Søndagsord

Kirken er oss en god og klok lærer. I adventstiden lar den oss gjenoppleve, i sinn og liturgi, hva det ville si: bare å håpe og vente på en frelser, frem mot hans fødsel. Men han er jo født, vi har feiret ham i to tusen år. Ja, men det er ingen lang tid i Gud, bare en kort fase. Denne lengsel etter Messias overfører Kirken på en annen: Lengselen hos oss som har sett og fått Frelseren, og allikevel håper og venter - ikke på liksom, men i alvor, fordi han kommer igjen som han sa. Hvert eneste menneskeliv og hele menneskenes tilværelse er en eneste advent - en venten og et håp, et mørke der dagen gryr. Det er ikke bare noe spesielt for de kommende fire uker. Mer enn en kristen tid, er ’advent’ en kristen holdning - noe en må tro og leve etter. Pater Hallvard Rieber-Mohn OP: ’Advent: Det kommende’, fra Menneske først - kristen så, St. Olav forlag 1976.

"Karbonfaste" og annen faste

Hvis jeg lar være å starte bilen, faster jeg da?


I forbindelse med årets fastetid har det vært skrevet en del om nye former for faste, blant annet har The United Church of Christ i Massachusets oppfordret sine medlemmer til å delta i en ny fastetradisjon: karbonfaste. Istedenfor bare å kutte ut sjokolade eller potetgull, blir kristne oppfordret til daglig innsats for å redusere CO2-utslippene. Mer om dette i DENNE artikkelen i Vårt Land.

For meg personlig vil det si at hvis jeg lar være å starte bilen min (med dieselmotor), vil det med andre ord si at jeg faster, ifølge "moderne" fastemetoder. Problemet er bare at jeg ikke bruker bilen til daglig, og når jeg bruker den, så er det fordi jeg trenger den. Dessuten bruker jeg ca. 0,59 liter drivstoff per mil på langkjøring. Det er ganske bra med en så stor bil (Mercedes E-klasse) - det finnes småbiler som bruker mer. Drivstofforbruk har selvsagt også mye med kjørestil å gjøre - jeg kjører med andre ord på en svært økonomisk - og dermed miljøvennlig - måte.

Men spørsmålet er uansett om dette har noe med faste å gjøre. Så vidt jeg har forstått min egen sogneprest, skal faste først og fremst tas bokstavelig, altså i betydningen spise mindre og avstå fra nytelser når det gjelder mat og drikke. Og jeg tenker meg at man i hvert fall kan begynne der. Det har jeg gjort, blant annet ved å tøyle min store forkjærlighet for mørk (70 %) sjokolade (undersøkelser har vist at sjokolade er den matvaren som er mest forbundet med dårlig samvittighet, så det er ikke rart den står lagelig til for hogg når det skal fastes).
Til tross for mye fysisk aktivitet i form av daglige, intensive hundeturer i skog og mark, har jeg behov for å justere vekta et par ganger i året, og fastetiden er en velegnet anledning. Jeg har faktisk lagt om spisemønsteret ganske radikalt, med det resultat at jeg har gått ned ca 1,5 kg bare siden fetetirsdag. Det er faste som merkes, og som er direkte målbar.

Men jeg må innrømme at jeg også har latt meg påvirke av de «moderne» formene for faste, nemlig ved å redusere Facebook-bruken spesielt og tiden jeg bruker på nettet generelt. Ikke fordi jeg er noen spesielt nettavhengig person, men fordi jeg tross alt har irritert meg over at jeg likevel bruker en del formålsløs og uproduktiv tid på nettet, tid som kunne vært bedre anvendt. Dessuten er jeg blitt veldig skeptisk til Facebook etter hvert, ikke fordi jeg har tilbrakt spesielt mye tid der heller, men fordi de såkalte nye medier kanskje er en arena for liksom-kontakt i stedet for ekte kontakt mellom mennesker. Jeg er litt delt på akkurat dette, men jeg heller vel mer og mer til det synet at disse mediene narrer oss til å tro at vi har en kontakt vi ikke har. Ingenting kan erstatte direkte menneskelig kontakt.
(Og som et apropos kom jeg over DETTE på Aftenpostens nettavis i dag.)

Men formodentlig kan ingenting heller helt erstatte faste i sin bokstavelige og konkrete form.

Den lille familien - og den store.

"Familien blir nok stående. Ikke bare fordi den er en naturordning, eller fordi våre første ti-femten leveår er fulle av hjerteskjærende behov: Trygghet, omsorg, hjelp, beskyttelse og veiledning. Men fordi Gud selv har helliggjort familien ved selv å gå inn i den, nettopp på barnets hjelpeløse vilkår.

