På din Kirkes tro

I år fikk jeg en liten bok til jul som heter På din Kirkes tro av Lars Roar Langslet. Tittelen kjenner vi igjen fra fredsbønnen i messen. Boken er utgitt av Maximillian Kolbe Utgivelser, med andre ord samme forlag som utgir den lille katolske bønneboken. Forrest i boken står det at "Maximillian Kolbe Utgivelser baserer seg på frivillig og ulønnet arbeid. Vårt ønske er å utgi god og lett tilgjengelig katolsk litteratur, i trofasthet mot Paven og Kirkens magisterium." Det er alt jeg vet om dette forlaget, bortsett fra at jeg liker det jeg hittil har sett av utgivelsene deres.

Hva er Kirken? Hva er det å tro? er undertittelen på Langslets lille bok, med en tekst som opprinnelig var et foredrag - "et slags regnskap for hvor jeg står og hvordan eg tenker om noen sentrale trosspørsmål", som han sier i forordet.

Noen har sikkert erfart det samme som jeg, at selv det vi tror vi vet, kan ofte bli nytt og klart når det formuleres på en ny måte. Og nettopp slik virker Langslets tekst på meg. Et lite eksempel:

"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin egen samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etterhvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk av utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når man egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."

På vei til kirken i dag ...

Endelig kan jeg også bruke den kjente og kjære formuleringen «på vei til kirken i dag». På vei til kirken i dag rakk jeg nemlig å høre innledningen på et innslag i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1 (hjemmesiden finner du HER, men den er i skrivende stund ikke oppdatert så man kan høre programmet, irriterende typisk for NRK). Innslaget handlet om Kirkens situasjon i Frankrike akkurat nå, med høy gjennomsnittsalder på prester (70 år!), få nye kall og lav kirkesøkning, og - som en reaksjon på dette - «import» av prester fra Afrika og det man kaller «omvendt misjon». Dette med Kirkens situasjon i de tradisjonelt katolske landene her i Europa synes jeg er veldig interessant, og jeg vil tro det ligger store utfordringer for Kirken her. Av det lille jeg fikk med meg av programmet, fremgikk det blant annet at de afrikanske prestene trakk nye grupper til Kirken i Frankrike. Pussig nok hadde vår egen prest et slags apropos til dette i prekenen i dag, da han snakket om at i en kanadisk katolsk kirke er det stort sett kanadiere, i en italiensk katolsk kirke stort sett italienere etc, mens det i vår lille lokale kirke her i Norge er rundt åtti nasjonaliteter (og dette mangfoldet er vel typisk for Kirkens situasjon i Norge generelt). Så kanskje sekulariseringen i de tradisjonelt katolske landene ikke bare er av det onde? Kanskje de kan føre til en fornying som Kirken der trenger?

John F. Kennedy

I disse presidentvalgtider kan det kanskje være interessant å vite at John F. Kennedy var den første og foreløpig eneste katolikken som har vært president i USA.

Liten katolsk bønnebok

Dette ser ut som en bok jeg kunne tenke meg. Kommer den til et bokskap nær meg, tro? Eller finnes den der allerede? Jeg hadde ikke hørt om denne boken før. Trykk HER for å lese mer.

Mirakler

Kanskje jeg omsider skal få sett klassikeren Miracle on 34. Street til jul i år?



For en tid siden leste jeg at ifølge den britiske matematikeren J.E. Littlewood opplever vi et mirakel i gjennomsnitt hver 35. dag. Jeg vet ikke hvor Littlewood befinner seg religiøst sett eller om det overhodet er noe religiøst aspekt med i utregningene hans, eller om det rett og slett bare er sannsynlighetsberegning. Heller ikke vet jeg hva definisjonen hans av et mirakel er. Men - jeg må tenke på Littlewood hver gang jeg er inne og sjekker besøkstallet på denne bloggen. Det ligger nemlig akkurat nå på 10 stk. per dag, som tilbringer nesten to og et halvt minutt her i gjennomsnitt, til tross for at min innsats på denne bloggen er meget laber for tiden. Dette opplever jeg som et mirakel. Som et daglig mirakel, vil jeg faktisk si. Jeg ligger med andre ord langt over Littlewoods gjennomsnitt når det gjelder å oppleve mirakler. Og det er kanskje et mirakel i seg selv?

Ord for dagen

"Biletet av den typiske konvertitten som lett liberal høgremann, matmons og vinkjennar med kulturelle preferansar for Italia og Frankrike, har endra seg raskt."

Pater Arnfinn Haram i DETTE innlegget på bloggen sin.


