Katolikk i dag

Her er boka som ble lansert nå nylig, og som har vakt en viss oppsikt: Katolikk i dag. En lutheraners vei til den katolske kirke. SLIK ble boka omtalt i Aftenposten, og HER er en omtale i Vårt Land.

Baksideteksten lyder slik:
«Mette Elisabeth Nergård er bispedatteren som for seksten år siden gjorde trosreisen fra luthersk kristendom til Den katolske kirke. Nå ønsker hun å dele refleksjoner og erfaringer og stå fram med et hun og mange andre opplever som vanskelig: Den katolske kirkes forhold til moderne menneskers liv. Nergård skriver om samliv utenfor ekteskap, skilsmisse, gjengifte, homofili og prevensjon. I likhet med økumenikk blir disse temaene tatt opp på en måte som inviterer leserne til medrefleksjon og debatt. I essaysamligen belyses også forskjeller mellom luthersk og katolsk trospraksis ved at det gis en innføring i messen, skriftemålet og bønnelivet. Fellesskapet mellom levende og døde samt forholdet til helgener framheves som en rikdom.»

For mange godt voksne katolikker vil denne boken kanskje gi assosiasjoner til pater Thorns bok Luther i mitt liv som katolikk. Det er et faktum at norsk katolisisme befinner seg i et spenningsfelt med lutherdom som motpol. Mange norske konvertitter kommer fra en trospraksis i statskirken eller beslektede sekter. Jeg tror at norske protestanter som tenker på å konvertere i dag, vil ha stort utbytte av å lese Nergårds bok på grunn av måten den formidler kunnskaper og kjærlighet til Kirken på sett med luthersk kristendom som bakgrunnsteppe.

"Karbonfaste" og annen faste

Hvis jeg lar være å starte bilen, faster jeg da?


I forbindelse med årets fastetid har det vært skrevet en del om nye former for faste, blant annet har The United Church of Christ i Massachusets oppfordret sine medlemmer til å delta i en ny fastetradisjon: karbonfaste. Istedenfor bare å kutte ut sjokolade eller potetgull, blir kristne oppfordret til daglig innsats for å redusere CO2-utslippene. Mer om dette i DENNE artikkelen i Vårt Land.

For meg personlig vil det si at hvis jeg lar være å starte bilen min (med dieselmotor), vil det med andre ord si at jeg faster, ifølge "moderne" fastemetoder. Problemet er bare at jeg ikke bruker bilen til daglig, og når jeg bruker den, så er det fordi jeg trenger den. Dessuten bruker jeg ca. 0,59 liter drivstoff per mil på langkjøring. Det er ganske bra med en så stor bil (Mercedes E-klasse) - det finnes småbiler som bruker mer. Drivstofforbruk har selvsagt også mye med kjørestil å gjøre - jeg kjører med andre ord på en svært økonomisk - og dermed miljøvennlig - måte.

Men spørsmålet er uansett om dette har noe med faste å gjøre. Så vidt jeg har forstått min egen sogneprest, skal faste først og fremst tas bokstavelig, altså i betydningen spise mindre og avstå fra nytelser når det gjelder mat og drikke. Og jeg tenker meg at man i hvert fall kan begynne der. Det har jeg gjort, blant annet ved å tøyle min store forkjærlighet for mørk (70 %) sjokolade (undersøkelser har vist at sjokolade er den matvaren som er mest forbundet med dårlig samvittighet, så det er ikke rart den står lagelig til for hogg når det skal fastes).
Til tross for mye fysisk aktivitet i form av daglige, intensive hundeturer i skog og mark, har jeg behov for å justere vekta et par ganger i året, og fastetiden er en velegnet anledning. Jeg har faktisk lagt om spisemønsteret ganske radikalt, med det resultat at jeg har gått ned ca 1,5 kg bare siden fetetirsdag. Det er faste som merkes, og som er direkte målbar.

