Palmegrenene klar til å innvies, før vi går i prosesjon inn i kirken.
Jeg er flere ganger blitt ønsket god påske allerede. Senest i går, lørdag, fikk jeg et brev som ble avsluttet med "alle gode ønsker om en deilig og doven påske". Det er hva jeg kaller en hedonistisk påskehilsen. Uansett - det er for tidlig. Vi er i slutten av fasten, ved inngangen til den hellige uke, den viktigste begivenheten i kirkeåret. Det er ingen god uke vi går inn i, og påsken er faktisk ikke begynt ennå.
Men vi lever i Norge, et land fjernt fra katolsk kultur og tankegang, og vi lever dessverre også i en etter hvert temmelig sekularisert del av verden. Påskens drama og mysterium er ikke det som opptar folk flest.
"Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid," hørte jeg en kvinnelig statskirkeprest si i en radiogudstjeneste for noen år siden. Tenk det, Hedda. For en ullen uttrykksmåte! Påsken er ikke "på mange måter" kirkens viktigste høytid. Den er kirkens viktigste høytid. Bortsett fra for dem som har stilt seg utenfor Kirken, som protestantene.
Før jeg sto opp i dag, hørte jeg begynnelsen på programmet Sølvsuper på NRK1, hvor den kvinnelige statskirkebiskopen som ble intervjuet, ble bedt om å sammenligne jul og nyttår. Ikke et ord om mysteriet. Den sentimentale julen klarer protestantene å forholde seg til, men påsken blir for tøff for dem. En underlig avvart av den kristne religion, som ikke klarer å møte selve kjernen, mysteriet i bar og naken form.
Å være katolikk er bokstavelig talt meningsfylt, men aldri mer meningsfylt enn i påsken, som i en stappfull kirke i dag, med palmegrener, i konsentrasjon om påskens drama.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar