«Er du katolikk?» spurte Gutten.
«Ja,» sa Rose.
«Det er jeg også,» sa Gutten. Han tok henne i armen og trakk henne med seg ut på den mørke, regnvåte gaten. Han brettet opp kraven på jakken sin og ga seg til å løpe, idet et lyn glimtet frem, og tordenen fylte luften. De løp fra port til port, helt ned til strandpromenaden hvor de søkte ly i et av regnværsskurene. De hadde det for seg selv denne larmende, tordensvangre natten. «Jeg har til og med vært med i et kor en gang,» betrodde han henne, og plutselig begynte han å synge med hes, brusten guttestemme. «Agnus Dei qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem.» En hel forsvunnen verden dukket frem i stemmen hans - den klart opplyste kroken nedenfor orgelet, lukten av røkelse og nyvaskede messeserker, og musikken. Musikk, hva slags musikk spilte ingen rolle - «Agnus Dei», «kyss meg i natt og i morgen», «hvert postbud som ringer», «credo in unum Deum» - all musikk rørte ham, talte om ting han ikke forsto.
«Går du til messe?» spurte han.
«Av og til,» sa Rose. «Det kommer an på hvor meget jeg har å gjøre. Som oftest greier jeg ikke å komme meg av gårde i tide.»
«Det spiller ingen rolle for meg hva du gjør,» sa Gutten. «Jeg går ikke til messe.»
«Men du tror da vel?» sa Rose bønnfallende. «Du tror da vel at det er sant.»
«Det er klart det er sant,» sa Gutten. «Det er da ikke mulig å tenke seg noe annet,» fortsatte han hånlig. «Det er det eneste som det er mening i. Disse ateistene,» fortsatte han, «skjønner ingenting. Det er klart at Helvede finnes, Flammer og fordømmelse,» sa han med blikket festet på det mørke, urolige vannet og lynene og lyktene på Palace Pier som sloknet en efter en, «pinsler.»
«Og så Himmelen,» sa Rose engstelig, mens regnet øste ned.
«Kanskje det ja,» sa Gutten. «Kanskje det også.»
Graham Greene: Brighton Rock
Oversatt av Peter Magnus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar