Den hellige Josef

Dagen i dag er også dagen for Josef arbeideren. Kirkens artikkel om den hellige Josef står å lese HER.

For noen uker siden ble jeg intervjuet av avisa Varden, i en serie om livssyn. Som publisist er jeg ikke ukjent med å bli intervjuet, men dette var første gang min katolske tro har vært vinklingen. «Så lyset i St. Dominikus» var overskriften. Det sikter til en opplevelse jeg har  beskrevet i DETTE tidligere blogginnlegget, en opplevelse som var avgjørende for at jeg ble katolikk. Eller rettere sagt: Den fortalte meg at det var katolikk jeg var. Å konvertere var for meg nemlig ikke å gå over fra det ene til det andre, men å ta konsekvensen av hva jeg var.


Før denne opplevelsen visste jeg ikke at jeg var katolikk. Men når jeg ser tilbake, ser jeg jo at livet mitt før dette hadde vært en prosess, om enn ubevisst, frem mot dette klimakset. Først etter denne hendelsen klarte jeg å se «frampekene» Gud hadde gitt meg allerede fra barnsben av.

Et av spørsmålene fra journalisten i Varden, var om jeg hadde en yndlingshelgen. Jeg ble først svar skyldig, men i neste øyeblikk kom det som den selvfølge det var, nemlig den hellige Josef.
For det første av Guds «frampek», ja det var nettopp den hellige Josef. I min fødeby Porsgrunn var det den gang en stor kommunitet av St. Josefsøstre som drev et stort sykehus, St. Josefs Hospital. Første gang jeg i det hele tatt hørte om den katolske kirke, var med andre ord via den hellige Josef. For meg som barn var disse førkonsiliære nonnene noen underlige skapninger, som nærmest lignet store pingviner når de gikk gjennom gatene. De tilhørte til de grader en annen verden. Men fra da av hadde jeg i hvert fall en viss oppfatning av det katolske. (Og for noen år siden ble ringen sluttet, da de to siste søstrene forlot byen og forærte meg en liten "husstatue" av den hellige Josef med Jesusbarnet på armen, se et stykke nede i spalten til høyre i bloggen.)

Som voksen katolikk står Josef fortsatt sentralt i min bevissthet. Ikke bare fyller han en av evangeliets merkeligste biroller, en rolle han ikke hadde bedt om, og som ganske sikkert overgikk hans forstand, men som meg er han også mann, ektemann og far. Og fordi jeg tror at han nettopp i kraft av disse egenskapene har spesielle forutsetninger for å forstå meg, ber jeg ofte til ham.

Slik vi møter ham i litteraturen, står han, både konkret og i overført betydning, som regel et skritt bak sin kone, verdens mest berømte kvinne.
«Jag kände mig så överflödig här,/En man är ofta bara till besvär,» sier Josef i Hjalmars Gullbergs diktsyklus Den heliga natten, slik menn gjerne gjør overfor fødselens bestyr og mysterium. Og i dette tilfelle var det jo dessuten snakk om mysterium i mer enn én forstand.

Josefs evner som snekker har den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago en viss oppfatning av i Jesusevangeliet: «Vi vet fra før at Josef er snekker av yrke, alminnelig dyktig i faget, men uten evner til det formfullendte om noen skulle bestille noe mer forseggjort.»

I Jesu barndomsbog, som jeg har i en nyere dansk utgave, står det om Josef: «En dag, da Josef, efter at have været på arbejde i flere uger, kom hjem med sin tømrer-økse i hånden og saven over skulderen, opdagede han, at Maria var gravid. Først blev han meget skamfuld, derefter helt ude af sig selv, og han råbte: «Herre! Tag min ånde fra mig! Jeg vil hellere være død end levende!»

Men Marias veninder beroligede ham: «Vi ved helt sikkert, at hun aldrig har været sammen med nogen mand. Hun er en ubesmittet jomfru. Der er blot sket det, som englen bebudede, at helligånden har gjort henne med barn.»

«Hvordan vil I have, jeg skal tro på, at det er helligånden eller en engel, der har gjort det?» spurgte Josef.

Men om natten kom englen til Josef: «Du skal ikke bekymre dig, Josef, det er rigtig nok. Helligånden har været hos Maria, og det barn hun skal føde er Guds søn, og han skal hedde Jesus. Han skal frelse al verden for dens synd, og han skal være konge over himlen og jorden.»

Da Josef havde fået den besked, glemte han sin bekymring, og han bad ydmygt Maria, om hun ville tilgive ham hans tvivl. Det ville hun gjerne, og de blev glade for hinanden igen.»

I Bønnebok for den katolske kirke finner vi dette om den hellige Josef, hentet fra Helgenblad av Paul Claudel:

Når verktøyet er satt på plass og dagens arbeid er slutt,

Når søvnen faller over Israel fra Karmel til Jordan,

Da begynner Josef med et dypt sukk sin samtale med Gud,

Likesom da han var ung, og det ble for mørkt til å lese.

Han ønsket seg visdommen, og fikk den til brud.

Han er stille som jorden når duggen legger seg.

Han er i overfloden og natten, trives med gleden, 

     trives med sannheten.

Maria er i hans varetekt, og han svøper henne i omsorg.

Mer enn en dag tok det ham å lære

     at han ikke lenger var alene.

En kvinne erobret hver del av det hjerte

     som nå er blitt faderlig og klokt.

Igjen er han i Paradis med Eva!

Det ansikt alle mennesker søker, det vender seg kjærlig 

     og underdanig mot Josef.

Josef er hos Maria og Maria er hos Faderen.

Og vi, vi ber om at Gud omsider må få adgang,

     han, hvis undergjerninger overgår vår forstand.

Om at hans lys ikke må slukkes av vår lampe,

     og hans ord ikke overdøves av vår støy.

Om at mennesket må forstumme, og ditt Rike komme

     og din vilje skje.

Om at vi må gjenfinne opphavet med dets dype gleder.

Om at havet må stilne, og Havets Stjerne stige,

Hun som har den bedre del.

     og fortærer det gamle Israels motstand med mildhet,

Du skjulte patriark, Josef, gi oss stillhet!