På vei til kirken i dag ...

Endelig kan jeg også bruke den kjente og kjære formuleringen «på vei til kirken i dag». På vei til kirken i dag rakk jeg nemlig å høre innledningen på et innslag i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1 (hjemmesiden finner du HER, men den er i skrivende stund ikke oppdatert så man kan høre programmet, irriterende typisk for NRK). Innslaget handlet om Kirkens situasjon i Frankrike akkurat nå, med høy gjennomsnittsalder på prester (70 år!), få nye kall og lav kirkesøkning, og - som en reaksjon på dette - «import» av prester fra Afrika og det man kaller «omvendt misjon». Dette med Kirkens situasjon i de tradisjonelt katolske landene her i Europa synes jeg er veldig interessant, og jeg vil tro det ligger store utfordringer for Kirken her. Av det lille jeg fikk med meg av programmet, fremgikk det blant annet at de afrikanske prestene trakk nye grupper til Kirken i Frankrike. Pussig nok hadde vår egen prest et slags apropos til dette i prekenen i dag, da han snakket om at i en kanadisk katolsk kirke er det stort sett kanadiere, i en italiensk katolsk kirke stort sett italienere etc, mens det i vår lille lokale kirke her i Norge er rundt åtti nasjonaliteter (og dette mangfoldet er vel typisk for Kirkens situasjon i Norge generelt). Så kanskje sekulariseringen i de tradisjonelt katolske landene ikke bare er av det onde? Kanskje de kan føre til en fornying som Kirken der trenger?

John F. Kennedy

I disse presidentvalgtider kan det kanskje være interessant å vite at John F. Kennedy var den første og foreløpig eneste katolikken som har vært president i USA.

Liten katolsk bønnebok

Dette ser ut som en bok jeg kunne tenke meg. Kommer den til et bokskap nær meg, tro? Eller finnes den der allerede? Jeg hadde ikke hørt om denne boken før. Trykk HER for å lese mer.

Mirakler

Kanskje jeg omsider skal få sett klassikeren Miracle on 34. Street til jul i år?



For en tid siden leste jeg at ifølge den britiske matematikeren J.E. Littlewood opplever vi et mirakel i gjennomsnitt hver 35. dag. Jeg vet ikke hvor Littlewood befinner seg religiøst sett eller om det overhodet er noe religiøst aspekt med i utregningene hans, eller om det rett og slett bare er sannsynlighetsberegning. Heller ikke vet jeg hva definisjonen hans av et mirakel er. Men - jeg må tenke på Littlewood hver gang jeg er inne og sjekker besøkstallet på denne bloggen. Det ligger nemlig akkurat nå på 10 stk. per dag, som tilbringer nesten to og et halvt minutt her i gjennomsnitt, til tross for at min innsats på denne bloggen er meget laber for tiden. Dette opplever jeg som et mirakel. Som et daglig mirakel, vil jeg faktisk si. Jeg ligger med andre ord langt over Littlewoods gjennomsnitt når det gjelder å oppleve mirakler. Og det er kanskje et mirakel i seg selv?

Ord for dagen

"Biletet av den typiske konvertitten som lett liberal høgremann, matmons og vinkjennar med kulturelle preferansar for Italia og Frankrike, har endra seg raskt."

Pater Arnfinn Haram i DETTE innlegget på bloggen sin.


