"Newton ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» - mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens da han påpekte at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig klump masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i."
(Fra den norske Wikipedia-artikkelen om Newton)
