Opp til Jerusalem

Palmegrenene klar til å innvies, før vi går i prosesjon inn i kirken.


Jeg er flere ganger blitt ønsket god påske allerede. Senest i går, lørdag, fikk jeg et brev som ble avsluttet med "alle gode ønsker om en deilig og doven påske". Det er hva jeg kaller en hedonistisk påskehilsen. Uansett - det er for tidlig. Vi er i slutten av fasten, ved inngangen til den hellige uke, den viktigste begivenheten i kirkeåret. Det er ingen god uke vi går inn i, og påsken er faktisk ikke begynt ennå.
Men vi lever i Norge, et land fjernt fra katolsk kultur og tankegang, og vi lever dessverre også i en etter hvert temmelig sekularisert del av verden. Påskens drama og mysterium er ikke det som opptar folk flest.
"Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid," hørte jeg en kvinnelig statskirkeprest si i en radiogudstjeneste for noen år siden. Tenk det, Hedda. For en ullen uttrykksmåte! Påsken er ikke "på mange måter" kirkens viktigste høytid. Den er kirkens viktigste høytid. Bortsett fra for dem som har stilt seg utenfor Kirken, som protestantene.
Før jeg sto opp i dag, hørte jeg begynnelsen på programmet Sølvsuper på NRK1, hvor den kvinnelige statskirkebiskopen som ble intervjuet, ble bedt om å sammenligne jul og nyttår. Ikke et ord om mysteriet. Den sentimentale julen klarer protestantene å forholde seg til, men påsken blir for tøff for dem. En underlig avvart av den kristne religion, som ikke klarer å møte selve kjernen, mysteriet i bar og naken form.
Å være katolikk er bokstavelig talt meningsfylt, men aldri mer meningsfylt enn i påsken, som i en stappfull kirke i dag, med palmegrener, i konsentrasjon om påskens drama.

En liten ting

Denne fyrstikkesken sto på disken i St. Olav bokhandel da jeg var innom der forleden dag, og jeg innfridde butikkens forventning om at jeg skulle impulskjøpe den da jeg sto og betalte boken jeg egentlig hadde kommet for. Nå står den på peishyllen og er nesten et lite husalter i sin estetiske enkelhet.

(For den som lurer på hvilken bok jeg kjøpte, så var det biskop Grans bok om Det annet vatikankonsil, omtalt to innlegg nedenfor. Den jeg leser, har jeg nemlig bare lånt, og jeg vil gjerne ha den selv.
Jeg skulle også ha Thomas à Kempis' Om Kristi etterfølgelse. Den hadde de også, men jeg fikk beskjed om at den snart kom i en ny, fin innbundet utgave, så dermed ventet jeg med den.)

Ord for dagen

Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud skal ha tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke kan ha tid til Gud.

Dag Hammarskjöld: Veimerker

Jeg leser biskop Grans bok om Det annet Vatikankonsil for tiden. I et innlegg nylig gjenga jeg et utdrag om legfolkets apostolat. Her er et utdrag om samvittigheten.


"Kirken tar klart avstand fra alle frihetsdoktriner som hevder at mennesket er uavhengig, ikke bare av ytre instanser, men også av Gud. Det er derfor de tidligere paver har uttalt seg så negativt om emnet: De rettet seg mot filosofiske teser som forfektet en slik total uavhengighet. En modning innen Kirkens tankegang gjør at vi i dag kan formulere den kristne stillingtagen på en annen måte. Når Kirken nå (i særdeleshet Johannes XXIII i sin encyklika Pacem in terris) forsvarer den individuelle samvittighets absolutte suverenitet vis-à-vis alle ytre autoriteter, så forfekter den menneskets totale avhengighet av Gud alene.

Den katolske kirke mener selvsagt fremdeles at Gud har åpenbart sin sannhet i og gjennom Kirken, men at denne sannhet aldri kan påtvinges noen; den må erkjennes i frihet. Ja, enhver som ærlig følger samvittighetens stemme, følge Guds stemme - selv om samvittigheten skulle føre ham ut av Kirken. Et slikt menneske må respekteres og aktes av alle katolikker.

Dette syn på samvittighetens suverenitet setter imidlertid strenge krav til subjektiv ærlighet: Bare den som etter beste evne søker sannheten, og ikke skyr noen anstrengelse for å finne frem til den, kan gjøre krav på å handle i henhold til sin samvittighet. (Allikevel er det bare Gud som vet i hvilken grad et menneske virkelig oppfyller disse krav.) En viktig konsekvens av denne lære er at den enkelte også har full rett til å utøve sin religion slik hans samvittighet byr ham å gjøre det."

John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav Forlag, Oslo 2001

Dagens sitat

"Vel, som jeg har antydet, har jeg ingen innvendinger mot noen persons religion, den kan være som den vil, så lenge denne personen ikke dreper eller krenker noen annen, fordi denne andre ikke tror det samme. Men når en manns religion blir helt vanvittig, når den blir en direkte plage for ham og, kort sagt, gjør denne vår verden til et ubehagelig vertshus å losjere i, da synes jeg det er på høy tid å ta dette individet til side og drøfte saken med ham."

Herman Melville: Moby Dick
Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Gullkorn

"Religion hadde han lite til overs for. Det var det gode i livet Tarjei trodde på."

Fra en nekrolog i Aftenposten i dag tirsdag 23. februar 2010.

Legfolkets apostolat

"Ikke minst for meg var skjemaet Legfolkets apostolat en givende opplevelse, som gav fordypet innsikt og forfriskende perspektiver. Sant nok var marken allerede pløyd opp av teksten om Kirken som helt i utgangspunktet fokuserte på Guds folk: hele Kirken, der alle har sin plass, fra nydøpte barn til paven i Roma. Dessuten gav det for første gang i konsilsammenheng en teologisk 'rehabilitering', kall det gjerne en restaurering, av legfolkets status innenfor rammen av Kirkens hierarkiske struktur. Istedenfor den 'umælende masse', som det var opp til hierarkiet å evangelisere eller belære, trådte en annen og eldre visjon. Alle utgjør vi et fellesskap, Guds folk på vandring mot sitt evige mål. Også legfolket har en iboende prestelig verdighet, for alle døpte er delaktige i det alminnelige prestedømme. Vår tekst tok sitt utgangspunkt her, med ordet apostolat som nøkkelbegrep. Enhver kristen er en apostel i kraft av sin dåp og konfirmasjon (som i Den katolske kirke er et sakrament), ja, har som gudgitt oppgave å delta i Kirkens tidløse misjon - ikke i konkurranse men i samarbeid med hierarkiet som har mottatt de nødvendige fullmakter fra oven. Også lege menn og kvinner har sin sendelse fra Vårherre."

Biskop John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav forlag 2001