De voksnes fest

Siden Guds Sønn engang la seg på den kalde jord, midt i en morderslekt, og så på oss mennesker gjennom et barns øye, har vi aldri helt kunnet glemme ham. Uavlatelig har han siden søkt sitt herberge i våre tomme hjerter, våre overfylte sinn. Noen av oss har skamfulle ryddet ham en fattig plass i uthusene til vår bolig. Og noen har ant og fattet at julen egentlig ikke er noen 'barnas fest'. Den er tvert om minnedagen for noe som en skal være både voksen og moden i livet for å motta som en personlig utfordring: Guds kjærlighets skremmende og dragende tilbud.

Hallvard Rieber-Mohn: Fra 'De voksnes fest' i prekensamlingen Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.

Den lille familien - og den store.

"Familien blir nok stående. Ikke bare fordi den er en naturordning, eller fordi våre første ti-femten leveår er fulle av hjerteskjærende behov: Trygghet, omsorg, hjelp, beskyttelse og veiledning. Men fordi Gud selv har helliggjort familien ved selv å gå inn i den, nettopp på barnets hjelpeløse vilkår.

Allikevel er hjemmet og familien en tydelig avgrenset fase, i Guds sønns liv. Det er det andre sønnen Jesus har vist oss, ut over familien: At vi alle er søsken, under den samme far. "Hvem er min mor, hvem er mine brødre?" spør den voksne Jesus en gang, da hans nærmeste vil legge beslag på ham, avbryte ham i hans verk. Det var ikke utakknemlighet, en av hans aller siste tanker i lidelsen på korset var for moren Maria og hva det skulle bli av henne, når han gikk bort. Det var nøyaktig hva Jesus selv sa det var: Enhver som gjør Guds vilje er min mor, min søster, min bror!

Den lille familie er bare forberedelsen på den større - våre barnekår hos Gud, troens storfamilie. "De hadde alt felles" heter det om de første kristne i i Apostlenes Gjerninger. Det gikk nok ikke bare på gods og gull. Det peker til hjertenes brorskap, fordi Gud er vår far og vi alle er av samme blod, Jesu blod på korset og i den ene kalk.

Der er den egentlige "hellige familie"."

Fra Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976 (prekensamling).

(Dette innlegget er i anledning festen for den hellige familie i går.)

Et innlegg om dristighet (og kanskje et dristig innlegg)

En av de fineste bønnene jeg vet om, er fra Pierre Teilhard de Chardins «Messe for all jorden». Den lyder slik:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

«Ikke en blodløshetens avsperring fra tingene», «en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker», «ikke en ufruktbar redsel for å gjøre vondt» - grunnen til at jeg liker denne bønnen så godt, er at jeg har inntrykk av at mange troende bruker troen til å innsnevre livet, bruke den som en avgrensning mellom seg selv og «de andre», som et vern mot alle forandringer, alle nye tanker. Nei, jeg tenker ikke spesielt på den nye ekteskapsloven, men det kan være et nyttig memento at svært mange av de tilsynelatende edle argumenter kristne mennesker har kjempet imot denne verdens antatte elendighet med, i dag befinner seg der de hører hjemme, nemlig på historiens skraphaug.
Var ikke Jesus nettopp den han var blant annet fordi han tenkte annerledes og dristigere? Er det ikke da et paradoks at så mange av hans tilhengere i så stor grad preges av "den engstelige tro" som Hallvard Rieber Mohn snakker om i en bøkene sine?

Om jesuittpateren og paleontologen Pierre Teilhard de Chardin kan du lese mer i DENNE Wikipedia-artikkelen .

Kristen i en ny tid

"I en fortsatt avvikling av de gamle, enhetlig konfesjonelle tradisjoner, de massive katolske eller protestantiske folkekirke-modeller fra fortidens europeiske kristenhet, ligger i hvert fall ikke bare kriser, nedgang og oppløsning. Der ligger trolig like mange løfter og muligheter for en levende og ektere kristendom."

