Ubevisst misjonering

Av og oppfordrer presten oss i prekenen til å misjonere, selv om han kanskje ikke bruker akkurat det ordet. Neppe i form av å banke på dørene til folk eller plage dem på andre måter, men mer i form av å være et vitnesbyrd i verden, der vi befinner oss. Hva det måtte bestå i, er det kanskje like mange oppfatninger om som det er katolikker. Selv har jeg alltid vært litt stolt av at vi katolikker ikke misjonerer, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg har selv, før jeg ble katolikk, vært utsatt for mennesker som skulle «frelse» meg, og reagert med avsky på det. Min vei til å bli en katolsk troende var min egen, og jeg har tillit til at Gud lar andre mennesker finne sin vei, enten de er potensielle katolikker eller ikke. «’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter.» Slik skriver Hallvard Rieber-Mohn i «Under fikentreet», den siste prekenen i hans prekensamling Menneske først - kristen så, som jeg flere ganger har nevnt her i bloggen.

Min oppfatning av meg selv er at jeg ikke misjonerer. Derimot har jeg alltid vært ganske bevisst på å gjøre andre mennesker oppmerksom på at jeg er katolikk. Ikke fordi jeg tror at det er et spesielt interessant trekk ved meg, men fordi de fleste nordmenn kanskje ikke kjenner en lys levende katolikk, og fordi det kan være okei å vise at katolsk kristendom ikke er noe «eksotisk» som man bare støter på i utenlandsferier, bøker, filmer etc. Som nevnt i et innlegg nylig (litt nedenfor), viste det seg at ordet «Jesus» er det sjette hyppigste ordet jeg bruker i Facebook-meldingene mine. Det overrasket meg, og jeg skjønner fortsatt ikke at det kan stemme, men hvis det gjør det, bruker jeg det hyppigere enn jeg er klar over. Kanskje jeg i det hele tatt misjonerer mer enn jeg er klar over, på måter jeg ikke definerer som misjonering.

Selv blir jeg, så vidt jeg vet, ikke utsatt for misjonering, og utsetter meg i hvert fall ikke bevisst for det. Det ville vært meningsløst. På den annen side er det neppe mulig å ha et trosliv uten næring og impulser. Det viktigste elementet i så måte for meg, er søndagens høymesse, som er selve åndedrettet i mitt religiøse liv. Som en god impuls nummer to kommer samværet med trosfeller, de fleste i min egen menighet, gjennom kirkekaffe, komitearbeid og annet.

Kanskje er jeg ikke alene om å misjonere uten å være klar over det. Hver søndag når jeg kommer inn i kirken og jeg har knelt og gjort korsets tegn, søker blikket mitt et spesielt punkt, et i dobbelt forstand lyst hode som kneiser på en av benkene et godt stykke fremme i kirken. Hodet tilhører en ung dame som er en av dem jeg tilbringer kirkekaffen sammen med, og som derfor er en i menigheten som jeg kjenner relativt godt. Når blikket automatisk søker henne, er ikke i håp om at hun skal snu seg og hilse, slike sosiale ritualer er uinteressante i kirken, kanskje bortsett fra noen korte nikk til dem jeg pleier å sitte ved siden av fordi de i likhet med meg foretrekker den samme plassen hver gang.
Det er snarere fordi hun ikke snur seg, at blikket søker henne. Fordi hun er så konsentrert om det hun gjør. Hun ber, knelende, rak i ryggen og med høyreist hode. Den rake holdningen er neppe et uttrykk for hovmot, heller det motsatte. Ydmykhet og oppriktighet. Og konsentrasjon. Jeg vet ikke hva blikket hennes er festet på mens hun ber, tabernakelet kanskje, eller det store krusifikset som henger over alteret.

Hva består så hennes - formodentlig høyst ubevisste - misjonering i? I at hun har fått meg til å be daglig. Tidligere ba jeg nokså sporadisk, nå ber jeg hver dag. Det har igjen vekket en ambisjon om å be dypere og mer meditativt.
Kanskje ville ikke denne bedende skikkelsen talt til meg på samme måte hvis det ikke hadde vært en kjent og kjær person. Det er sikkert mange andre i kirken som har sin bønnestund før messen begynner, men dem legger jeg ikke merke til på samme måte, og blir følgelig heller ikke inspirert av i mitt åndelige liv.

Jeg kan også nevne et annet tilfelle for en god del år tilbake, kanskje ti år. Min kirkegang har ikke alltid vær så regelmessig i de ca 30 årene jeg har vært katolikk. Da jeg flyttet tilbake hit til hjembyen, hadde jeg en periode hvor jeg ikke gikk i kirken. Mens vi fortsatt hadde nonner her i byen, så jeg en dag en av dem i bokhandelen. Hun kjente ikke meg, men jeg visste selvsagt hvem hun var. Vi snakket ikke sammen, men hun smilte til meg, og dette smilet formidlet et budskap (også i dette tilfelle formodentlig høyst ubevisst): Du må begynne å gå i kirken igjen. Og så gjorde jeg det. Og siden har jeg gått i høymessen hver søndag.

Slik kan vi altså påvirke og inspirere hverandre, uten å være klar over det selv, og kanskje uten noen gang å få noen tilbakemelding på det. Det kan skje mellom kjente og ukjente. Misjonering kan man kanskje ikke kalle det, for jeg forestiller meg at misjonering er en bevisst og målrettet handling. Men en ubevisst sådan må man vel kunne kalle det. Jeg tenker meg også at den har to former; en «indre» misjonering blant trosfeller, og en «ytre» misjonering overfor omverdenen. Og nettopp det at den er ubevisst, gir den en egen skjønnhet i min øyne. Jeg tenker meg at slik viser Gud seg i vårt daglige liv. Slik bruker han oss som sine redskaper.