Interessant blogg

Ville bare gjøre oppmerksom på DENNE bloggen, skrevet av Taylor Marshall, en tidligere episkopal amerikansk pastor som nå er katolikk.

Ute, men hjemme

Noe av det gode ved å være katolikk, er at uansett hvor i verden man er, finner man sine egne. I dag har jeg feiret aftenmessen i denne kirken i gamlebyen (sentro storico) i den lille italienske byen Terracina mellom Roma og Napoli. Litt før klokken fem nådde klokkene meg i leiligheten jeg bor i, som klamrer seg fast øverst på bymuren, bygget av de gamle romere. Kirkeveien var kort, bare ned noen trapper og gjennom noen smug, men på piazzaen foran kirken fikk jeg så sannelig også tatt noen skritt på en bit av de gamle romeres Via Appia. Trappen foran kirken er sannelig fra romertiden den også.
En paradoksal tilstand dette, å være norsk katolikk i et land som Italia. På den ene side er man selvsagt turist, men samtidig er man som katolikk på hjemmebane. Kirkene er ens egne, messen den samme, de religiøse uttrykkformene stort sett kjente og kjære. Slik er det å tilhøre en verdenskirke.

De ti beste katolske sjekkereplikkene

1. Skal jeg tenne votivlyset for deg?
2. Skal vi ta en kjøretur? Bare du og jeg og St. Kristoffer?
3. Så fin rosenkrans du har. Vil du bli med meg hjem og se min?
4. Så hyggelig å treffe en annen som praktiserer håndkommunion. Kanskje vi har mye annet felles også?
5. Skrifter du ofte her?
6. Kan jeg få invitere deg på middag når fasten er over?
7. Du er så nydelig i blått, minner meg om Maria.
8. Unnskyld, men var det ikke deg jeg så på Petersplassen for et par uker siden?
9. Jeg trodde ikke på predestinasjon før jeg traff deg.
10. Har noen noen gang fortalt deg at øynene dine er som duer, og at håret ditt er som en geiteflokk som bølger ned fra Gileads fjell?

PAUSE

Denne bloggen tar nå en pause inntil videre.

Sagt om Graham Greene

Evelyn Waugh og Graham Greene



"He was also one of those tiresome Anglo-Catholics, like his friend Evelyn Waugh, who have nothing in common with real Catholics who are at ease with their faith and don't take it that seriously."

(fra en leserkommentar på Amazon.co.uk)

Graham Greene - endelig

Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.

Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr. hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg nettopp har avsluttet, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.

I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forøvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.

Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg sånn lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

(Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, som finnes HER.)

Fasterapport

Faste/slankeprosjektet fikk seg et alvorlig skudd for baugen i går fordi jeg var invitert på middag. Maten var italiensk, resultatet av en hel dags anstrengelser på kjøkkenet for vertinnen, og god var den, så jeg kunne jo ikke gjøre skam på den. Gode viner, og tiramisu til dessert. Her var det ikke snakk om lavkarbo eller slankemat. Til gjengjeld brukte jeg ikke bilen (slik det fremgår av bildet), så jeg drev i det minste karbonfaste. Som altså egentlig ikke gjelder, jfr. tidligere innlegg. Men fastetiden er jo ikke gammel ennå, så det er fortsatt god tid til å ta seg inn - bokstavelig talt.