Tja, jeg kan vel ikke akkurat si at jeg kjenner meg igjen i dette, selv om jeg nyter min daglige rødvin og prøver å holde middelhavsdiett i matveien. En viss kulturell orientering kan jeg vel heller ikke si meg fri for, siden jeg rent faktisk er kulturarbeider, men jeg svermer ikke spesielt for hverken Italia eller Frankrike. Lesere av den andre bloggen min vil ha oppfattet av jeg først og fremst er skandinav, med et nært forhold til våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg har jeg en viss dragning mot Tyskland og tysk språk og kultur, men det gir ikke særlig kred er jeg redd. Min politiske orientering holder jeg for meg selv. For øvrig må det sies at Harams innlegg er høyst lesverdig i disse "Dagbladet-goes-catholic"-tider. Jeg deler riktig nok ikke hans frykt for at vi katolikker ikke skal få leve i landet, men angrep av Gelius' kaliber trodde jeg faktisk hørte fortiden til. Dagbladets interesse for den katolske kirke kan virke både søkt og påtatt, men jeg ser også noe annet i den, som det virker på meg som om få eller ingen andre ser: en iboende religiøs lengsel, som riktig nok hverken kan eller vil innrømmes, annet enn som overflatisk journalistikk og eventuelt ironi, men den som har øyne å se med, kan se den. Det er Kirkens lære at vi alle er kalt til et samfunn med Gud, men noen - svært mange - stritter imot så godt de kan. Dem om det - vi har alle vår vei, og andre menneskers vei ligner ofte ikke vår. Det må vi godta. Men det er altså dette kallet jeg mener å se bak både Dagbladets og for den saks skyld Klassekampens interesse for det katolske. Et kall som kanskje hverken oppfattes eller godtas av dem det er rettet mot, men som allikevel gir i hvert fall meg et visst håp.

Veier

«Det finnes ikke to mennesker som kommer samme vei til Gud. Det er meget, meget få som når frem til Ham uten å snuble og falle. Det finnes sæd som gror lenge i mørke før spirene skyter opp i solen ... Det er andre arter som når frem i lyset på en eneste dag ... »

Morris West: Fiskerens sko. Roman 1963.
Norsk oversettelse Gerd Hoff, Gyldendal 1968.

«For så mange siden Natanaels dager har det skjedd nettopp slik: Plutselig, dramatisk, nesten sjokkartet. Det er Paulus, kravlende blendet ved hestens føtter utenfor Damaskus. Det er Augustin, opprevet og nervøs i en hage - en tilfeldig stemme over gjerdet sier bare: ’Ta og les!’ Det blir avgjørende - ’tilfeldigheter’ som det heter. Og alle de andre. Hos dem blir troen akutt drama. Vi kjenner dem: Martin Luther, Blaise Pascal, John Wesley, Hans Nielsen Hauge, Paul Claudel - og så mange, like til vår ukjente sidemann ved nattverdsbordet.

Men ved siden av dem går en annen rase gjennom troens verden - den faller kanskje mindre i øynene, men den både får og gir like meget. Det er den stille veksts mennesker. De hvis religiøse liv minner snarere om Jesu lignelse om såkornet: lenge skjult, tålmodig lite gjennom årstiden, sugende næring fra så mange små fine røtter og forgreninger, inntil det livet nesten umerkelig har nådd sin fulle vekst og står der rotfestet det også.

’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter! Det lyder som unnvikende svar. Men det er meget presise svar. Fra dåpen av begynte en prosess, lenge i det skjulte. Kår, mennesker, bøker, reiser, tanker, erfaringer, sorger og gleder - i den innviklede veven som danner en menneskeskjebne, var det viklet en bestemt tråd inn i mønsteret. Ikke alltid synlig, men ubrytelig til stede. En tid undret de seg over den, når de da så den. Så viklet de den opp og prøvet den, kanskje under en livskrise. Den var sterk, den holdt.

Slik, tror jeg, er kristendommen, troen på Evangeliets sannhet, langsomt blitt bygget opp i så mange av oss, kanskje gjennom atskillige år. Vi øyner et merkelig perspektiv bakover, med takknemlighet til levende og døde på mange kanter av livet. Takknemlighet for at troens bevissthet, dens gjennombrudd til en holdning, oppleves - ikke som et brudd, men som en lenge forberedt konsekvens, en organisk riktig nødvendighet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling St. Olav forlag 1976.
«Under fikentreet.» Ved en konversjon. Johannes 1, 35-51.

Brød og vin

"Brød og vin er godt," sa min hustru mens vi ventet på maten på en fransk restaurant i København i kveld.
"Ja, er det noe rart at Kirken har én milliard medlemmer," sa jeg.

Kanskje snakket vi forbi hverandre, kanskje ikke.