Vi vet at Gud ikke finnes.

Den danske filosofen Klemens Kappel (lektor i filosofi ved Københavns Universitet) vet at Gud ikke finnes. Det forteller han i bloggen sin på nettsiden til den danske avisen Politiken. Innlegget, som finnes på DENNE lenken, inneholder riktig nok bare påstanden om at Gud ikke finnes, ikke noe bevis, men siden det bare er det første innlegget av seks, går jeg ut fra at beviset kommer etter hvert. Her gjelder det å følge med!

I don't believe in God

"I don't believe in God, but I miss Him."
Julian Barnes i sin nyeste bok, som handler om døden: Nothing to be Frightened of.

Sagt om boken:
"A superb new book ... a disquisition on death that addresses religion, philosophy, literature, identity, memory, evolutionary biology and the nature of the universe. It is his funniest and frankest work yet." (Daily Telegraph)

Gud som mekaniker

"Newton ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» - mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens da han påpekte at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig klump masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i."

(Fra den norske Wikipedia-artikkelen om Newton)

Hør, hør ...

Portrettet avfotografert fra Dagbladet Magasinets forside lørdag 24. april. Originalfoto: Linda Næsfeldt



"Og hvis man trenger forbilder for sterk, personifisert kirkeledelse, er det bare å se på den katolske kirkens biskop i Oslo, Bernt Eidsvig. Hvis det er en person som har stått oppreist i stormen om kirkens sakramenter de siste ukene, så er det han. Protestantene i statskirken har noe å lære av katolikkene, om selvstendighet og uavhengighet."

Fra lederen i Morgenbladet i dag, med tittelen "La kirken være kirke", om lokaliseringen av den nye "sjefsbiskopen" i statskirken. Et lite PS til sitatet: Det er vel ikke akkurat sakramentene i den katolske kirke det har stormet rundt de siste ukene, men denne unøyaktigheten får være journalisten tilgitt. Den stiller vel omtrent i samme klasse som da spaltisten Marie Simonsen i Dagbladet røpet at hun trodde sølibatet var et dogme. Det er ikke lett med noe så fremmedartet som det katolske ... )

What's in a name?

Under en middag i oversetterforeningen i fjor kom jeg i snakk med en kollega som fortalte at hun forsket i litterær onomastikk, et emne jeg ikke engang hadde hørt om. En meget kort Wikipedia-artikkel om temaet finnes HER. Her finner man også en referanse til artikkelen "Personnavn i litteraturen" i Norsk Litterær Årbok 2006, av Benedicta Windt, som er identisk med den omtalte kollegaen. Benedicta Windt-Val, som hun heter nå, er, foruten oversetter og for tiden styremedlem i Norsk Oversetterforening, nybakt dr. philos. i dette temaet og formodentlig en av Norges fremste kapasiteter på området. Da jeg hørte henne fortelle om hva hun drev med, og hennes interesse for navnenes betydning i Sigrid Undsets litteratur spesielt, tenkte jeg at dette må vi høre om i foredragsrekken Katolsk Forum, som jeg er med og arrangerer i menigheten i hjembyen. I går kveld hadde vi gleden av å ha Benedicta på besøk. Hun er ikke selv katolikk, men er av visse årsaker fortrolig med den katolske sfære og har således langt større forståelse for og innsikt i Undsets forhold til katolisismen enn mange forskere for hvem dette er fremmed mark.
Foredraget hun holdt for oss i går, handlet om navnenes betydning i Sigrid Undsets to konversjonsromaner Gymnadenia og Den brennende busk. Windt-Val omtaler selv foredraget slik:

De såkalte konversjonsromanene, "Gymnadenia” og
“Den brennende busk”, inneholder flere dimensjoner enn
Undsets øvrige samtidsromaner - religiøse, politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og psykologiske.

Tobindsverket er blitt betegnet på ulike måter: som en en realistisk roman,
en konversjonsroman, en fortelling om “en sjelelig reise”, en idéroman,
en moderne utviklingsroman, en psykologisk utviklingsroman og
en katolsk propagandaroman. Noen kritikere har vært opptatt av
verkets selvbiografiske trekk og hevder at Paul Selmers liv i større
eller mindre grad speiler Sigrid Undsets egen vei frem til den
katolske kirken. Det er med andre ord et verk med mange ulike nivåer.

Persongalleriet i romanene er stort og omfatter personer fra
tre generasjoner, hjemmehørende i ulike miljøer i inn- og utland,
og navnene på mange av disse personene fungerer som nøkler til
en bedre forståelse av verkenes tematikk og av
personenes karakter og handlemåte."