Tja, jeg kan vel ikke akkurat si at jeg kjenner meg igjen i dette, selv om jeg nyter min daglige rødvin og prøver å holde middelhavsdiett i matveien. En viss kulturell orientering kan jeg vel heller ikke si meg fri for, siden jeg rent faktisk er kulturarbeider, men jeg svermer ikke spesielt for hverken Italia eller Frankrike. Lesere av den andre bloggen min vil ha oppfattet av jeg først og fremst er skandinav, med et nært forhold til våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg har jeg en viss dragning mot Tyskland og tysk språk og kultur, men det gir ikke særlig kred er jeg redd. Min politiske orientering holder jeg for meg selv. For øvrig må det sies at Harams innlegg er høyst lesverdig i disse "Dagbladet-goes-catholic"-tider. Jeg deler riktig nok ikke hans frykt for at vi katolikker ikke skal få leve i landet, men angrep av Gelius' kaliber trodde jeg faktisk hørte fortiden til. Dagbladets interesse for den katolske kirke kan virke både søkt og påtatt, men jeg ser også noe annet i den, som det virker på meg som om få eller ingen andre ser: en iboende religiøs lengsel, som riktig nok hverken kan eller vil innrømmes, annet enn som overflatisk journalistikk og eventuelt ironi, men den som har øyne å se med, kan se den. Det er Kirkens lære at vi alle er kalt til et samfunn med Gud, men noen - svært mange - stritter imot så godt de kan. Dem om det - vi har alle vår vei, og andre menneskers vei ligner ofte ikke vår. Det må vi godta. Men det er altså dette kallet jeg mener å se bak både Dagbladets og for den saks skyld Klassekampens interesse for det katolske. Et kall som kanskje hverken oppfattes eller godtas av dem det er rettet mot, men som allikevel gir i hvert fall meg et visst håp.

Veier

«Det finnes ikke to mennesker som kommer samme vei til Gud. Det er meget, meget få som når frem til Ham uten å snuble og falle. Det finnes sæd som gror lenge i mørke før spirene skyter opp i solen ... Det er andre arter som når frem i lyset på en eneste dag ... »

Morris West: Fiskerens sko. Roman 1963.
Norsk oversettelse Gerd Hoff, Gyldendal 1968.

«For så mange siden Natanaels dager har det skjedd nettopp slik: Plutselig, dramatisk, nesten sjokkartet. Det er Paulus, kravlende blendet ved hestens føtter utenfor Damaskus. Det er Augustin, opprevet og nervøs i en hage - en tilfeldig stemme over gjerdet sier bare: ’Ta og les!’ Det blir avgjørende - ’tilfeldigheter’ som det heter. Og alle de andre. Hos dem blir troen akutt drama. Vi kjenner dem: Martin Luther, Blaise Pascal, John Wesley, Hans Nielsen Hauge, Paul Claudel - og så mange, like til vår ukjente sidemann ved nattverdsbordet.

Men ved siden av dem går en annen rase gjennom troens verden - den faller kanskje mindre i øynene, men den både får og gir like meget. Det er den stille veksts mennesker. De hvis religiøse liv minner snarere om Jesu lignelse om såkornet: lenge skjult, tålmodig lite gjennom årstiden, sugende næring fra så mange små fine røtter og forgreninger, inntil det livet nesten umerkelig har nådd sin fulle vekst og står der rotfestet det også.

’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter! Det lyder som unnvikende svar. Men det er meget presise svar. Fra dåpen av begynte en prosess, lenge i det skjulte. Kår, mennesker, bøker, reiser, tanker, erfaringer, sorger og gleder - i den innviklede veven som danner en menneskeskjebne, var det viklet en bestemt tråd inn i mønsteret. Ikke alltid synlig, men ubrytelig til stede. En tid undret de seg over den, når de da så den. Så viklet de den opp og prøvet den, kanskje under en livskrise. Den var sterk, den holdt.

Slik, tror jeg, er kristendommen, troen på Evangeliets sannhet, langsomt blitt bygget opp i så mange av oss, kanskje gjennom atskillige år. Vi øyner et merkelig perspektiv bakover, med takknemlighet til levende og døde på mange kanter av livet. Takknemlighet for at troens bevissthet, dens gjennombrudd til en holdning, oppleves - ikke som et brudd, men som en lenge forberedt konsekvens, en organisk riktig nødvendighet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling St. Olav forlag 1976.
«Under fikentreet.» Ved en konversjon. Johannes 1, 35-51.

Brød og vin

"Brød og vin er godt," sa min hustru mens vi ventet på maten på en fransk restaurant i København i kveld.
"Ja, er det noe rart at Kirken har én milliard medlemmer," sa jeg.

Kanskje snakket vi forbi hverandre, kanskje ikke.

Messe på tysk

Her feiret jeg høymessen i går, i St. Josephkirche i Müllerstrasse i Berlin-Wedding, bare et par kvartaler fra der jeg bor. Foruten i Norge har jeg nå feiret messen i Italia, Tyskland, Danmark og Sverige. Jeg er ikke så mye ute og reiser, men når jeg er det, prøver jeg alltid å finne nærmeste kirke.

Brevet fra pateren

Dipsolitteraten hadde nylig DETTE innlegget om Hallvard Rieber-Mohn, med henvisning til denne bloggen. Jeg nevnte i innlegget nedenfor at jeg har spart på opptagelsesbrevet fra biskop Schwenzer som en «relikvie». Det samme kan sies om dette brevet fra Hallvard Rieber-Mohn som jeg fikk til svar da jeg skrev til ham i forbindelse med en særoppgave i historie om Carl von Ossietzky, som Rieber-Mohn hadde skrevet en bok om.
Dette var i 1972, lenge før jeg begynte å tenke i katolske baner.

Femogtyve år

Opptagelsesbrevet fra biskopen er det nærmeste jeg kommer en relikvie. Jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten biskop Schwenzer opptok, siden han ble biskop i Oslo samme dag som jeg skrev søknadsbrevet.


I år har jeg vært katolikk i 25 år. I den tiden da jeg konverterte, husker jeg at vi var noen som var litt misunnelige på dem som var født som norske katolikker, og som hadde fått alt inn med morsmelka. Nå ser jeg ikke sånn på det lenger, for jeg ser en stor verdi i den bevisstgjøringsprosessen og det valget vi som konvertitter har vært gjennom, og som fødte katolikker ikke har vært gjennom, i hvert fall ikke i samme grad.

Skjønt til en viss grad må vel alle på et eller annet tidspunkt i livet ta stilling til hva de tror og ikke tror. Det er neppe en selvfølge at en som er født norsk katolikk fortsetter å praktisere sin tro, eller for den saks skyld fortsetter å tro i det hele tatt. Det er for den saks skyld formodentlig heller ingen selvfølge at en konvertitt fortsetter å praktisere sin tro eller fortsetter å tro. Skulle forresten likt å vite om Kirken har noe statistikk på dette - hvor mange konvertitter som faller fra underveis. 

Men altså - for eget vedkommende 25 år som katolikk. Det er ganske lenge, så lenge at det nesten føles som å ha vært katolikk hele livet. Det vil i hvert fall si at jeg har vært katolikk det meste av mitt voksne liv. Derfor føler jeg meg litt som veteran når jeg er sammen med ferske konvertitter, og det hender jeg smiler litt inni meg over deres iver og «nyfrelsthet». Samtidig blir jeg også imponert over hvor mye de vet og kan.  

De femogtyve årene gir et visst overblikk og en viss erfaringens tyngde. Kanskje også en viss erfaringens kynisme, blant annet at jeg ikke synes det er så farlig med det jeg ikke vet og kan. Hvilket ikke står i motsetning til at jeg samtidig ser på hele min katolske tro og kirketilhørighet som en livslang læringsprosess. 

Men jeg har lært at Gud er ganske raus. Han ville ha meg inn i denne kirken, og han godtar meg som jeg er. Det føles godt. 

Hellige skrifter

For snart et år siden hadde jeg DETTE innlegget i den andre bloggen min, om blant annet bokserien Verdens hellige skrifter som jeg abonnerer på. Serien er nå oppe i ca førti bøker, og jeg holder fortsatt ut.

Da jeg begynte å lese om Maria i sommer, gikk det opp for meg at en god del av bøkene i Verdens hellige skrifter er kristne skrifter. Det såkalte Jakobs-evangeliet (som i stor grad handler om Maria) fantes ikke i min bibel med apokryfene, derimot fantes det i Apokryfe evangelier i Verdens hellige skrifter.

Øvrige titler med kristent eller beslektet innhold er Mester Eckhardt, Østkirken, Frans av Assisi, Enoks bok, Jesus, Dødehavsrullene, Gnostiske skrifter, Teresa av Avila, Martin Luther og Jødiske skrifter. Nå gleder jeg meg over at jeg har holdt ut med denne serien!

Om denne bloggen

Ser han på den nyklippede plenen?




Jeg liker ikke inaktive blogger, men må bare se i øynene at denne bloggen langt på vei er akkurat det for tiden, nemlig inaktiv. Kanskje det er for mye å holde styr på to blogger (eller så er det den kirkelige plenklippingen som tar for mye tid! Jeg har virkelig fått erfare at Den katolske kirke er en av verdens største eiendomsbesittere ...)
En rimeligere forklaring er kanskje at jeg har mye å gjøre, dvs. mye jobb, akkurat nå en ny oversettelse som krever mye tid og oppmerksomhet.
Jeg ville selvfølgelig gjøre livet enklere for meg selv hvis jeg kuttet ut denne bloggen, for ikke å si hvis jeg kuttet ut begge bloggene mine, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Plutselig kommer jeg sterkere tilbake.

Maria i mitt liv

Jeg leser Jacob Jervells bok om Maria, jvf. innlegget nedenfor. I tillegg gikk jeg i bokhylla og fant frem en bok jeg har hatt stående i mange år uten å lese, nemlig Maria i Bibelen og i vårt liv av den svenske (belgiske) karmelittpateren Wilfrid Stinissen. Hvorfor denne plutselige interessen for Maria? Fordi hun ville det. Mens jeg klippet gresset rundt kirken forleden dag (se to innlegg nedenfor), førte jeg en ordløs samtale med Maria-statuen utenfor kirken. Den var ikke bare ordløs, men også relativt ubevisst der og da, selv om jeg registrerte at oppmerksomheten kretset rundt denne statuen og jeg satt oppe ved den en stund mens jeg hadde pause og drakk en flaske vann. Det var en fredelig ettermiddag, plenklippingen var som en slags meditasjon, byens larm (hektisk rushtrafikk i gaten utenfor) var bare en fjern bakgrunnskulisse. Det eneste som eksisterte, var på en måte jeg og Maria-statuen.
Først om kvelden, etter at jeg hadde kommet hjem, fant jeg frem Jervells bok. Og nå Stinissens bok. Og nå virker det som om all oppmerksomheten kretser rundt Jomfru Maria.

