Til DETTE innlegget i går på bloggen "Banker på pavens port", skrev jeg en kommentar som lyder omtrent som dette:
På den ene side har jeg lyst til å debattere alt styret rundt Kirken nå både i min egen blogg og kanskje også i mediene - i går var det for eksempel et gement angrep på Kirken fra redaktøren i en av lokalavisene her, det er fullstendig patetisk hvordan alle bladsmørere nå skal mene noe om Kirken - og jeg kunne godt tenkt meg å si min mening i Pollestad-saken, hvor motparten er min egen sogneprest. Men jeg kjenner at bare tanken på å involvere meg i debatt gjør noe med min indre ro som jeg ikke liker. En ting er det rent banale at jeg ikke har tid. Men hva vil jeg med denne bloggen? Det hender jeg gir uttrykk for meninger her, men den skal først og fremst være et forum hvor jeg kan utforske min egen tro og mitt forhold til Kirken, slik min egen programerklæring øverst til høyre lyder. Akkurat nå ser jeg det nærmest som en slags indre øvelse IKKE å involvere meg i den ytre støyen.
Kanskje er det unnfallenhet at jeg ikke gjør det, kanskje er det feighet. Kanskje jeg burde være med og gi Kirken en stemme. Samtidig tror jeg vi skal vokte oss for, slik jeg føler at Kirken faktisk gjør akkurat nå, å la omverdenen sette vår agenda som Kirke og som troende katolikker.
1 kommentar:
Ja, kanskje det er en del unfallenhet ute og går - for min egen del også.
Som nybakt katolikk synes jeg det er vanskelig å mene så mye om de konkrete sakene. Jeg er fortsatt full av entusiasme over de nyoppdagede skattene som skjuler seg i Kirken, og ønsker jo heller å uttale meg om disse, men det er vanskelig med den støyen, som du sier.
Jeg føler også roen i mitt indre, for jeg vet at hva som enn måtte komme fram av menneskelige synder og skandaler, så endrer ikke dette hva Kirken er som vesen; startet av Gud, tuktet av Gud, stadig gjenopprettet av Gud, tilhørende Gud.
Og det er Gud selv som skal skille geitene fra fårene - til slutt.
Legg inn en kommentar