Allikevel er hjemmet og familien en tydelig avgrenset fase, i Guds sønns liv. Det er det andre sønnen Jesus har vist oss, ut over familien: At vi alle er søsken, under den samme far. "Hvem er min mor, hvem er mine brødre?" spør den voksne Jesus en gang, da hans nærmeste vil legge beslag på ham, avbryte ham i hans verk. Det var ikke utakknemlighet, en av hans aller siste tanker i lidelsen på korset var for moren Maria og hva det skulle bli av henne, når han gikk bort. Det var nøyaktig hva Jesus selv sa det var: Enhver som gjør Guds vilje er min mor, min søster, min bror!

Den lille familie er bare forberedelsen på den større - våre barnekår hos Gud, troens storfamilie. "De hadde alt felles" heter det om de første kristne i i Apostlenes Gjerninger. Det gikk nok ikke bare på gods og gull. Det peker til hjertenes brorskap, fordi Gud er vår far og vi alle er av samme blod, Jesu blod på korset og i den ene kalk.

Der er den egentlige "hellige familie"."

Fra Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976 (prekensamling).

(Dette innlegget er i anledning festen for den hellige familie i går.)

Barnet er født

«Barnet til Josef og Maria ble født som alle menneskebarn, tilsølt med morens blod, klebrig av slim fra henne, mens det led i taushet. Det begynte å gråte fordi de fikk det til å gråte, og det er også den eneste grunnen det skal ha til å gråte. Nå er det svøpt og ligger i krybben, ikke langt fra eselet, men det er ingen fare for at det skal bli bitt, for dyret er bundet med kort tjor. Selomi er gått ut for å grave ned etterbyrden, og i det samme våger Josef seg nærmere. Hun venter til han er gått inn, og så gir hun seg god tid, trekker inn den friske kveldsbrisen, sliten som om det er hun selv som har født barnet, slik forestiller hun seg det, for egne barn har hun aldri fått.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

«Maria visste hvem han var»: Saramago fremstiller denne skikkelsen som en engel. Kanskje Marias skytsengel. Han viser seg for Maria i ulike skikkelser, som tigger eller gjeter, både hjemme i Nasaret , på ferden til Betlehem og i stallen, et sendebud fra Gud som indirekte forteller henne at hun er en meget spesiell mor til et meget spesielt barn.


God jul til alle lesere av denne bloggen!

Fremme i Betlehem

«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

På vei til Betlehem

«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)

Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.

Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.

Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.

(Dette er et innlegg jeg hadde i bokbloggen min, Aroundbooks, i desember 2006)

Opp til Jerusalem

Palmegrenene klar til å innvies, før vi går i prosesjon inn i kirken.


Jeg er flere ganger blitt ønsket god påske allerede. Senest i går, lørdag, fikk jeg et brev som ble avsluttet med "alle gode ønsker om en deilig og doven påske". Det er hva jeg kaller en hedonistisk påskehilsen. Uansett - det er for tidlig. Vi er i slutten av fasten, ved inngangen til den hellige uke, den viktigste begivenheten i kirkeåret. Det er ingen god uke vi går inn i, og påsken er faktisk ikke begynt ennå.
Men vi lever i Norge, et land fjernt fra katolsk kultur og tankegang, og vi lever dessverre også i en etter hvert temmelig sekularisert del av verden. Påskens drama og mysterium er ikke det som opptar folk flest.
"Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid," hørte jeg en kvinnelig statskirkeprest si i en radiogudstjeneste for noen år siden. Tenk det, Hedda. For en ullen uttrykksmåte! Påsken er ikke "på mange måter" kirkens viktigste høytid. Den er kirkens viktigste høytid. Bortsett fra for dem som har stilt seg utenfor Kirken, som protestantene.
Før jeg sto opp i dag, hørte jeg begynnelsen på programmet Sølvsuper på NRK1, hvor den kvinnelige statskirkebiskopen som ble intervjuet, ble bedt om å sammenligne jul og nyttår. Ikke et ord om mysteriet. Den sentimentale julen klarer protestantene å forholde seg til, men påsken blir for tøff for dem. En underlig avvart av den kristne religion, som ikke klarer å møte selve kjernen, mysteriet i bar og naken form.
Å være katolikk er bokstavelig talt meningsfylt, men aldri mer meningsfylt enn i påsken, som i en stappfull kirke i dag, med palmegrener, i konsentrasjon om påskens drama.