For meg er det ikke noe merkelig i at Maria kan tale til meg på denne måten gjennom statuen utenfor kirken. Jeg har ingen problemer med at denne figuren plutselig kan bli en formidler av det man kanskje kan kalle et lite hverdagsunder, men vær klar over at jeg da bruker ordet under i en høyst hverdagslig betydning. Jeg tror ikke at man trenger til Lourdes og lignende steder for å oppleve dem. Ifølge den britiske matematikeren J.E. Littlewood (jeg vet ikke om han er katolikk eller ikke) opplever vi et under i gjennomsnitt hver 35. dag. Vår kirke, og omgivelsene rundt den, er et like hellig sted som ethvert annet sted i den katolske sfære.

Jervells bok og Stinissens bok er selvsagt forskjellige. Det merkes at den ene er protestant og den andre er katolikk. Begge er, så langt jeg har erfart til nå (jeg har lest et stykke ut i Jervells bok og så vidt begynt på Stinissens) høyst lesverdige, og blir ikke mindre interessante av å leses parallelt. Jomfrufødselen er et problem, selvsagt, i hvert fall for Jervell, som mener at det mer er snakk om en jomfru-unnfangelse, men at Maria ellers hadde et normalt seksualliv og fødte på normal måte, både Jesus og de mange søsknene hans. Ifølge Stinissen er Maria uplettet jomfru i enhver henseende, og det som omtales som Jesu søsken, er i virkeligheten fettere og kusiner. Følgelig hadde Maria og Josef ikke noe seksualliv i det hele tatt. En av de beste kildene til viten om Maria er for øvrig det apokryfe Jacobsevangeliet, som ifølge Jacob (!) Jervell like gjerne kunne hett Mariaevangeliet. Jeg har ikke fått sett på det ennå.

Når det gjelder jomfrufødselen, må jeg for eget vedkommende si at jeg ikke er villig til å basere noe aspekt av min tro på gynekologi. Om Maria var det ene eller det andre, er meg relativt likegyldig. Men jeg må si at jeg fikk sans for Jervells poeng med at det var unnfangelsen som var guddommelig, ikke selve fødselen. Men det kan vel også hende at Gud brukte både Josef og Maria som sitt redskap, selv om det forkludrer jomfruelighetsteorien litt? Uansett hva Maria var eller ikke var, reduserer det i mine øyne ikke hennes rolle som Guds mor og den viktigste kvinnen både i Kirken og i historien.

Jeg har egentlig ikke hatt noe forhold til Maria før nå. Stinissen sier i forordet til sin bok at Det annet Vatikankonsil, i sitt forsøk å på å befri mariologien (læren om Maria) fra «enhver falsk overdrivelse», kom til å bevege pendelen litt for langt i motsatt retning. «Det kan ikke nektes at dette har ført til en altfor stor tilbakeholdenhet. ja, til en viss minimalisme, både hos teologer og de øvrige kristne. I de siste årene har kirken imidlertid igjen vist en tendens til å gi Maria tilbake den plass hun fortjener.» Stinissens bok kom i 1981, og da hadde vel Johannes Paul II vært pave i et par--tre år. Og han var som kjente meget Maria-tro, i den grad at han hadde en stor M for Maria i sitt pavelige segl. I den grad Det annet Vatikankonsil markerte en vei bort fra Maria, sørget nok han for at den kom tilbake på sporet igjen.

Men for meg personlig har hun altså til nå bare vært et navn, en fjern skikkelse. Etter en plenklipp på kirkelig grunn har hun kommet meg nær.

PS Jeg skal straks komme tilbake med et eget innlegg om Stinissens bok, og om Stinissen.

Verdens mest berømte kvinne

Det er festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen i dag. I den forbindelse har jeg for første gang bladd litt i denne boken, som jeg relativt nylig fikk tak i etter lang jakt i antikvariater. Skjønt - grunnen til at jeg begynte å bla i den, var egentlig ikke dagen i dag, men dagen i går. Hele tiden mens jeg klippet gresset rundt kirken (innlegget under), følte jeg nemlig en slags ordløs kommunikasjon med Maria der hun sto oppe på alteret sitt og var den eneste som så meg. Og så fant jeg frem boken etter at jeg hadde kommet hjem. Og så viste det seg at det seg at Kirken feirer henne i dag. Det passer jo bra inn med min teori om at ingenting er tilfeldig her i verden. Men altså - skulle du komme over denne boken, så ikke nøl med å kjøpe den. Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning er tittelen, av Jacob Jervell, Gunnar Danbolt og Ann Helene Bolstad Skjelbred. Jervell er bokens redaktør, og når han innledningsvis sier: «Det er på tide at vi sier noe om jomfru Maria. Hun har lenge nok vært stemoderlig behandlet hos oss.», så får vi katolikker se litt stort på det, og også se gjennom fingrene med at Jervell omtaler den protestantiske statskirke-sekten han tilhører, som «Kirken». Når han inviterer til «en vandring med Maria gjennom historien og frem til i dag», er det like utbytterikt for katolikker som for protestanter.