Men jeg må innrømme at jeg også har latt meg påvirke av de «moderne» formene for faste, nemlig ved å redusere Facebook-bruken spesielt og tiden jeg bruker på nettet generelt. Ikke fordi jeg er noen spesielt nettavhengig person, men fordi jeg tross alt har irritert meg over at jeg likevel bruker en del formålsløs og uproduktiv tid på nettet, tid som kunne vært bedre anvendt. Dessuten er jeg blitt veldig skeptisk til Facebook etter hvert, ikke fordi jeg har tilbrakt spesielt mye tid der heller, men fordi de såkalte nye medier kanskje er en arena for liksom-kontakt i stedet for ekte kontakt mellom mennesker. Jeg er litt delt på akkurat dette, men jeg heller vel mer og mer til det synet at disse mediene narrer oss til å tro at vi har en kontakt vi ikke har. Ingenting kan erstatte direkte menneskelig kontakt.
(Og som et apropos kom jeg over DETTE på Aftenpostens nettavis i dag.)

Men formodentlig kan ingenting heller helt erstatte faste i sin bokstavelige og konkrete form.

Før vi går inn i fasten ...

View Catholic life from a unique perspective: through a shot glass. Starting with the wines, beers, and liquors made around the world by monks, the authors explore everything from Irish history to the secrets of the Knights Templar, with drinking games, food, and cocktail recipes, and rollicking drinking songs. This A-Z dictionary of alcohol serves at once as a bartender's guide, a party planner, and a screwball catechism.

Slik omtales denne boken på Amazon.co.uk.
Dette får meg til å tenke på et ord i Talmud:

Når et mennneske møter sin skaper, må det også gjøre regning for de livets gleder som det unnlot å nyte.

Den virkelige friheten

Blant de mange (tåpelige) quizene man blir presentert for i Facebook-sammenheng, er det også en hvor man kan måle hvor religiøs man er. Et FB-bekjentskap som jeg så hadde tatt denne testen, endte opp som ateist. Kommentaren til dette resultatet lød: «Du er et tenkende menneske. Gratulerer!». Jeg betviler ikke et øyeblikk at ateister, i likhet med andre mennesker, kan tenke, men jeg reagerer litt på at det i denne sammenheng tydeligvis ses som en motsetning til å være troende, altså at troende mennesker ikke tenker, bare tror. Det er jo ingen ny forestilling, men et inngrodd gammelt synspunkt - at det er naivt å tro. Jeg skulle tro at påstanden især blir absurd for oss katolikker, bevisste som vi er på ikke bare å tilhøre en av de store verdensreligioner, men også et filosofisk system som har ydet uvurderlige bidrag til vesterlandsk tenkning i tusenvis av år.
Noen mennesker oppfatter tydeligvis det å tro som en form for åndelig ufrihet, mens det å ikke tro representerer en tilsvarende frihet. Men mennesker som ikke har en sunn og naturlig gudstro, tror jo ikke på ingenting. For det første er ateister patetisk avhengige av Gud, siden deres ikke-tro bare kan eksistere i forhold til gudsbegrepet. For det andre er det jo ikke sånn at mennesker som ikke tror på Gud, dermed er «frie» og ikke tror på noe. Mennesker som ikke tror på Gud, er potensielle ofre for en nesten hvilken som helst "tro" - for eksempel troen på vegetarianisme, på steinersekten, på politiske ismer, på astrologi, på prinsesse-engler - listen er uendelig. Den store alternativ-messen som arrangeres i Oslo hvert år, vitner om noe av alt det tullballet som mennesker er villige til å bruke sin åndelige «frihet» til å tro på - og til å ødsle pengene sine på.
Men enhver er vel salig i sin tro? I en banal betydning av «salig» er de kanskje det. Sett med mine øyne er det snakk om villfarne får. Det er paradoksalt og nærmest hjerteskjærende å se hvor mye ufrihet ikke-troende «frie» mennesker belemrer sine liv med. De gjør nærmest hva som helst for å slippe unna den virkelige friheten, troens frihet. Gunnel Vallquist sier det slik: «Den verkliga friheten: att vilja Guds vilja. Frihet från jagets [jegets] tyranni lika väl som från yttre påbud.»

