To momenter angående spørsmålet om Gud har skapt mennesket eller omvendt

«Å benekte religionens sannhet, å fornekte Gud, er å fornekte sin egen menneskelighet - det er å bli mindre menneske. For hvem skulle ha nedlagt dette ubendige begjær i menneskets hjerte om ikke Gud som skapte oss?»
Pater Per Bjørn Halvorsen OP: Katolske prekener, St. Olav Forlag 1989.



«I det attende århundre var det en gammel synder som sa at hvis det ikke var noen Gud, så måtte man oppfinne ham, s’il n’existait pas Dieu il faudrait l’inventer. Og mennesket har da også oppfunnet Gud. I og for seg ville det ikke vært noe merkelig og vidunderlig ved Guds eksistens; det vidunderlige er at en slik tanke - tanken om Guds nødvendighet - har kunnet oppstå i menneskets dyriske hjerne - en så hellig og opphøyet, en så rørende, en så vis tanke er jo i høye grad smigrende for mennesket.»
Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov
(Ivan Karamasov til broren Alosja. «Den gamle synderen» med sitatet, var Voltaire.)

Vi vet at Gud ikke finnes.

Den danske filosofen Klemens Kappel (lektor i filosofi ved Københavns Universitet) vet at Gud ikke finnes. Det forteller han i bloggen sin på nettsiden til den danske avisen Politiken. Innlegget, som finnes på DENNE lenken, inneholder riktig nok bare påstanden om at Gud ikke finnes, ikke noe bevis, men siden det bare er det første innlegget av seks, går jeg ut fra at beviset kommer etter hvert. Her gjelder det å følge med!

I don't believe in God

"I don't believe in God, but I miss Him."
Julian Barnes i sin nyeste bok, som handler om døden: Nothing to be Frightened of.

Sagt om boken:
"A superb new book ... a disquisition on death that addresses religion, philosophy, literature, identity, memory, evolutionary biology and the nature of the universe. It is his funniest and frankest work yet." (Daily Telegraph)

Gud som mekaniker

"Newton ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» - mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens da han påpekte at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig klump masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i."

(Fra den norske Wikipedia-artikkelen om Newton)

Ord for dagen

Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud skal ha tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke kan ha tid til Gud.

Dag Hammarskjöld: Veimerker

Right here, right now

Jeg leser nå en bok av den amerikanske journalisten og forfatteren Elizabeth Gilbert, som heter Eat Pray Love. Den har gått som en farsott verden over de siste årene, og kanskje har du sett den i din nærmeste bokhandel. Undertittelen er «One Woman’s Search for Everything», og det lyder både banalt og svulstig. Boken er skrevet i jeg-form, og vi får tro at Elizabeth Gilbert forteller om seg selv; sin skilsmisse, sine problemer med å finne seg selv og sin plass i verden. Det er dette hun reiser ut for å jakte på, i Italia, i India og i Indonesia. (Legg merke til at alle landene begynner på I - en bokstav identisk med det engelske ordet for «jeg».)

Altså en bok om en navlebeskuende ung amerikansk kvinne som reiser ut i verden for å finne seg selv? Kan det bli mer chick lit?
Denne boka har fått mange lovord, og jeg hadde ikke selv lest mange sidene før heller ikke jeg klarte å legge den fra meg. For det første kan Gilbert skrive, og hun er faktisk en ærlig, søkende sjel som for det første beretter om personlige opplevelser og erfaringer mange vil kjenne seg igjen i, og samtidig er en god observatør av mennesker hun møter og steder hun opplever. Og så har hun en befriende likefrem måte å fortelle på, helt uten forstillelse og intellektuelt jåleri.

Jeg leser nå om hennes opphold hos en guru på en ashram i India, og her sier hun noe som etter min mening er verd å lese for alle som av ærlig hjerte prøver å finne frem til og fastholde den kjernen i seg selv og verden vi kaller Gud, enten det nå skjer i en ashram i India eller i et katolsk kirkerom - eller rett og slett der vi befinner oss akkurat her og nå:

«You are always digging in the past or poking at the future, but rarely do you rest in this moment. It’s something like the habit of my dear friend Susan, who - whenever she sees a beautiful place - exclaims near in panic, «It’s so beautiful here! I want to come back here someday!» and it takes all of my persuasive powers to try to convince her that she is already here. If you’re looking for union with the divine, this kind of forward/backward whirling is a problem. There’s a reason they call God a presence - because God is right here, right now. In the present is the only place to find Him, and now is the only time.»

Elizabet Gilbert: Eat Pray Love.

Ord for dagen

«De som tror at de tror på Gud, men uten lidenskap i sitt hjerte, uten sjelekval, uten rådvillhet og tvil, uten det minste innslag av fortvilelse selv i sin fortrøstning - de tror bare på Guds-idéen og ikke på Gud Selv.»

Miguel de Unamuno (1864-1936), spansk forfatter
gjengitt i 2. bind av Graham Greenes selvbiografi Flukt
Cappelen 1981, oversatt av Per A. Hartun