Mariaalteret ved Vår Frue kirke i Porsgrunn.






Et lite utdrag fra boken:

'Ave maris stella

Den mest utbredte av alle mariasanger er «Ave maris stella» som du fremdeles kan høre gjenklang av i viser av i dag. De to første versene lyder:

Vær hilset, havets stjerne
Guds mor, den fruktbare
og samtidig evig jomfru,
den salige port til himmelen.

Denne Ave ble mottatt
Av Gabriels munn
Og freden ble grunnlagt
Evas navn bragt tilbake.

Maria er den Eva som kommer tilbake i forandret skikkelse, vi ser hvordan det spilles på at «Ave» bakvendt gir «Eva». Maria er inkarnasjonen av alt det sant kvinnelige. Og kan derfor også kalles «Evas datter». '


PS: Mariastatuen du ser i høyre spalte her, er fra Carrara i Italia og står på badet hjemme hos meg.

Jeg bekjenner

at det er jeg som har slått plenen rundt kirken i dag. Jeg irriterte meg på søndag over å måtte vasse i høyt, vått gress for å komme til kirkekaffen og tenkte at denne plenen skulle vært slått for lenge siden (det er ikke første gang jeg tenker den tanken ...). Da jeg kom forbi kirken i dag, var plenen fortsatt ikke slått, og hvis den hadde blitt lengre nå, måtte den slås med ljå eller slåmaskin. Derfor kjørte jeg hjem, hentet klipperen og satte i gang. En spontan énmannsdugnad, kan man si. Én mann på en dugnad er ikke mye, til gjengjeld var oppmøtet på hundre prosent, og det er jo på den annen side svært mye. Et par timers arbeid i ro og fred, og så slipper jeg å irritere meg kommende søndag. (Det har aldri lyktes meg å finne ut hvem som egentlig har ansvaret for å slå denne plenen, og jeg kan ikke love at det er siste gang jeg gjør det.)

Hva katolisisme er og ikke er

I forrige innlegg nevnte jeg en bok jeg omtalte som «min andre bibel», nemlig Richard P. McBriens Katolsk Tro gennem to Årtusinder (dansk utgave, Niels Steensens Forlag 1987. Originaltittel: Catholicism - study edition.) Boken er en omfattende gjennomgang av hva katolisisme og den katolske kirke er, både historisk og teologisk, og er skrevet på en forbilledlig tilgjengelig måte. Så vidt jeg vet er ikke den danske utgaven å få lenger, men originalutgaven er fortsatt i handelen, for eksempel hos amazon.co.uk. En kort Wikipedia-artikkel om forfatteren (og om dette verket) finner du HER.

Denne boka har gitt meg utrolig mye og egner seg like godt som oppslagsverk som inspirerende lesning. Det siste kapitlet utgjør en slags syntese av hva katolisisme er, og fra rubrikken «Katolisismens alminnelige kjennetegn» gjengir jeg to utdrag som både rommer en klar definisjon av hva katolisisme er og samtidig illustrerer katolisismens storhet i enhver forstand (oversatt fra dansk av meg for anledningen):

«Som selve navnet antyder, kjennetegnes katolisismen av en grunnleggende åpenhet overfor all sannhet og overfor enhver verdi. Den er vidtspennende og altomfavnende overfor den totale kristne erfaring og tradisjon i hele denne erfarings og tradisjons teologiske, læremessige, liturgiske, kanoniske og konstitusjonelle rikdom og mangfold. Katolisismen er ikke et etter-bibelsk fenomen. Den oppstår ikke fra et eller annet historisk øyeblikk og ut fra spesielle historiske (dvs. nasjonale, kulturelle, politiske) omstendigheter som tidsmessig står fjernt fra Jesu forkynnelse, samlingen av disiplene og dannelsen av kirken i den perioden som omfattes av Det nye testamentet. Katolisismen begynner ikke som et karakteristisk uttrykk for kristen tro i det 16. århundre, og dens grunnleggende retningslinjer er heller ikke allerede fastlagt i det 14. århundre. Den er ikke en sekt eller skismatisk størrelse, skjønt sekterisme og skismaer ikke er ukjent for den. Den er heller ikke uløselig knyttet til noen bestemt nasjon eller et bestemt område av verden.»

[ ... ]

«Katolisismen blir derfor snarere karakterisert av et både/og enn av et enten/eller. Det dreier seg ikke om natur eller nåde, men om benådet natur; det dreier seg ikke om fornuft eller tro, men om fornuft opplyst av tro; ikke om lov eller evangelium, men om lov inspirert av evangeliet; ikke og Skrift eller tradisjon, men om normativ tradisjon innenfor Skriften; ikke om tro eller gjerninger, men om tro som viser seg i gjerning, og om gjerninger som er uttrykk for tro; ikke om autoritet eller frihet, men om autoritet i frihetens tjeneste; ikke om fortiden i motsetning til nåtiden, men om nåtiden i kontinuitet med fortiden; ikke om stabilitet eller forandring, men om forandring i troskap mot stabile prinsipper, og om prinsipper som er utformet og foredlet som resultat av forandringen; ikke om enhet eller mangfold, men om enhet i mangfoldet, og om et mangfold som forhindrer den ensrettingen som er enhetens antitese.»

