Barnetro og voksentro

Om barnetro sier Langslet (jfr. innlegget under):

"I vårt land hører vi ofte om barnetroen. 'Jeg har bevart min barnetro,' sier fromme gamle mennesker. Det er vakkert som bilde, og det står jo i Evangeliet at vi må bli som barn igjen. Men selv et vakkert bilde kan strekkes for langt. Barnetro er selvsagt utmerket - for barn. Men vi bør huske Apostelens ord: 'Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.' )1. Kor. 13, 11)

Av troende voksne mennesker kreves en voksen tro. Den må integreres i personligheten, prøves mot våre modne erkjennelser og erfaringer - og ikke forvises til et skjermet, infantilt anneks av vårt sjeleliv. Troen er en stor gave - men kanskje bør vi innrømme at det er også tvilen, for vi er skapt til tankens uro og modne overveielser. Gud må ha hatt en mening med å skape oss slik. Vanskeligheter melder seg alltid, og vi bør ikke reagere på dem med å trekke klaffene ned og nekte å tenke. Utfordringen er at vi skal vokse på dem. Og som kardinal Newman har sagt: Tusen vanskeligheter utgjør ikke en tvil.

Hva er det da som kjennetegner en voksen tro? Mange mener at det må være en kritisk og eklektisk holdning til de mange trossannheter som frembys. Eller om jeg får lov å karikere: De innbyr oss til å vandre langs trossannhetenes tilbudsdisk nesten som ved hotellenes lunchbuffeter, og forsyne seg med det man har lyst på, men la det andre ligge urørt. Slik kan enhver komponere sin egen trosmeny: 'Jeg godtar at Jesus er Guds sønn, men dette med jomfrufødsel og legemlig oppstandelse kan jeg slett ikke godta.'

Men troen, Kirkens tro, er en sammenhengende helhet, selv om ikke alle elementer i den er like sentrale. Kirkens tro ble båret videre ved apostlenes vitnesbyrd gjennom århundrer, avklart og utdypet av kirkefedree, konsilene, teologiske meningsbrytninger som hører til de viktigste innslag i tenkningens historie. Kirken er, som allerede Paulus sier (f.eks. 1. Kor. 12, 27) Kristi legeme, der han er hodet og vi er lemmene, og troen er så å si hans åndedrett gjennom dette usynlige legeme. Kirkens tro har derfor de samme fire kjennetegn som Kirken selv har ifølge trosbekjennelsen: den er én, hellig, katolsk (dvs. universell) og apostolisk (dvs. bygget på apostlenes vitnesbyrd).

Den som utenfra forholder seg til Kirkens tro etter den moderne selvplukk-metoden, lider av en intellektualistisk misoppfatning om hva kristen tro er, og opphøyer seg selv til individualistisk overdommer over Kirkens trosvitnesbyrd."