Et innlegg om dristighet (og kanskje et dristig innlegg)

En av de fineste bønnene jeg vet om, er fra Pierre Teilhard de Chardins «Messe for all jorden». Den lyder slik:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

«Ikke en blodløshetens avsperring fra tingene», «en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker», «ikke en ufruktbar redsel for å gjøre vondt» - grunnen til at jeg liker denne bønnen så godt, er at jeg har inntrykk av at mange troende bruker troen til å innsnevre livet, bruke den som en avgrensning mellom seg selv og «de andre», som et vern mot alle forandringer, alle nye tanker. Nei, jeg tenker ikke spesielt på den nye ekteskapsloven, men det kan være et nyttig memento at svært mange av de tilsynelatende edle argumenter kristne mennesker har kjempet imot denne verdens antatte elendighet med, i dag befinner seg der de hører hjemme, nemlig på historiens skraphaug.
Var ikke Jesus nettopp den han var blant annet fordi han tenkte annerledes og dristigere? Er det ikke da et paradoks at så mange av hans tilhengere i så stor grad preges av "den engstelige tro" som Hallvard Rieber Mohn snakker om i en bøkene sine?

Om jesuittpateren og paleontologen Pierre Teilhard de Chardin kan du lese mer i DENNE Wikipedia-artikkelen .