De andre

Det imponerer meg at mens denne bloggen har hatt en sommerpause som ble lenger enn tilsiktet, har den vært besøkt av 4--5 mennesker i snitt hver dag, som har oppholdt seg her fra ca. 2,5 til 3,5 minutter. Det imponerer meg. Er det de samme hver dag, undrer jeg, som venter på at bloggen skal komme i gang igjen?

Det var egentlig ikke tenkt at det skulle bli sånn; at denne bloggen skulle ha så lang pause. Men når jeg sier at det egentlig ikke var tenkt at det skulle bli sånn, er det i virkeligheten noe annet jeg tenker på, nemlig messen, for da jeg var i høymessen nå sist søndag, hadde jeg ikke vært til messe på mange uker. Og da tenker jeg på den kirken hvor jeg hører hjemme. Da jeg var på kongress i Stockholm i månedsskiftet juni-juli, feiret jeg riktig nok høymessen i den praktfulle menighetskirken for Stockholm by, Sankta Eugenia, men de seneste søndagene har jeg enten vært i det lille røde huset i skogen, hatt besøk av tilreisende familie (et vanlig sommerfenomen) eller sittet vakt på en kunstutstilling.

Nå er ikke jeg noen perfekt katolikk, så jeg godtar både det ene og det andre som kanskje avviker fra reglene. Men søndagsmessen i menighetskirken er et slags troens pulsslag, og jeg kjenner at jeg savner den når det går så lang tid som nå. Og jeg savner de kjente ansiktene. Selv om jeg kanskje ikke bidrar så mye til fellesskapet, betyr de andre uansett mye for meg.

Nå sist søndag så jeg altså de andre igjen, og jeg tenkte hvilket underlig fellesskap dette egentlig er. Jeg kjenner jo egentlig ikke de andre. Noen kjenner jeg riktig nok litt, men de fleste er bare et ansikt. Vi er samlet om det samme mysterium. Opplever vi det samme? På en eller annen måte må vi jo gjøre det, og av og til, i samtalene under kirkekaffen, blir jeg bekreftet i denne antagelsen. Uansett - messen ville ikke vært den samme uten de andre, ville den vel? Helvete er de andre, sa Sartre. Jeg er ikke bevandret nok hverken i Sartre spesielt eller filosofien generelt til å vite hva han mente med det. Det var neppe messen han tenkte på. For meg spiller det ingen rolle om de andre er helvete eller himmel, for en tilværelse uten de andre lar seg ikke forestille. Noen ganger i messen, når mobiltelefoner ringer, eller som nå sist søndag, da noen unger som var store nok til å vite bedre, bråkte uten at moren grep inn effektivt nok, tenkte jeg at det kanskje er dette Sartre mener. Samtidig har jeg svært stor toleranse for forstyrrelser i messen, og tjuefem års trening som messegjenger i å lukke omgivelsene ute når det trengs (uten dermed å lykkes bestandig).

Tilfeldigvis leste jeg i den katolske bønneboken nylig en bønn for menigheten:

"Herre Jesus Kristus, du som er Kirkens hode, du er også hode for vår menighet. Fyll oss med din kjærlighet til hverandre, Gi oss å si det rette ord i det rette øyeblikk og rekke en hjelpende hånd der det trenges.
Beskytt de svake,
opplys de tvilende,
styrk de mismodige,
led de vaklende,
vekk de sovende,
vis deg for de søkende,
varm de lunkne.
Hjelp oss å gi hver og én det de mest trenger, så vi kan bære hverandres byrder og slik oppfylle din lov. Du som lever og råder i evighet."

Og i min «annen bibel», Katolsk tro gennem to Årtusinder av Richard P. McBrien (dansk utgave 1987; forfatteren er professor i romersk-katolsk teologi ved Notre Dame-universitetet i USA):

«Den definitive prøve på religiøs omvendelse er, om den fører til og bestandig viser sig i kærlighed til næsten, eller om den ikke gør det. ’Den, der ikke elsker sin broder, som han har set, han kan ikke elske Gud, som han ikke har set. Og dette bud har vi fra ham, at den, som elsker Gud, skal også elske sin broder.» (1. Joh. 4, 20-21)

Bestandig? Jeg prøver så godt jeg kan. Mer kan ikke Gud forlange. Men jo - jeg føler meg bestandig hjemme når jeg feirer messen i min egen kirke, omgitt av de andre. Mine de andre. Så da elsker jeg dem kanskje, tross alt, selv om noen av dem av og til irriterer meg også?