Windt-Val formidlet, gjennom et usedvanlig velstrukturert og inspirerende foredrag, et vell av fakta om disse bøkene, belyst gjennom Undsets omhyggelig bevisste navnevalg. Og Undset er ikke den eneste forfatteren som bruker navn på denne måten; jeg fikk forståelsen av at det er vanligere at forfattere gjør det enn at de ikke gjør det. Uhyre fascinerende. En helt ny innfallsvinkel til litteraturen.

Morgenbladet i dag - og fremtidens kirke

Jeg er ikke part i "Pollestad-saken" og har heller ikke tenkt å engasjere meg i den. Men Morgenbladet denne uken har en tre siders artikkel om saken, som jeg etter en foreløpig rask gjennomlesing ved frokostbordet synes virker journalistisk grundig og vederheftig (i motsetning til så mye annet som skrives om katolske forhold i disse dager), og som ga meg en følelse av overblikk. Overblikket går på de to fraksjonene som visstnok skal eksistere i norsk katolsk miljø, nemlig en liberal fraksjon konsentrert rundt St. Dominikus kloster i Oslo, og en konservativ fraksjon konsentrert rundt St. Olav domkirke. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen klar oppfatning av disse fraksjonene før i disse dager, og jeg betrakter ikke meg selv som tilhørende noen av dem. At konklusjonen på dette innlegget i noens øyne likevel vil plassere meg i den ene leiren, får så være.

Når jeg sier at jeg ikke har tenkt å engasjere meg i Pollestad-saken, betyr ikke det at den ikke berører meg. Det gjør den av to grunner. For det første konverterte jeg i St. Dominikus rundt 1980, altså i en tid da det angivelige "homomiljøet" der skal ha blomstret for fullt ifølge artikkelen i Morgenbladet. (Min konvertering var for øvrig en naturlig følge av opplevelsen jeg beskriver i DETTE innlegget, en opplevelse jeg hadde i St. Dominikus kirke.) For det andre er p. Reidar Voith min sogneprest i dag, og jeg har hørt hans versjon av saken fra hans egen munn.

I artikkelen i Morgenbladet blir Liv Hegna, tidligere menighetsrådsleder i St. Olav, sitert for å ha sagt: "Mange av oss var pinlig berørt over hvordan det utviklet seg i St. Dominikus-klosteret." Jeg går ut fra at hun sikter til det angivelige homomiljøet der. Når jeg bruker ordet "angivelig" i forbindelse med dette, er det fordi jeg, som tross alt må kunne påberope meg å ha tilhørt "kretsen rundt" St. Dominikus i denne perioden, aldri oppfattet noe "miljø" av denne typen. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg, i min ukompliserte tilværelse som hundre og ti prosent heterofil, var så naiv at jeg rett og slett ikke oppfattet tegnene på noe slikt. Det ble sagt at den og den var homofil, men hva så? Dette hadde knapt nok teoretisk interesse for meg, og jeg har heller ikke for vane å gå rundt og gruble over mine medmenneskers seksuelle legning. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette IKKE er et innlegg i "Pollestad-saken". Jeg påstår heller ikke at et homofilt miljø IKKE fantes i St. Dominikus, jeg sier bare at jeg ikke merket noe til det i den tiden jeg hadde mitt åndelige hjem der. Jeg opplevde heller ikke St. Dominikus som "elitistisk og eksklusivt" i negativ forstand, men i positiv forstand ser jeg det nærmest som et privilegium at min erfaring med å finne meg selv som troende menneske og som katolikk, fant sted i denne lille norske utposten av den tradisjonsrike kristne europeiske åndseliten. Det var et svært givende miljø på alle måter; religiøst, menneskelig, intellektuelt. Og uansett hva dette klosteret har eller ikke har rommet av syndig levnet, synes jeg det er beklagelig at dette eventuelt skal få overskygge dominikanernes udiskutable betydning for norsk katolisisme spesielt og norsk kultur og samfunnsliv generelt.

Ifølge artikkelen i Morgenbladet er stridens kjerne i realiteten Kirkens forhold til den moderne verden - om den skal være i dialog med den, eller være en rent konservativ kraft som vender den ryggen.
Dette er etter min mening et langt mer interessant spørsmål enn en beklagelig personstrid som kanskje like gjerne kunne ha forblitt i det lukkede rom.