Anger og skyld

Abel og Kain møttes etter Abels død. De kom gående gjennom ørkenen og kjente hverandre igjen på lang avstand, for begge var svært høye. Brødrene satte seg på bakken, tente bål og spiste. De satt tause, som slitne folk gjør når dagen er på hell. På himmelen viste det seg en stjerne som ennå ikke hadde fått sitt navn. I lyset fra flammene så Kain at Abels panne hadde et merke etter steinen, og han slapp brødet han skulle til å putte i munnen og ba om tilgivelse.

Abel svarte:

- Var det du som drepte meg, eller var det jeg som drepte deg? Jeg husker ikke lenger; her er vi sammen, som før i tiden.

- Nå skjønner jeg at du virkelig har tilgitt meg, sa Kain, - for å glemme er å tilgi. Jeg skal også forsøke å glemme.

Abel sa langsomt:

- Ja. Så lenge angeren varer, varer også skylden.

Jorge Lois Borges: "Legende", fra Samlede fiksjoner. Oversatt av Kari og Kjell Risvik.

Kristen kunst

I går var det første foredrag i vårsemesteret av Katolsk Forum i min lokale menighet. En foredragsrekke som er beregnet både på katolikker og utenforstående, men hvor temaene selvsagt skal være relevante for katolsk kristendom. Vi bruker gjerne ressurser innen Kirkens egne rekker, og i går var det pater Ellert Dahl fra dominikanerne som snakket om kristen kunst gjennom tidene. Pater Dahl er som kjent også kunsthistoriker. Det ble som ventet et meget interessant foredrag, illustrert med noe så sjarmerende gammeldags som lysbilder. Jeg hadde et svare strev med å fremskaffe et lysbildeapparat, men ble reddet av Telemark Kunstnersenter i Skien, som hadde spart på sitt fra den tiden man juryerte utstillinger med lysbilder. I en bisetning i foredraget nevnte pater Dahl en praktbok om kristen kunst, Ars Sacra, som jeg bet meg merke i og sjekket på nettet i dag. Jeg skal innrømme at jeg hittil ikke har interessert meg nevneverdig for dette feltet innen kunsthistorien, men pater Dahls foredrag vekket nysgjerrigheten, så denne boken fikk jeg lyst på.

Ubevisst misjonering

Av og oppfordrer presten oss i prekenen til å misjonere, selv om han kanskje ikke bruker akkurat det ordet. Neppe i form av å banke på dørene til folk eller plage dem på andre måter, men mer i form av å være et vitnesbyrd i verden, der vi befinner oss. Hva det måtte bestå i, er det kanskje like mange oppfatninger om som det er katolikker. Selv har jeg alltid vært litt stolt av at vi katolikker ikke misjonerer, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg har selv, før jeg ble katolikk, vært utsatt for mennesker som skulle «frelse» meg, og reagert med avsky på det. Min vei til å bli en katolsk troende var min egen, og jeg har tillit til at Gud lar andre mennesker finne sin vei, enten de er potensielle katolikker eller ikke. «’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter.» Slik skriver Hallvard Rieber-Mohn i «Under fikentreet», den siste prekenen i hans prekensamling Menneske først - kristen så, som jeg flere ganger har nevnt her i bloggen.

Min oppfatning av meg selv er at jeg ikke misjonerer. Derimot har jeg alltid vært ganske bevisst på å gjøre andre mennesker oppmerksom på at jeg er katolikk. Ikke fordi jeg tror at det er et spesielt interessant trekk ved meg, men fordi de fleste nordmenn kanskje ikke kjenner en lys levende katolikk, og fordi det kan være okei å vise at katolsk kristendom ikke er noe «eksotisk» som man bare støter på i utenlandsferier, bøker, filmer etc. Som nevnt i et innlegg nylig (litt nedenfor), viste det seg at ordet «Jesus» er det sjette hyppigste ordet jeg bruker i Facebook-meldingene mine. Det overrasket meg, og jeg skjønner fortsatt ikke at det kan stemme, men hvis det gjør det, bruker jeg det hyppigere enn jeg er klar over. Kanskje jeg i det hele tatt misjonerer mer enn jeg er klar over, på måter jeg ikke definerer som misjonering.