Someone to watch over me

Forleden kveld var vi fire venner sammen som blant annet snakket om livets skrøpelighet. Utgangspunktet for dette alvorlige temaet var at jeg kom til å nevne at jeg hadde vært i rekviemmesse dagen før, over en person som druknet under en ferietur i utlandet. Og siden vi fire alle var religiøst interessert (tre av oss henholdsvis en tidligere organist, en sogneprest i statskirken og jeg som katolikk), så kom vi da til å snakke om hvor fort livet kan forandre seg, som for eksempel for denne familien under en ferietur til utlandet. Eller man kan plutselig komme ut for en bilulykke, møte en som kommer over i feil kjørebane, for eksempel. Etter whatever.

I løpet av dette temaet kom vi også inn på skytsengler, blant annet hvorfor noen har det og andre ikke. Selv er jeg overbevist om at jeg har det; jeg har til og med sett henne. Og jeg tror hun passer spesielt godt på meg når jeg kjører bil. Jeg har riktignok ikke opplevde noen utpreget kritiske situasjoner, hverken i bilen eller ellers. I seg selv kanskje et bevis på at hun passer på? Men nesten-situasjoner har jeg opplevd, tilsynelatende uskyldige, men av en slik art at man blir litt blek etterpå og tenker hvordan det kunne ha gått hvis man ikke hadde hatt marginene (eller skytsengelen) på sin side.

Andre mennesker derimot, kan fortelle om de rene undere når det gjelder inngripen fra skytsenglers side.
Mens atter andre igjen tilsynelatende ikke har en skytsengel til å passe på seg, uten at jeg overhodet relaterer dette til den rekviemmessen som var utgangspunktet for temaet.

Men tilbake til spørsmålet vi ikke fant noe svar på: Hvorfor noen mennesker har skytsengler som vokter dem og andre ikke.
La meg si med en gang at jeg ikke tror det har noe med graden av tro å gjøre, altså at det er spesielt fromme mennesker som har det. Jeg tror til og med man kan oppleve det uten engang å være spesielt religiøs.

I går kveld bladde jeg atspredt i Franz Kafkas Aforismer i en helt annen sammenheng, og kom over dette: «Huset hans forskånes i storbrannen, ikke fordi han er from, men fordi han legger an på at huset hans skal forskånes.»

Er det slik det er, at noen har en skytsengel fordi de legger an på å ha det, fordi de har et bevisst forhold til begrepet og skytsengelen dermed blir virkelighet for dem? Men det virker på en måte for enkelt. Samtidig tenker jeg at nå har jeg gitt meg ut på et religiøst/filosofisk felt som ligger litt for høyt for meg. Jeg må se en den katolske litteraturen min om jeg kan finne noe om dette temaet.

Mer pause ...

Jeg varslet fjorten dagers pause på denne bloggen, i forbindelse med et arbeidsopphold i Danmark i begynnelsen av juni. Pausen har vist seg å bli mye lenger, og jeg tror jeg må si det sånn at denne bloggen rett og slett har tatt seg sommerferie. De som vil lese den andre bloggen min, aroundbooks, er hjertelig velkommen til det. Den kommer snart til å bli preget av sommerens leseprosjekt; Bibelen.

Pause

Jeg skal på et fjorten dagers arbeidsopphold i Danmark, og i den forbindelse tar denne bloggen en tilsvarende lang pause.

"I'm not a beatnik, I'm a Catholic"

«I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

Jack Kerouack, som ikke følte seg helt vel med å bli utropt til talerør for beatbevegelsen - ungdomsopprøret i slutten av 1950-årene - med sin roman On the Road.

«Beatbevegelsen kom på nøyaktig riktig tidspunkt, og sa det millioner av mennesker over hele verden bare ventet på at skulle bli sagt. Fremmedgjøringen, rastløsheten, misnøyen lå allerede og ventet da Kerouack pekte ut veien,» sa vennen og forfatteren William Borroughs mange år senere.
Boken ble en enorm suksess, noe Kerouack taklet dårlig. Han mente at han ble misoppfattet, og han ble deprimert over at hans store og vakre bok fikk skylden for alle utskeielsene på 60-tallet.
Men boken ble nå det den ble, selve målestokken for hva som var kul ungdomskultur i flere tiår etter at den utkom i 1957, dvs. for femti år siden. «Den forandret mitt liv, slik den forandret alle andres,» sa Bob Dylan, og forfattere som Tom Wolfe og Hunter S. Thompson står nok i stor gjeld til Kerouack.
Men personlig så Kerouack tydeligvis mer på seg selv som forfatter enn som opprører. Og som ganske konservativ. «I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

En diskret helgen

Dette bildet fra balkongen min på Katarinahjemmet er fra i høst, nå er det jo løv på trærne. Men det gir likevel et visst inntrykk av hvordan dette klosteret ligger som en liten opphøyd oase midt på tykkeste Majorstua.



Jeg har egentlig ikke noe personlig forhold til den hellige Dominikus, men indirekte har jeg selvsagt det, siden jeg fikk min undervisning hos dominikanerne i Oslo og konverterte i St. Dominikus kirke for tjuefem år siden. Og når jeg i tillegg bruker Katarinahjemmet, eller Sankta Katarinahjemmet som det fulle navnet lyder, som base i Oslo, kan jeg vel si at jeg føler en åndelig tilhørighet til dette dominikanske miljøet.

