Jeg er ikke part i "Pollestad-saken" og har heller ikke tenkt å engasjere meg i den. Men Morgenbladet denne uken har en tre siders artikkel om saken, som jeg etter en foreløpig rask gjennomlesing ved frokostbordet synes virker journalistisk grundig og vederheftig (i motsetning til så mye annet som skrives om katolske forhold i disse dager), og som ga meg en følelse av overblikk. Overblikket går på de to fraksjonene som visstnok skal eksistere i norsk katolsk miljø, nemlig en liberal fraksjon konsentrert rundt St. Dominikus kloster i Oslo, og en konservativ fraksjon konsentrert rundt St. Olav domkirke. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen klar oppfatning av disse fraksjonene før i disse dager, og jeg betrakter ikke meg selv som tilhørende noen av dem. At konklusjonen på dette innlegget i noens øyne likevel vil plassere meg i den ene leiren, får så være.
Når jeg sier at jeg ikke har tenkt å engasjere meg i Pollestad-saken, betyr ikke det at den ikke berører meg. Det gjør den av to grunner. For det første konverterte jeg i St. Dominikus rundt 1980, altså i en tid da det angivelige "homomiljøet" der skal ha blomstret for fullt ifølge artikkelen i Morgenbladet. (Min konvertering var for øvrig en naturlig følge av opplevelsen jeg beskriver i DETTE innlegget, en opplevelse jeg hadde i St. Dominikus kirke.) For det andre er p. Reidar Voith min sogneprest i dag, og jeg har hørt hans versjon av saken fra hans egen munn.
I artikkelen i Morgenbladet blir Liv Hegna, tidligere menighetsrådsleder i St. Olav, sitert for å ha sagt: "Mange av oss var pinlig berørt over hvordan det utviklet seg i St. Dominikus-klosteret." Jeg går ut fra at hun sikter til det angivelige homomiljøet der. Når jeg bruker ordet "angivelig" i forbindelse med dette, er det fordi jeg, som tross alt må kunne påberope meg å ha tilhørt "kretsen rundt" St. Dominikus i denne perioden, aldri oppfattet noe "miljø" av denne typen. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg, i min ukompliserte tilværelse som hundre og ti prosent heterofil, var så naiv at jeg rett og slett ikke oppfattet tegnene på noe slikt. Det ble sagt at den og den var homofil, men hva så? Dette hadde knapt nok teoretisk interesse for meg, og jeg har heller ikke for vane å gå rundt og gruble over mine medmenneskers seksuelle legning. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette IKKE er et innlegg i "Pollestad-saken". Jeg påstår heller ikke at et homofilt miljø IKKE fantes i St. Dominikus, jeg sier bare at jeg ikke merket noe til det i den tiden jeg hadde mitt åndelige hjem der. Jeg opplevde heller ikke St. Dominikus som "elitistisk og eksklusivt" i negativ forstand, men i positiv forstand ser jeg det nærmest som et privilegium at min erfaring med å finne meg selv som troende menneske og som katolikk, fant sted i denne lille norske utposten av den tradisjonsrike kristne europeiske åndseliten. Det var et svært givende miljø på alle måter; religiøst, menneskelig, intellektuelt. Og uansett hva dette klosteret har eller ikke har rommet av syndig levnet, synes jeg det er beklagelig at dette eventuelt skal få overskygge dominikanernes udiskutable betydning for norsk katolisisme spesielt og norsk kultur og samfunnsliv generelt.
Ifølge artikkelen i Morgenbladet er stridens kjerne i realiteten Kirkens forhold til den moderne verden - om den skal være i dialog med den, eller være en rent konservativ kraft som vender den ryggen.
Dette er etter min mening et langt mer interessant spørsmål enn en beklagelig personstrid som kanskje like gjerne kunne ha forblitt i det lukkede rom.
Mitt møte med Kirken, via St. Dominikus, var i høy grad et møte med Det annet Vatikankonsils kirke. I dag ser vi en motstand mot Vat II, både i det som betegnes som konservative katolske kretser her i landet, og i Vatikanet, jfr. pavens varslede "reform av reformen". Ifølge professor Ola Tjørhom har paven skapt "et enormt armslag for antimodernister som kjemper mot Det annet Vatikankonsil".
Det er fremtidens kirke som er viktig. Å vende tilbake til fortiden, har aldri vært en fruktbar måte å møte fremtiden på. Om fremtidens kirke kan vi lese i Anne Bente Hadlands omtale av John L. Allens bok The Future Church i siste nummer av St. Olav (bladet kan lastes ned HER Artikkelen står på side 10).
Med tanke på fremtidens kirke etterlyser jeg også mer av den dristige tenkningen som Pierre Teilhard de Chardin gir uttrykk for i sin "Messe for all jorden", og som jeg omtalte i DETTE innlegget. Bønnen nedenfor peker etter min mening på en nærmest visjonær måte frem mot ånden i Det annet Vatikankonsil. Det er denne ånden vi må holde fast ved hvis Kirken skal komme videre, og hvis vi, i enhet med verden, skal kunne oppnå en dypere forening med Kirkens herre.
«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar