På din Kirkes tro

I år fikk jeg en liten bok til jul som heter På din Kirkes tro av Lars Roar Langslet. Tittelen kjenner vi igjen fra fredsbønnen i messen. Boken er utgitt av Maximillian Kolbe Utgivelser, med andre ord samme forlag som utgir den lille katolske bønneboken. Forrest i boken står det at "Maximillian Kolbe Utgivelser baserer seg på frivillig og ulønnet arbeid. Vårt ønske er å utgi god og lett tilgjengelig katolsk litteratur, i trofasthet mot Paven og Kirkens magisterium." Det er alt jeg vet om dette forlaget, bortsett fra at jeg liker det jeg hittil har sett av utgivelsene deres.

Hva er Kirken? Hva er det å tro? er undertittelen på Langslets lille bok, med en tekst som opprinnelig var et foredrag - "et slags regnskap for hvor jeg står og hvordan eg tenker om noen sentrale trosspørsmål", som han sier i forordet.

Noen har sikkert erfart det samme som jeg, at selv det vi tror vi vet, kan ofte bli nytt og klart når det formuleres på en ny måte. Og nettopp slik virker Langslets tekst på meg. Et lite eksempel:

"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin egen samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etterhvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk av utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når man egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."