Selv blir jeg, så vidt jeg vet, ikke utsatt for misjonering, og utsetter meg i hvert fall ikke bevisst for det. Det ville vært meningsløst. På den annen side er det neppe mulig å ha et trosliv uten næring og impulser. Det viktigste elementet i så måte for meg, er søndagens høymesse, som er selve åndedrettet i mitt religiøse liv. Som en god impuls nummer to kommer samværet med trosfeller, de fleste i min egen menighet, gjennom kirkekaffe, komitearbeid og annet.

Kanskje er jeg ikke alene om å misjonere uten å være klar over det. Hver søndag når jeg kommer inn i kirken og jeg har knelt og gjort korsets tegn, søker blikket mitt et spesielt punkt, et i dobbelt forstand lyst hode som kneiser på en av benkene et godt stykke fremme i kirken. Hodet tilhører en ung dame som er en av dem jeg tilbringer kirkekaffen sammen med, og som derfor er en i menigheten som jeg kjenner relativt godt. Når blikket automatisk søker henne, er ikke i håp om at hun skal snu seg og hilse, slike sosiale ritualer er uinteressante i kirken, kanskje bortsett fra noen korte nikk til dem jeg pleier å sitte ved siden av fordi de i likhet med meg foretrekker den samme plassen hver gang.
Det er snarere fordi hun ikke snur seg, at blikket søker henne. Fordi hun er så konsentrert om det hun gjør. Hun ber, knelende, rak i ryggen og med høyreist hode. Den rake holdningen er neppe et uttrykk for hovmot, heller det motsatte. Ydmykhet og oppriktighet. Og konsentrasjon. Jeg vet ikke hva blikket hennes er festet på mens hun ber, tabernakelet kanskje, eller det store krusifikset som henger over alteret.

Hva består så hennes - formodentlig høyst ubevisste - misjonering i? I at hun har fått meg til å be daglig. Tidligere ba jeg nokså sporadisk, nå ber jeg hver dag. Det har igjen vekket en ambisjon om å be dypere og mer meditativt.
Kanskje ville ikke denne bedende skikkelsen talt til meg på samme måte hvis det ikke hadde vært en kjent og kjær person. Det er sikkert mange andre i kirken som har sin bønnestund før messen begynner, men dem legger jeg ikke merke til på samme måte, og blir følgelig heller ikke inspirert av i mitt åndelige liv.

Jeg kan også nevne et annet tilfelle for en god del år tilbake, kanskje ti år. Min kirkegang har ikke alltid vær så regelmessig i de ca 30 årene jeg har vært katolikk. Da jeg flyttet tilbake hit til hjembyen, hadde jeg en periode hvor jeg ikke gikk i kirken. Mens vi fortsatt hadde nonner her i byen, så jeg en dag en av dem i bokhandelen. Hun kjente ikke meg, men jeg visste selvsagt hvem hun var. Vi snakket ikke sammen, men hun smilte til meg, og dette smilet formidlet et budskap (også i dette tilfelle formodentlig høyst ubevisst): Du må begynne å gå i kirken igjen. Og så gjorde jeg det. Og siden har jeg gått i høymessen hver søndag.

Slik kan vi altså påvirke og inspirere hverandre, uten å være klar over det selv, og kanskje uten noen gang å få noen tilbakemelding på det. Det kan skje mellom kjente og ukjente. Misjonering kan man kanskje ikke kalle det, for jeg forestiller meg at misjonering er en bevisst og målrettet handling. Men en ubevisst sådan må man vel kunne kalle det. Jeg tenker meg også at den har to former; en «indre» misjonering blant trosfeller, og en «ytre» misjonering overfor omverdenen. Og nettopp det at den er ubevisst, gir den en egen skjønnhet i min øyne. Jeg tenker meg at slik viser Gud seg i vårt daglige liv. Slik bruker han oss som sine redskaper.