Veier

«Det finnes ikke to mennesker som kommer samme vei til Gud. Det er meget, meget få som når frem til Ham uten å snuble og falle. Det finnes sæd som gror lenge i mørke før spirene skyter opp i solen ... Det er andre arter som når frem i lyset på en eneste dag ... »

Morris West: Fiskerens sko. Roman 1963.
Norsk oversettelse Gerd Hoff, Gyldendal 1968.

«For så mange siden Natanaels dager har det skjedd nettopp slik: Plutselig, dramatisk, nesten sjokkartet. Det er Paulus, kravlende blendet ved hestens føtter utenfor Damaskus. Det er Augustin, opprevet og nervøs i en hage - en tilfeldig stemme over gjerdet sier bare: ’Ta og les!’ Det blir avgjørende - ’tilfeldigheter’ som det heter. Og alle de andre. Hos dem blir troen akutt drama. Vi kjenner dem: Martin Luther, Blaise Pascal, John Wesley, Hans Nielsen Hauge, Paul Claudel - og så mange, like til vår ukjente sidemann ved nattverdsbordet.

Men ved siden av dem går en annen rase gjennom troens verden - den faller kanskje mindre i øynene, men den både får og gir like meget. Det er den stille veksts mennesker. De hvis religiøse liv minner snarere om Jesu lignelse om såkornet: lenge skjult, tålmodig lite gjennom årstiden, sugende næring fra så mange små fine røtter og forgreninger, inntil det livet nesten umerkelig har nådd sin fulle vekst og står der rotfestet det også.

’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter! Det lyder som unnvikende svar. Men det er meget presise svar. Fra dåpen av begynte en prosess, lenge i det skjulte. Kår, mennesker, bøker, reiser, tanker, erfaringer, sorger og gleder - i den innviklede veven som danner en menneskeskjebne, var det viklet en bestemt tråd inn i mønsteret. Ikke alltid synlig, men ubrytelig til stede. En tid undret de seg over den, når de da så den. Så viklet de den opp og prøvet den, kanskje under en livskrise. Den var sterk, den holdt.

Slik, tror jeg, er kristendommen, troen på Evangeliets sannhet, langsomt blitt bygget opp i så mange av oss, kanskje gjennom atskillige år. Vi øyner et merkelig perspektiv bakover, med takknemlighet til levende og døde på mange kanter av livet. Takknemlighet for at troens bevissthet, dens gjennombrudd til en holdning, oppleves - ikke som et brudd, men som en lenge forberedt konsekvens, en organisk riktig nødvendighet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling St. Olav forlag 1976.
«Under fikentreet.» Ved en konversjon. Johannes 1, 35-51.

Brød og vin

"Brød og vin er godt," sa min hustru mens vi ventet på maten på en fransk restaurant i København i kveld.
"Ja, er det noe rart at Kirken har én milliard medlemmer," sa jeg.

Kanskje snakket vi forbi hverandre, kanskje ikke.

Messe på tysk

Her feiret jeg høymessen i går, i St. Josephkirche i Müllerstrasse i Berlin-Wedding, bare et par kvartaler fra der jeg bor. Foruten i Norge har jeg nå feiret messen i Italia, Tyskland, Danmark og Sverige. Jeg er ikke så mye ute og reiser, men når jeg er det, prøver jeg alltid å finne nærmeste kirke.

Brevet fra pateren

Dipsolitteraten hadde nylig DETTE innlegget om Hallvard Rieber-Mohn, med henvisning til denne bloggen. Jeg nevnte i innlegget nedenfor at jeg har spart på opptagelsesbrevet fra biskop Schwenzer som en «relikvie». Det samme kan sies om dette brevet fra Hallvard Rieber-Mohn som jeg fikk til svar da jeg skrev til ham i forbindelse med en særoppgave i historie om Carl von Ossietzky, som Rieber-Mohn hadde skrevet en bok om.
Dette var i 1972, lenge før jeg begynte å tenke i katolske baner.

