Den virkelige friheten

Blant de mange (tåpelige) quizene man blir presentert for i Facebook-sammenheng, er det også en hvor man kan måle hvor religiøs man er. Et FB-bekjentskap som jeg så hadde tatt denne testen, endte opp som ateist. Kommentaren til dette resultatet lød: «Du er et tenkende menneske. Gratulerer!». Jeg betviler ikke et øyeblikk at ateister, i likhet med andre mennesker, kan tenke, men jeg reagerer litt på at det i denne sammenheng tydeligvis ses som en motsetning til å være troende, altså at troende mennesker ikke tenker, bare tror. Det er jo ingen ny forestilling, men et inngrodd gammelt synspunkt - at det er naivt å tro. Jeg skulle tro at påstanden især blir absurd for oss katolikker, bevisste som vi er på ikke bare å tilhøre en av de store verdensreligioner, men også et filosofisk system som har ydet uvurderlige bidrag til vesterlandsk tenkning i tusenvis av år.
Noen mennesker oppfatter tydeligvis det å tro som en form for åndelig ufrihet, mens det å ikke tro representerer en tilsvarende frihet. Men mennesker som ikke har en sunn og naturlig gudstro, tror jo ikke på ingenting. For det første er ateister patetisk avhengige av Gud, siden deres ikke-tro bare kan eksistere i forhold til gudsbegrepet. For det andre er det jo ikke sånn at mennesker som ikke tror på Gud, dermed er «frie» og ikke tror på noe. Mennesker som ikke tror på Gud, er potensielle ofre for en nesten hvilken som helst "tro" - for eksempel troen på vegetarianisme, på steinersekten, på politiske ismer, på astrologi, på prinsesse-engler - listen er uendelig. Den store alternativ-messen som arrangeres i Oslo hvert år, vitner om noe av alt det tullballet som mennesker er villige til å bruke sin åndelige «frihet» til å tro på - og til å ødsle pengene sine på.
Men enhver er vel salig i sin tro? I en banal betydning av «salig» er de kanskje det. Sett med mine øyne er det snakk om villfarne får. Det er paradoksalt og nærmest hjerteskjærende å se hvor mye ufrihet ikke-troende «frie» mennesker belemrer sine liv med. De gjør nærmest hva som helst for å slippe unna den virkelige friheten, troens frihet. Gunnel Vallquist sier det slik: «Den verkliga friheten: att vilja Guds vilja. Frihet från jagets [jegets] tyranni lika väl som från yttre påbud.»