Kristins første julenatt på Husaby

«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

Den hellige natten

Det var en gang en mann som dro ut i den svarte natten for å låne varme. Han gikk fra hus til hus og banket på. "Kjære, hjelp meg!" tigget han. "Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp varme, så de ikke skal fryse, min hustru og den lille."
Men natten var dyp og mørk, og alle mennesker sov. Ingen svarte ham.
Mannen gikk og gikk. Endelig fikk han se et lysskimmer langt borte. Dit gikk han. Det var tent et bål på marken. En hel mengde hvite sauer lå og sov omkring varmen, og en gammel hyrde satt og våkte over hjorden.
Da mannen som ville låne varme, kom fram til saueflokken, så han at tre digre hunder lå og sov tett ved hyrdens føtter, De våknet alle tre og åpnet de vide gapene som om de ville til å gi hals - men det kom ikke en lyd fra dem. Mannen så at håret reiste seg på ryggene deres, han så at de kvasse tennene skinte farlig hvite i ildskjæret fra bålet og at de kom settende like på ham. Han kjente at en av dem hogg seg fast i benet hans, den andre i hånden hans og den tredje i strupen. Men hundekjevene og tennene ville ikke lystre dem, og mannen fikk ikke den minste skade av det.
Nå ville mannen videre for å hente det han var ute etter. Men sauene lå så tett inntil hverandre, rygg ved rygg, at han ikke kunne komme fra. Da steg mannen opp på saueryggene og vandret fram til bålet. Og ikke ett av dyrene våknet eller rørte på seg.
Da mannen var kommet nesten bort til ilden, så hyrden opp. Han var en gammel, ondskapsfull mann, uvennlig og hard mot alle mennesker. Da han så den fremmede kom, rykket han til seg en lang, spiss stav, som han brukte å ha i hånden når han voktet hjorden, og kastet den imot ham. Staven fór rett på mannen, så det hvinte i luften. Men før den rakk fram, vek den til siden, suste forbi ham og langt ut på marken."
Nå gikk mannen fram til hyrden og sa til ham: "Kjære, hjelp meg, og la meg få låne litt varme! Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den lille."
Hyrden ville nok helst ha svart tvert nei, men når han tenkte på at hundene ikke hadde skadd mannen, at sauene ikke hadde rømt sin vei for ham, og at staven hans ikke hadde villet felle ham, ble han redd og torte ikke nekte ham det han ba om.
"Ta så mye du trenger!" sa han til mannen.
Men ilden var nesten brent ned. Den fantes ikke stokk eller kvist tilbake, bare en stor glohaug, og den fremmede hadde hverken skyffel eller øse, som han kunne bære de røde kullene i.
Da hyrden så det, sa han på ny: "Ta så mye du trenger!" Og han var skadefro over at mannen ikke kunne bære med seg noen varme.
Men mannen bøyde seg ned, plukket kull ut av asken med bare hendene og la dem i kappen sin. Og kullene svidde ikke hendene hans da han rørte ved dem, og ikke svidde de kappen hans heller - men mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Da hyrden, som var slikt et dårlig og ondskapsfullt menneske, så alt dette, tok han til å undre seg: "Hva kan dette være for en natt, siden hundene ikke biter, sauene ikke blir redde, spydet ikke dreper og ilden ikke brenner?" Han ropte den fremmede tilbake og sa til ham. "Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg en slik vennlighet og barmhjertighet?"
Da svarte mannen: "Jeg kan ikke si deg det, om du ikke selv ser det." Og han ville skynde seg av sted for å tenne opp varme for hustruen og barnet.
Men da bestemte hyrden seg for at han ikke måtte tape mannen av syne før han hadde fått rede på hva alt dette underlige betydde. Han reiste seg og gikk etter ham, hele veien, inntil han nådde fram dit hvor mannen bodde.
Da så hyrden av mannen ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hustruen og barnet lå i en berggrotte, der det ikke fantes annet enn nakne, kalde steinvegger.
Men hyrden tenkte som så at kanskje det stakkars, uskyldige barnet kunne komme til å fryse i hjelp der i grotten, og enda han var slik en hard mann, kjente han seg rørt og tenkte han fikk hjelpe barnet. Han tok skreppen sin ned fra skulderen, og ut av den trakk han fram et mykt, hvitt saueskinn, ga det til den fremmede manenn og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i det samme han viste at også han kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så hva han ikke før hadde kunnet se og hørte hva han ikke før hadde kunnet høre.
Han så at rundt omkring ham sto en tett ring av engler med sølvvinger. Hver eneste en av dem hadde et strengespill mellom hendene, og alle sammen sang de med høy røst at i natt var Frelseren født, han som skulle frelse verden fra dens synder.
Da forsto han hvorfor alle ting var så glade denne natten, og at de ikke ville gjøre noen vondt.
[...]
Det var en slik jubel og glede og sang og lek. Og alt dette så han i den mørke natten, der han før ingenting hadde sett. Han ble så glad over at øynene hans var blitt åpnet at han falt på kne og takket Gud.

Fra Selma Lagerlöf: Kristuslegender.