Femogtyve år

Opptagelsesbrevet fra biskopen er det nærmeste jeg kommer en relikvie. Jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten biskop Schwenzer opptok, siden han ble biskop i Oslo samme dag som jeg skrev søknadsbrevet.


I år har jeg vært katolikk i 25 år. I den tiden da jeg konverterte, husker jeg at vi var noen som var litt misunnelige på dem som var født som norske katolikker, og som hadde fått alt inn med morsmelka. Nå ser jeg ikke sånn på det lenger, for jeg ser en stor verdi i den bevisstgjøringsprosessen og det valget vi som konvertitter har vært gjennom, og som fødte katolikker ikke har vært gjennom, i hvert fall ikke i samme grad.

Skjønt til en viss grad må vel alle på et eller annet tidspunkt i livet ta stilling til hva de tror og ikke tror. Det er neppe en selvfølge at en som er født norsk katolikk fortsetter å praktisere sin tro, eller for den saks skyld fortsetter å tro i det hele tatt. Det er for den saks skyld formodentlig heller ingen selvfølge at en konvertitt fortsetter å praktisere sin tro eller fortsetter å tro. Skulle forresten likt å vite om Kirken har noe statistikk på dette - hvor mange konvertitter som faller fra underveis. 

Men altså - for eget vedkommende 25 år som katolikk. Det er ganske lenge, så lenge at det nesten føles som å ha vært katolikk hele livet. Det vil i hvert fall si at jeg har vært katolikk det meste av mitt voksne liv. Derfor føler jeg meg litt som veteran når jeg er sammen med ferske konvertitter, og det hender jeg smiler litt inni meg over deres iver og «nyfrelsthet». Samtidig blir jeg også imponert over hvor mye de vet og kan.  

De femogtyve årene gir et visst overblikk og en viss erfaringens tyngde. Kanskje også en viss erfaringens kynisme, blant annet at jeg ikke synes det er så farlig med det jeg ikke vet og kan. Hvilket ikke står i motsetning til at jeg samtidig ser på hele min katolske tro og kirketilhørighet som en livslang læringsprosess. 

Men jeg har lært at Gud er ganske raus. Han ville ha meg inn i denne kirken, og han godtar meg som jeg er. Det føles godt. 

Hellige skrifter

For snart et år siden hadde jeg DETTE innlegget i den andre bloggen min, om blant annet bokserien Verdens hellige skrifter som jeg abonnerer på. Serien er nå oppe i ca førti bøker, og jeg holder fortsatt ut.

Da jeg begynte å lese om Maria i sommer, gikk det opp for meg at en god del av bøkene i Verdens hellige skrifter er kristne skrifter. Det såkalte Jakobs-evangeliet (som i stor grad handler om Maria) fantes ikke i min bibel med apokryfene, derimot fantes det i Apokryfe evangelier i Verdens hellige skrifter.

Øvrige titler med kristent eller beslektet innhold er Mester Eckhardt, Østkirken, Frans av Assisi, Enoks bok, Jesus, Dødehavsrullene, Gnostiske skrifter, Teresa av Avila, Martin Luther og Jødiske skrifter. Nå gleder jeg meg over at jeg har holdt ut med denne serien!

Om denne bloggen

Ser han på den nyklippede plenen?




Jeg liker ikke inaktive blogger, men må bare se i øynene at denne bloggen langt på vei er akkurat det for tiden, nemlig inaktiv. Kanskje det er for mye å holde styr på to blogger (eller så er det den kirkelige plenklippingen som tar for mye tid! Jeg har virkelig fått erfare at Den katolske kirke er en av verdens største eiendomsbesittere ...)
En rimeligere forklaring er kanskje at jeg har mye å gjøre, dvs. mye jobb, akkurat nå en ny oversettelse som krever mye tid og oppmerksomhet.
Jeg ville selvfølgelig gjøre livet enklere for meg selv hvis jeg kuttet ut denne bloggen, for ikke å si hvis jeg kuttet ut begge bloggene mine, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Plutselig kommer jeg sterkere tilbake.