Mitt møte med Kirken, via St. Dominikus, var i høy grad et møte med Det annet Vatikankonsils kirke. I dag ser vi en motstand mot Vat II, både i det som betegnes som konservative katolske kretser her i landet, og i Vatikanet, jfr. pavens varslede "reform av reformen". Ifølge professor Ola Tjørhom har paven skapt "et enormt armslag for antimodernister som kjemper mot Det annet Vatikankonsil".

Det er fremtidens kirke som er viktig. Å vende tilbake til fortiden, har aldri vært en fruktbar måte å møte fremtiden på. Om fremtidens kirke kan vi lese i Anne Bente Hadlands omtale av John L. Allens bok The Future Church i siste nummer av St. Olav (bladet kan lastes ned HER Artikkelen står på side 10).

Med tanke på fremtidens kirke etterlyser jeg også mer av den dristige tenkningen som Pierre Teilhard de Chardin gir uttrykk for i sin "Messe for all jorden", og som jeg omtalte i DETTE innlegget. Bønnen nedenfor peker etter min mening på en nærmest visjonær måte frem mot ånden i Det annet Vatikankonsil. Det er denne ånden vi må holde fast ved hvis Kirken skal komme videre, og hvis vi, i enhet med verden, skal kunne oppnå en dypere forening med Kirkens herre.

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

Et større perspektiv

"Ett menneske betrakter et glass og ser at det er halvveis tomt, en annen ser på det samme glasset og erklærer at det er halvveis fullt. Ett menneske betrakter Kirkens historie og ser bare Kirkens medskyldighet i føydalsystemet, korstogene, Innocens III's og Bonifatius VIII' anmassende krav, dens blindhet overfor reformasjonens opptrekkende uværsskyer, dens ufølsomhet overfor Østen, den etterreformatoriske periodens tørre skolastikk, dens behandling av Galilei-affæren, dens krigserklæring overfor alt det nye i det 19. århundre, dens undertrykkelse av teologisk frihet under Pius X, dens diplomatiske nøling overfor nazismen.

En annen betrakter den samme kirken og bemerker hvordan den på en usedvanlig og i siste instans uforklarlig måte skapte enhet av de kristologiske stridigheters tilsynelatende kaos i det 4. og 5. århundre. En annen undrer seg over hvordan Kirken kan være både Johannes' og Paulus', Lukas' og Timoteus' kirke, martyrenes og apologetenes, Gregor av Nyssas og Augustin av Hippos, Gregor den stores og Anselm av Canterburys, Frans av Assisis og Thomas Aquinas, klosterlivets som en protest mot politiske og sosiale privilegier og senere som bæreren av den vestlige kultur, heroiske reformatorers som Katarina av Sienas og vår tids helgeners som Johannes XXIIIs og Dorothy Days. Men kanskje må man mer enn noe annet eller noen annen forundres over Det annet vatikankonsils kirke: en pluralistisk kirke som er åpen for pluralisme, en moderne kirke som er åpen for det nye, en økumenisk kirke som er åpen for hele verden (den bokstavelige betydning av økumenisk), en levende kirke som er åpent for nytt liv og for den forandring det medfører og krever, og en katolsk kirke, som prinsipielt er åpen for enhver sannhet og enhver verdi.

For den lutherske kirkehistorikeren Martin Marty ved Chicago University er katolisismen "en familie av apostolske kirker i rik regional, nasjonel og etnisk forskjellighet; den er en tro som lærer meg at når man har en kjerne eller et sentrum, kan man skape plass for et mangfold av tilsynelatende konkurrerende elementer som gjensidig påvirker hverandre". ("Something Real and Lumpy", U.S. Catholic, 44. bd., mai 1979, s. 79)

Som i det amerikanske flagget er det her farger som andre også har, det er mønstre som andre fremviser, det er symboler som også andre benytter. Men ingen annen kirke eller tradisjon innenfor Kristi legeme setter dem sammen på akkurat denne måten. Det er i denne spesielle konstellasjonen at katolisismens særegenhet uttrykkes og avsløres. Den uttrykkes i dens systematiske teologi, i dens dogmer, i dens liturgiske liv, særlig i dens eukaristi, i dens mangfold av spiritualiteter, i dens ordenssamfunn og i dens legapostolat, i dens sosiallære og engasjement for rettferdighet, fred og menneskerettigheter, i dens utøvelse av kollegialitet og i dens peterstjeneste."

Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.
Niels Steensens Forlag 1987
Oversatt fra dansk av bloggeren
Den danske utgaven er ikke lenger å få. Den amerikanske originalutgaven, Catholicism, er fortsatt tilgjengelig, nå i 3. utgave fra 1994. Den danske utgaven er oversatt fra førsteutgaven i 1981.