Den liflige juleklangen av mammon

Hvert år i advent hengir våre protestantiske medtroende seg til et selsomt ritual som kalles «julekonserter». For mange av dem er dette trolig deres eneste kirkebesøk i årets løp, og de betaler da i dyre dommer for å komme inn i sin egen kirke. Dette ritualet dreier seg om to ting: penger og følelser. Julen er følelsenes tid og den eneste begivenheten i kirkeåret protestanter klarer å forholde seg til. Jeg har et lønnlig håp om at de innerst inne vet at påsken er kristenhetens viktigste høytid, men jeg er slett ikke sikker. (Jeg hørte en gang en kvinnelig statskirkeprest som i en radiopreken uttalte følgende: «Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid.» Bare en protestant kunne formulere seg på en så vag måte om påsken.)

Men julen er grei for protestantene, for da kan de hengi seg uforbeholdent til følelsene. Og er det noe som gir protestanter «den rette julestemningen», er det julekonsertene. Litt åndelig føde må de jo ha i sin kommersielle og fråtsende advent. Hvor mange millioner dette kirkelige kremmermarkedet omsetter for i ukene før jul, kan bare bli spekulasjoner, men det dreier seg om mange titalls.

Tradisjonen begynte på et relativt behersket nivå for rundt 20 år siden. Det var visstnok presten Karsten Isachsens idé, i samarbeid med Rune Larsen og Anita Skorgan. I mange år hadde disse markedet for seg selv. Etter hvert har Skorgan og Larsen knyttet til seg Marian Aas Hansen og Tor Endresen. Og veteranene holder fortsatt koken: «Hele 47 kirker skal Skorgan & co. besøke fram til 22. desember. Konserten i Gjøvik går relativt sent på kvelden, ettersom firkløveret skal avvikle en forestilling på Lillehammer før de avslutter kvelden i Gjøvik kirke,» kunne Oppland Arbeiderblad melde 8. november i år.

Men i årenes løp har flere og flere artister oppdaget dette lukrative markedet. «De to neste ukene kan du velge mellom minst 60 julekonserter i vårt distrikt,» skrev Drammens Tidendes nettavis i desember 2007. Og aktivitetsnivået har neppe avtatt siden da.

I hvert fall for Larsens og Skorgans vedkommende heter det seg at overskuddet går til noe som heter Strømmestiftelsen. Det er formodentlig en veldedig organisasjon, som fungerer som moralsk alibi for artistene. I enkelte omtaler heter det seg at «deler» av overskuddet går til Strømmestiftelsen. Hva som er overskudd eller ikke, er langt på vei et regnskapsteknisk spørsmål. Det kan gjøres så stort eller lite som det passer. Og det er mange som skal ha sitt før veldedigheten kan tilgodeses.

Jeg ville gjerne tro at artistene bedriver disse konsertene for å spre det kristne julebudskap, men jeg er redd jeg er nærmere sannheten hvis jeg mistenker at de primært gjør det for pengenes skyld. Det blir «feil» å snakke om penger i denne forbindelse, uttalte Skorgan i et intervju en gang, og det tror jeg så gjerne. Det er nok ikke det aspektet artistene vil ha søkelyset rettet på.

Også Ole Paus har prøvd seg i dette markedet, og hadde anstendighet nok til å si følgende: «Her sitter jeg i glasshus, og skal være forsiktig, men det er klart at enkelte turneer kan virke som rene plyndringstokter. Jeg mener, hvis du harver over to-tre kirker om dagen hver dag i en måneds tid frem mot julaften, så er det ikke helt sikkert at det bare er ønsket om å spre fred og fryd som ligger bak.» (Oslopuls november 2008) Han er nok inne på noe der.
Elisabeth Andreassen bekrefter vel dette mellom linjene i et intervju med Oslopuls i 2008:

– Har du noen refleksjoner rundt bruken av kirken til julekonserter?
– Den står tom nesten hele året, så at den blir brukt av oss som faktisk er en del av den synes jeg er fantastisk.
– Trenger man å være personlig kristen for å synge det kristne budskap i kirken?
– Nei, jeg mener at det ikke er det viktigste. Å bare skulle lytte til de kristne og kirkens budskap er ikke noe som passer meg.
– Hvordan ser du på utviklingen av julekonserter i Norge?
– Jeg kan ikke svare for andre, men vi har et varmt og gledesfylt budskap i våre forestillinger. Jeg har gjort julekonserter siden 80-tallet, og merker at publikum fortsatt har et enormt behov for å gå i kirken i desember og høre en konsert på grunn av tradisjon.

I DETTE innslaget i Dagbladet i november 1998 sier domkantor Guttorm Ihlebæk i Fredrikstad domkirke følgende: - Julekonsertene er utvilsomt basert på kommersiell tenkning som Kirken ikke bør være med på. Jeg har tidligere spurt en av arrangørene direkte om han kan tenke seg at artistene fikk Norsk Musikerforbunds tarifflønn og vanlige overtidssatser for konsertene. Det var han ikke interessert i. - Kirken er et sted hvor man burde mane til større fordeling. Det er ille at en artist i løpet av en desembermåned skal tjene like mye som en kontorassistent gjør i løpet av et år. Men jeg ser også at kirkene henger seg på karusellen og hever husleia overfor arrangørene. Det blir etter min mening å ta imot judaspenger, sier Ihlebæk.

Men også i årets advent klinger nok mammon like liflig i de norske statskirkene, og tilhørerne får den følelsesmessige rusen de har betalt for. Den er til gjengjeld så sterk at de fleste klarer seg helt til neste advent før de igjen setter sine ben i en kirke.

Så trådte Jesus inn i tempelet, hvor han kastet ut alle dem som drev med kjøp og salg inne på tempelplassen; han veltet pengevekslernes bord over ende og kastet duekremmernes stoler om kull. Og så sa han til dem: «Det står skrevet: ’Mitt hus skal være et bønnens hus.’ Men dere har gjort det til et røverrede.» Matteus 21, 12-13