Maria mister møydommen

Maria mister møydommen i Klassekampen i dag, eller rettere sagt i en ny bibeloversettelse. Klassekampens artikkel HER.

Helg igjen

En fransiskaner og en jesuitt diskuterte heftig hvilken av de to ordenene som var den viktigste i Guds øyne. Til slutt bestemte de seg for å be Gud selv avgjøre debatten. Svaret fra himmelen kom umiddelbart:

Kjære brødre
Slutt å kjekle om slike bagateller.
Hilsen Gud O.P.

På vei til Betlehem

«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)

Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.

Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.

Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.

(Dette er et innlegg jeg hadde i bokbloggen min, Aroundbooks, i desember 2006)

Siden det er helg ...

There were three guys sitting behind three nuns at a football game. The men decided to antagonize the nuns, to get them to move. So the first one says to the others (loud enough for the women ahead to hear), I think I want to move to California, there are only 100 Catholics living there...

The second guy speaks up and says, I want to move to Washington, there are only 50 Catholics living there...

The third guy speaks up and says, I want to move to Idaho, there are only 25 Catholics living there...

One of the nuns turns around and looks the third guy in the eye and calmly says, "Why don't you go to hell, there aren't any Catholics there."

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler.

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av overjordiske toner. Jeg trenger det mot marsjmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa
Oversatt fra tysk av Geir Pollen

Utdrag av Amadeu Prados tale ved avslutningsseremonien på gymnaset.
Talen har tittelen "Ærefrykt og avsky for Guds ord" og rommer en
rekke argumenter for og imot tro. Som elementer i utdraget gir
hint om, ble talen holdt i den tiden Portugal var et diktatur, men
jeg synes at denne teksten kan passe inn i enhver tid.

Mona Lisa = jomfru Maria?

Kunsthistorikeren Tommy Sørbø stiller i dagens utgave av Klassekampen spørsmål om hva som er verdens mest kjente kunstverk, Leonardo da Vincis «Mona Lisa» eller Edvard Munchs «Skrik». For 20 år siden ville han ikke vært i tvil om at det var «Mona Lisa», men nå har han begynt å tvile. Hun krever for mye fordi hun krever at vi ser på henne, mens «Skrik» bokstavelig talt skriker på vår oppmerksomhet fra første stund fordi det handler om vår tids folkesykdom nummer 1: angst, og like mye kan oppfattes som et piktogram som et bilde.
«Det er synd,» sier han, «for Mona Lisa er en dame med langt flere og større hemmeligheter enn det berømmelige smilet. Hva er det for eksempel hun holder i sin venstre hånd, er det et armlene eller en bok?
Hvis det er en bok, er det kanskje ikke et portrett likevel, men en framstilling av jomfru Maria rett etter at engelen har fortalt henne at hun er blitt gravid. I så fall kan det forklare den merkelige bakgrunnen som ser ut til å bestå av to forskjellige landskap, et jomfruelig og et ikke-jomfruelig.
Jeg er ikke sikker, det var nok ikke Lenoardo heller, men det er nok å undre seg over, om man først greier å holde seg for ørene og ikke bli overdøvet av «Skrik».»

Katolikken Oscar Wilde

«Vatikanet hyller Oscar Wilde» lød en overskrift i Dagbladet på lørdag. Og ingressen lyder: «Vatikanets offisielle avis kan ikke få fullrost den kjente homofile forfatteren.» Og siden selve artikkelen knapt utgjør mer enn et par notiser i omfang, kan vi jo ta med hele greia: «Til tross for den katolske kirkes fordømmelse av homofil praksis, trykket Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano, denne uken en overstrømmende anmeldelse av en ny bok om Oscar Wilde, som ble straffedømt for å leve som homofil på slutten av 1800-tallet. Ifølge The Guardian (HER) beskrives Wilde i avisen som en lysende analytiker av den moderne verden.
- Wilde var en mann som bak en amoralsk maske spurte seg selv hva som var rettferdig og hva som var feilslått, skriver artikkelforfatteren Andrea Monda. - Bak masken gjemte han en dyp kjennskap om livets mystiske verdi.
Wilde konverterte til katolisismen kort tid før sin død i 1900. L’Osservatore Romano skriver at «forfatterens eksistensielle vei kan bli sett på som en lang og vanskelig reise mot det lovede land som gir oss grunn for å være til, en vei som ledet ham til å konvertere til katolisismen».
Avisen minner om at Wilde selv treffende beskrev den katolske kirken som en religion for helgener og syndere. ’For respektable mennesker,’ skrev Wilde, ’greier det seg med den anglikanske kirken.’»

PS Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, 20. juli i fjor.