. Olav (bladet kan lastes ned HER Artikkelen står på side 10).

Med tanke på fremtidens kirke etterlyser jeg også mer av den dristige tenkningen som Pierre Teilhard de Chardin gir uttrykk for i sin "Messe for all jorden", og som jeg omtalte i DETTE innlegget. Bønnen nedenfor peker etter min mening på en nærmest visjonær måte frem mot ånden i Det annet Vatikankonsil. Det er denne ånden vi må holde fast ved hvis Kirken skal komme videre, og hvis vi, i enhet med verden, skal kunne oppnå en dypere forening med Kirkens herre.

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

lørdag 17. april 2010

Et større perspektiv






"Ett menneske betrakter et glass og ser at det er halvveis tomt, en annen ser på det samme glasset og erklærer at det er halvveis fullt. Ett menneske betrakter Kirkens historie og ser bare Kirkens medskyldighet i føydalsystemet, korstogene, Innocens III's og Bonifatius VIII' anmassende krav, dens blindhet overfor reformasjonens opptrekkende uværsskyer, dens ufølsomhet overfor Østen, den etterreformatoriske periodens tørre skolastikk, dens behandling av Galilei-affæren, dens krigserklæring overfor alt det nye i det 19. århundre, dens undertrykkelse av teologisk frihet under Pius X, dens diplomatiske nøling overfor nazismen.

En annen betrakter den samme kirken og bemerker hvordan den på en usedvanlig og i siste instans uforklarlig måte skapte enhet av de kristologiske stridigheters tilsynelatende kaos i det 4. og 5. århundre. En annen undrer seg over hvordan Kirken kan være både Johannes' og Paulus', Lukas' og Timoteus' kirke, martyrenes og apologetenes, Gregor av Nyssas og Augustin av Hippos, Gregor den stores og Anselm av Canterburys, Frans av Assisis og Thomas Aquinas, klosterlivets som en protest mot politiske og sosiale privilegier og senere som bæreren av den vestlige kultur, heroiske reformatorers som Katarina av Sienas og vår tids helgeners som Johannes XXIIIs og Dorothy Days. Men kanskje må man mer enn noe annet eller noen annen forundres over Det annet vatikankonsils kirke: en pluralistisk kirke som er åpen for pluralisme, en moderne kirke som er åpen for det nye, en økumenisk kirke som er åpen for hele verden (den bokstavelige betydning av økumenisk), en levende kirke som er åpent for nytt liv og for den forandring det medfører og krever, og en katolsk kirke, som prinsipielt er åpen for enhver sannhet og enhver verdi.

For den lutherske kirkehistorikeren Martin Marty ved Chicago University er katolisismen "en familie av apostolske kirker i rik regional, nasjonel og etnisk forskjellighet; den er en tro som lærer meg at når man har en kjerne eller et sentrum, kan man skape plass for et mangfold av tilsynelatende konkurrerende elementer som gjensidig påvirker hverandre". ("Something Real and Lumpy", U.S. Catholic, 44. bd., mai 1979, s. 79)

Som i det amerikanske flagget er det her farger som andre også har, det er mønstre som andre fremviser, det er symboler som også andre benytter. Men ingen annen kirke eller tradisjon innenfor Kristi legeme setter dem sammen på akkurat denne måten. Det er i denne spesielle konstellasjonen at katolisismens særegenhet uttrykkes og avsløres. Den uttrykkes i dens systematiske teologi, i dens dogmer, i dens liturgiske liv, særlig i dens eukaristi, i dens mangfold av spiritualiteter, i dens ordenssamfunn og i dens legapostolat, i dens sosiallære og engasjement for rettferdighet, fred og menneskerettigheter, i dens utøvelse av kollegialitet og i dens peterstjeneste."

Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.
Niels Steensens Forlag 1987
Oversatt fra dansk av bloggeren
Den danske utgaven er ikke lenger å få. Den amerikanske originalutgaven, Catholicism, er fortsatt tilgjengelig, nå i 3. utgave fra 1994. Den danske utgaven er oversatt fra førsteutgaven i 1981.

torsdag 15. april 2010

Ytre støy, indre ro





Til DETTE innlegget i går på bloggen "Banker på pavens port", skrev jeg en kommentar som lyder omtrent som dette:

På den ene side har jeg lyst til å debattere alt styret rundt Kirken nå både i min egen blogg og kanskje også i mediene - i går var det for eksempel et gement angrep på Kirken fra redaktøren i en av lokalavisene her, det er fullstendig patetisk hvordan alle bladsmørere nå skal mene noe om Kirken - og jeg kunne godt tenkt meg å si min mening i Pollestad-saken, hvor motparten er min egen sogneprest. Men jeg kjenner at bare tanken på å involvere meg i debatt gjør noe med min indre ro som jeg ikke liker. En ting er det rent banale at jeg ikke har tid. Men hva vil jeg med denne bloggen? Det hender jeg gir uttrykk for meninger her, men den skal først og fremst være et forum hvor jeg kan utforske min egen tro og mitt forhold til Kirken, slik min egen programerklæring øverst til høyre lyder. Akkurat nå ser jeg det nærmest som en slags indre øvelse IKKE å involvere meg i den ytre støyen.

Kanskje er det unnfallenhet at jeg ikke gjør det, kanskje er det feighet. Kanskje jeg burde være med og gi Kirken en stemme. Samtidig tror jeg vi skal vokte oss for, slik jeg føler at Kirken faktisk gjør akkurat nå, å la omverdenen sette vår agenda som Kirke og som troende katolikker.

tirsdag 6. april 2010

Ubehaget i Kirken





















Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket hva Herren hadde sagt, at 'før hanegal idag vil du tre ganger ha nektet å kjennes ved meg'. Og han gikk ut og brast i bitter gråt.

Lukas 22, 61-62

Kirken opplever det som er blitt betegnet som dens kanskje største krise siden reformasjonen. Lik velter ut av alle skap og vitner om en gammel og inngrodd ukultur for seksuelle og voldelige overgrep mot barn. Det man trodde var lokale fenomener i USA og Irland har vist seg å ha et langt større omfang enn som så.
Vår biskop Bernt sier at han i sine 28 år i Kirkens tjeneste aldri har opplevd en så tung tid som dette, og går ut fra at det også gjelder for hans medtroende.
Overgrep av denne art er ille nok uansett i hvilket miljø og hvilken sammenheng de forekommer, men for mange troende oppleves det ekstra ille at de vi snakker om her, har skjedd i Kirken og er utført av mennesker som skal fremstå som moralske forbilder for andre og være gjenstand for absolutt tillit.

Reaksjonene lar ikke vente på seg: Dette går på troen løs for mange. I det dypt katolske Østerrike opplever Kirken en bølge av utmeldelser, står det i Aftenposten i dag. Det gjelder trolig ikke bare Østerrike. Tilbake står en svekket Kirke, sviktet av sine egne (fordi den har sviktet dem), og utsatt for en storm av kritikk og hån fra Kirkens ytre fiender. Og det i en tid da den kristne tro i den vestlige verden allerede på forhånd er utsatt for store prøvelser og iherdige angrep.

Meget urettferdig har pave Benedikt vært beskyldt for å fornekte fenomenet og skjule spor, sier biskop Bernt. Men skal man tro mediene, er disse beskyldningene kanskje ikke så svakt funderte likevel. At paven ikke nevnte overgrepsskandalene med et ord i sin påsketale, er i seg selv en form for unnfallenhet, i hvert fall tolkes det slik. Men mye tyder dessverre på at paven viste den samme unnfallenhet i sin kardinaltid, ved ikke å gripe effektivt inn når og hvor han kunne ha gjort det, og dermed bidro til å muliggjøre nye overgrep.

At overgriperne ikke har tatt Jesu ord om «disse mine minste små» inn over seg, ligger i sakens (u)natur. At deres overordnede later til heller ikke å ha gjort det, er verre. Jesus uttrykte seg i enkle bilder og vendinger for at alle skulle forstå ham. I Kirkens toppledelse finner vi de mest glimrende intellekter, men som ethvert livserfarent menneske vet, vandrer intelligens og klokskap ikke alltid på de samme veier. Selv de mest skarpskårne teologiske overlegninger er ingenting verd hvis man ikke har skjønt de enkleste ord fra Kirkens herre, Kristus.

