"Karbonfaste" og annen faste

Hvis jeg lar være å starte bilen, faster jeg da?


I forbindelse med årets fastetid har det vært skrevet en del om nye former for faste, blant annet har The United Church of Christ i Massachusets oppfordret sine medlemmer til å delta i en ny fastetradisjon: karbonfaste. Istedenfor bare å kutte ut sjokolade eller potetgull, blir kristne oppfordret til daglig innsats for å redusere CO2-utslippene. Mer om dette i DENNE artikkelen i Vårt Land.

For meg personlig vil det si at hvis jeg lar være å starte bilen min (med dieselmotor), vil det med andre ord si at jeg faster, ifølge "moderne" fastemetoder. Problemet er bare at jeg ikke bruker bilen til daglig, og når jeg bruker den, så er det fordi jeg trenger den. Dessuten bruker jeg ca. 0,59 liter drivstoff per mil på langkjøring. Det er ganske bra med en så stor bil (Mercedes E-klasse) - det finnes småbiler som bruker mer. Drivstofforbruk har selvsagt også mye med kjørestil å gjøre - jeg kjører med andre ord på en svært økonomisk - og dermed miljøvennlig - måte.

Men spørsmålet er uansett om dette har noe med faste å gjøre. Så vidt jeg har forstått min egen sogneprest, skal faste først og fremst tas bokstavelig, altså i betydningen spise mindre og avstå fra nytelser når det gjelder mat og drikke. Og jeg tenker meg at man i hvert fall kan begynne der. Det har jeg gjort, blant annet ved å tøyle min store forkjærlighet for mørk (70 %) sjokolade (undersøkelser har vist at sjokolade er den matvaren som er mest forbundet med dårlig samvittighet, så det er ikke rart den står lagelig til for hogg når det skal fastes).
Til tross for mye fysisk aktivitet i form av daglige, intensive hundeturer i skog og mark, har jeg behov for å justere vekta et par ganger i året, og fastetiden er en velegnet anledning. Jeg har faktisk lagt om spisemønsteret ganske radikalt, med det resultat at jeg har gått ned ca 1,5 kg bare siden fetetirsdag. Det er faste som merkes, og som er direkte målbar.

Men jeg må innrømme at jeg også har latt meg påvirke av de «moderne» formene for faste, nemlig ved å redusere Facebook-bruken spesielt og tiden jeg bruker på nettet generelt. Ikke fordi jeg er noen spesielt nettavhengig person, men fordi jeg tross alt har irritert meg over at jeg likevel bruker en del formålsløs og uproduktiv tid på nettet, tid som kunne vært bedre anvendt. Dessuten er jeg blitt veldig skeptisk til Facebook etter hvert, ikke fordi jeg har tilbrakt spesielt mye tid der heller, men fordi de såkalte nye medier kanskje er en arena for liksom-kontakt i stedet for ekte kontakt mellom mennesker. Jeg er litt delt på akkurat dette, men jeg heller vel mer og mer til det synet at disse mediene narrer oss til å tro at vi har en kontakt vi ikke har. Ingenting kan erstatte direkte menneskelig kontakt.
(Og som et apropos kom jeg over DETTE på Aftenpostens nettavis i dag.)

Men formodentlig kan ingenting heller helt erstatte faste i sin bokstavelige og konkrete form.