Dette skrev dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn i 1979, her hentet fra første utgave av hans medbroder Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv (1986). Det slår meg som en underlig fremsynt uttalelse, siden det er like aktuelt den dag i dag, ja kanskje enda mer.

Veier

«Det finnes ikke to mennesker som kommer samme vei til Gud. Det er meget, meget få som når frem til Ham uten å snuble og falle. Det finnes sæd som gror lenge i mørke før spirene skyter opp i solen ... Det er andre arter som når frem i lyset på en eneste dag ... »

Morris West: Fiskerens sko. Roman 1963.
Norsk oversettelse Gerd Hoff, Gyldendal 1968.

«For så mange siden Natanaels dager har det skjedd nettopp slik: Plutselig, dramatisk, nesten sjokkartet. Det er Paulus, kravlende blendet ved hestens føtter utenfor Damaskus. Det er Augustin, opprevet og nervøs i en hage - en tilfeldig stemme over gjerdet sier bare: ’Ta og les!’ Det blir avgjørende - ’tilfeldigheter’ som det heter. Og alle de andre. Hos dem blir troen akutt drama. Vi kjenner dem: Martin Luther, Blaise Pascal, John Wesley, Hans Nielsen Hauge, Paul Claudel - og så mange, like til vår ukjente sidemann ved nattverdsbordet.

Men ved siden av dem går en annen rase gjennom troens verden - den faller kanskje mindre i øynene, men den både får og gir like meget. Det er den stille veksts mennesker. De hvis religiøse liv minner snarere om Jesu lignelse om såkornet: lenge skjult, tålmodig lite gjennom årstiden, sugende næring fra så mange små fine røtter og forgreninger, inntil det livet nesten umerkelig har nådd sin fulle vekst og står der rotfestet det også.

’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter! Det lyder som unnvikende svar. Men det er meget presise svar. Fra dåpen av begynte en prosess, lenge i det skjulte. Kår, mennesker, bøker, reiser, tanker, erfaringer, sorger og gleder - i den innviklede veven som danner en menneskeskjebne, var det viklet en bestemt tråd inn i mønsteret. Ikke alltid synlig, men ubrytelig til stede. En tid undret de seg over den, når de da så den. Så viklet de den opp og prøvet den, kanskje under en livskrise. Den var sterk, den holdt.

Slik, tror jeg, er kristendommen, troen på Evangeliets sannhet, langsomt blitt bygget opp i så mange av oss, kanskje gjennom atskillige år. Vi øyner et merkelig perspektiv bakover, med takknemlighet til levende og døde på mange kanter av livet. Takknemlighet for at troens bevissthet, dens gjennombrudd til en holdning, oppleves - ikke som et brudd, men som en lenge forberedt konsekvens, en organisk riktig nødvendighet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling St. Olav forlag 1976.
«Under fikentreet.» Ved en konversjon. Johannes 1, 35-51.

Brevet fra pateren

Dipsolitteraten hadde nylig DETTE innlegget om Hallvard Rieber-Mohn, med henvisning til denne bloggen. Jeg nevnte i innlegget nedenfor at jeg har spart på opptagelsesbrevet fra biskop Schwenzer som en «relikvie». Det samme kan sies om dette brevet fra Hallvard Rieber-Mohn som jeg fikk til svar da jeg skrev til ham i forbindelse med en særoppgave i historie om Carl von Ossietzky, som Rieber-Mohn hadde skrevet en bok om.
Dette var i 1972, lenge før jeg begynte å tenke i katolske baner.

Brød og vin

«Hvorfor valgte Jesus noe så hverdagslig som et bakverk og en borddrikk som tegn på hva han ville si oss om Gud, om seg selv, om oss mennesker?
Fordi det var så talende, så lettfattelig for alle, når de først oppfattet det: Uten næring for legeme og sjel, dør vi. Og det er Gud som er brødgiveren - i begge tilfeller.
Hvorfor sa Jesus ikke snarere: ’Dette er Guds brød’ - hvorfor ’Dette er mitt legeme - mitt blod’, ord som rystet og støtte selv hans venner? Fordi det betød: Dette - denne bite brød - er meg selv. Det er meg selv, helt og totalt, jeg gir dere.
Det er ikke vår måte å gi brød på, når vi da gir. Vi kan gi av vår rikelighet, eller av vår knapphet, begge deler kan skje med hjertelag. Noen av oss har vel noen varmende minner fra krigens dager, en tid med for lite brød, fra en nabo som kunne avse og altså tenke på noen andre og sultnere i oppgangen. Det var godhet. Men vi gir ikke oss selv ved en slik gestus. Det gjør bare En.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling, St. Olav forlag 1976. «Corpus Christi» Johannes 6, 51-59.

Menneske først - kristen så

Dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn betydde mye for meg personlig, i den prosessen jeg gjennomgikk da jeg ble katolikk - eller rettere sagt; i den prosessen som tydeliggjorde for meg at det var katolikk jeg var (denne distinksjonen er viktig for meg, og jeg skal komme tilbake til den når jeg skal skrive om min egen konvertering. Selv om jeg konverterte først 33 år gammel, har jeg nemlig som troende menneske aldri vært noe annet enn katolikk.)

Det er vanskelig å forklare i dag hvilken rolle Hallvard Rieber-Mohn spilte i den norske offentlighet i 1960- og 1970-årene. Man kan vel trygt si at ingen katolsk prest hverken før eller siden har vært så synlig og til stede i norske medier som ham. Fast spaltist i aviser og tidsskrifter, selvskreven debattant i ethvert NRK-program som hadde med religion eller europeisk kultur og politikk å gjøre.

Da jeg kom inn i ”kretsen rundt” dominikanerklosteret i Neuberggaten, var han fortsatt til stede, men preget av sykdom. Jeg så ham bare noen få ganger, og traff ham aldri ansikt til ansikt. Faktisk døde han samme år som jeg ble opptatt i Kirken. Men jeg skrev til ham en gang, angående en særoppgave jeg skulle skrive om Carl von Ossietzky, og fikk et særdeles hyggelig og personlig brev tilbake, skrevet med Rieber-Mohns nærmest kalligrafiske håndskrift. Dette brevkortet oppbevarer jeg som om det skulle være en relikvie.

Rieber-Mohn var en produktiv forfatter. Den av bøkene hans som har hatt størst betydning for meg, er prekensamlingen Menneske først - kristen så. Det er et Grundtvig-sitat, og ut fra mitt kjennskap til Rieber-Mohn kunne det gjerne vært - og var kanskje - hans personlige motto. Rieber-Mohn innleder denne boken med noen ord som var en veritabel aha-opplevelse for meg:

«Menneske først - kristen så. Mange kjenner nok opphavet til dette fyndordet, den store danske teologen og folkelæreren N.F.S. Grundtvig. I nordisk kristenliv har knapt noen sett så klart og med så veldige konsekvenser denne grunnsannhet: Evangeliets mysterier er ikke bare innsiktet på det sant og ekte menneskelige. De forutsetter det.
Evangeliet er ikke bare en dom over Verden og menneskets falne natur. Evangeliet imøtekommer og bekrefter så meget av det gode som også bor i vårt vesen. Evangeliet renser og løfter det inn i en større - den største - sammenheng. Evangeliet gir oss mennesker vår egentlige identitet tilbake, både som individer og som folk. Som bare mysterium, er kristendommen lukket og utilgjengelig. Men som bare snill og byggende menneskelighet, er den til gjengjeld forvansket og forrådt. Det er i båndet mellom de to, mysterium og humanitet, at kristentroen bevarer sin tidløse spenning og sin gyldighet for oss alle. Dette bånd er dens stadig fornyede livskraft, dens fortsatte vitalitet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.