Når det gjelder paven, vil noen kanskje unnskylde hans antatte uforstand med miljøet og tiden han er oppvokst i. Mon ikke filmen «Det hvite båndet» er både tids- og kulturtypisk? Pavens bror skal angivelig ha slått barna i et kor han dirigerte for å få dem til å synge bedre. Kanskje en helt kurant ting å gjøre for et menneske med hans bakgrunn. Men det gir oss i så fall en meget ubehagelig mistanke om at paven rett og slett ikke skjønner problemets art. Den ganske nære fremtid vil forhåpentligvis vise om jeg gjør paven urett eller ikke. Jeg håper jeg gjør det, men foreløpig er det lite ved hans måte å håndtere situasjonen på som demper min uro og bekymring så vel for hans rolle i det hele som ubehaget i Kirken akkurat nå.

Men hva så, spør jeg meg selv -- kan vi i denne situasjonen feire eukaristien «i enhet med vår pave Benedikt»? Svaret er, paradoksalt nok, et ubetinget ja. Kirken er ikke Vatikanet, Kirken er oss; de troende. Akkurat nå trenger den kanskje oss mer enn vi trenger den. Djevelen har gjort et godt stykke arbeid -- i årevis har han jobbet iherdig med å angripe Kirken innefra, direkte i menneskenes hjerter. Det har vist seg kanskje å være langt mer effektivt enn å understøtte dens ytre fiender.

Men Kirken er vant til synd: «Et kristent folk er ikke det samme som et folk av dydsmønstre. Kirken har gode nerver, den er ikke redd for synden, tvert imot. Den ser den rolig rett i øynene og tar til og med synden på seg, slik som vår Frelser,» som George Bernanos sier i Underet i de tomme hender/En landsbyprests dagbok.

Det begynte allerede med Peter i yppersteprestens gård, la oss ikke glemme det. Det var på dette skrøpelige menneskematerialet Kristus bygde sin Kirke, den Kirken han lovet å være med til evig tid.
Den Kirken må vi være solidariske med hvis vi vil være solidariske med Kristus.

Gunnel Vallquist
sier det slik: «Min solidaritet med all synd i kyrkan - liksom med all helighet. Jag är solidarisk med den synd som begås av kyrkans män, solidarisk genom mina egna synder, de enda som för mig äger definitiv verklighet, aldrig kan ifrågasättas. Solidarisk med heligheten är jag genom min fattige och envisa längtan att verkligen älska Gud.» (Till dess dagen gryr, 1977)

Ved den krisen Kirken nå er kastet ut i, tester Djevelen også oss. Hvordan slike tester skal håndteres, har mesteren selv vist oss.
La oss be for Kirken. Og la oss i all ydmykhet prøve å vise verden hva Kirken egentlig er.

lørdag 3. april 2010

Novene





Sist søndag kom en dame i menigheten bort til meg på kirkekaffen, ga meg kortet på bildet og oppfordret meg til å be en novene, en rosenkransbønn over ni dager, som skulle begynne på langfredag og slutte på første søndag over påske. Av en eller annen grunn følte jeg at denne henvendelsen kom som et svar på et uuttalt og ubevisst bønn, og bestemte meg for å følge oppfordringen. Det skal her innskytes at selv om jeg alltid går med rosenkransen i lommen, har jeg aldri praktisert å be den. Den uuttalte og ubevisste bønnen jeg følte jeg fikk svar på, var kanskje et indre ønske om å gjøre det.


I går, langfredag, begynte jeg, og jeg ble veldig overrasket over virkningen av denne bønnen. Det var som en meditasjon, men mer enn det - det var som om den brakte meg i nærmere kontakt med min egen tro. Som jeg riktig nok aldri føler meg fjern fra, men det var på en måte som om kontakten ble fornyet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke det. Åtte dager av novenen gjenstår.




Norsk krusifiks fra 1700-tallet, som jeg har stående på peishyllen.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...