Alle de tre versjonene av dominikanerne, mannlige dominikanere og de to kvinnelige (åpent og lukket kloster) er til stede i Oslo, det er litt morsomt. Katarinahjemmet er et åpent, såkalt apostolisk kloster, i motsetning til søstrene på Lunden i Groruddalen, som har et monastisk/kontemplativt/klausurert kloster. Brødrenes kloster i Neuberggaten er også et apostolisk kloster, og det er selvsagt nær kontakt mellom brødrene i Neuberggaten og søstrene på Katarinahjemmet bare noen hundre meter unna.

I går, på en av minnedagene for Dominikus, feiret Katarinahjemmet sitt åttiårsjubileum med messe i St. Dominikus først og åpent hus med diverse program på Katarinahjemmet etterpå. Og siden jeg nettopp har tilbrakt noen dager på Katarinahjemmet, passet det sånn at jeg ble med på jubileet.

Det er altså åtti år siden de første fransktalende dominikanerinnene ankom Norge fra Belgia. Noen snudde bokstavelig talt i døra i møtet med dette Ultima Thule, men noen ildsjeler bet seg fast og nedla et arbeid som har båret rike frukter.

HER kan du lese om Dominikus på katolsk.no og HER kan du lese dominikanerpater Arnfinn Harams lille blogg-preken om Dominikus i går .

På Katarinahjemmets egne nettsider (se blogglisten til høyre, eller trykk på navnet) står det at Dominikus var en "diskret" helgen som ikke etterlot seg noen skrifter, men derimot en streben, en ånd og en glede som lever fremdeles. Og det opplever jeg som en realitet, og som et privilegium å være omfattet av.

PS Hvem er så denne Katarina? Det er den hellige Katarina av Siena, som du kan lese mer om HER. Sigrid Undsets siste bok handlet om den hellige Katarina ... og ble skrevet på Katarinahjemmet.

Savn

«Savnet deg til messe og kirkekaffe i dag», sier iha i en kommentar til innlegget under. Det er hyggelig å bli savnet, selvsagt. Hyggelig at noen tenker på en, vite at man er til stede i andres bevissthet.

Men savnet går begge veier. Høymessen på søndag er på en måte selve pulsslaget i det religiøse livet, både på det individuelle planet og når det gjelder fellesskapet. Som katolikk er man ikke alene, med medlem av et troende fellesskap. På den ene siden et makrokosmos - en milliard på verdensbasis. Samtidig utgjør den lokale menigheten et mikrokosmos. Disse to henger sammen. Det lille er i det store, og det store er i det lille.

Når jeg av en eller annen grunn ikke får feiret høymesse, er det et savn. For noen søndager siden feiret jeg den i St. Dominikus kirke i Oslo, «min» kirke en gang, og den jeg konverterte i for 25 år siden. Men jeg følte meg ikke hjemme. Det var for estetisk, for stivt for meg. Kanskje det bare var jeg som hadde en dårlig dag, men jeg savnet min egen lille sognekirke i småbyen, med ungebråk og mylder. Sist søndag var jeg i det lille røde huset i skogen, langt fra kirken. Det var nesten bedre, blant annet fordi jeg var sammen med dem som betyr mest for meg. Det er også en slags messe.

Den hellige Frans og en av hans brødre

Jeg har bursdag i morgen, men feiret litt på forskudd i går. En av gavene jeg fikk, var boken Fioretti, en blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre, oversatt av Kjell Arild Pollestad. Boken, fra 1300-tallet, har ukjent forfatter, men regnes som et av høydepunktene i italiensk litteratur. Den ble jeg veldig glad for å få, og en ekstra bonus er det at denne norske oversettelsen er tilegnet pater Ronald Hölscher i St. Hallvard i Oslo, "en av de nederlandske fransiskanerne som så trofast og inderlig har latt gløden fra den store lille Frans funkle for store og små også i vårt eget land", som Pollestad uttrykker det.

Vi hadde gleden av å ha pater Ronald som sogneprest i en del år da vi bodde på Nesodden. Dels kom han ut til oss og hadde egne messer for katolikkene på Nesodden, men det var jo St. Hallvard kirke som var sognekirken. Jeg tror ikke noen som var i kontakt med pater Ronald kunne unngå å bli berørt av hans helt spesielle utstråling.












Dette bildet av Frans og pater Ronald tok jeg i en periode da jeg var frilansjournalist og skrev en artikkel om ham.

Officium

Jeg får bare mer og mer sans for de små blogg-prekenene til dominikanerpater Arnfinn Haram, under kategorien "officium". Bloggen hans finner du i blogglisten nede til høyre, eller HER. Det er sjelden å høre en prest, selv en katolsk prest, utlegge vesentlige sider ved troen så klart og poengtert som her. Attpåtil er utlegningene hans spekket med kunnskap. Disse små prekenene er både til å bli klokere og mer troende av.

Et lite eksempel:


”Usque ad mortem…”, like til døden – det er ord med tungt kristent innhald. Kristus var ”lydig til døden, ja, døden på krossen ”(Fil 2). Eg hugsar orda frå då eg avla mine endelege lovnader, knelande, med mine samanlagde hender i hendene åt Provinsialprioren, fr Bruno; som ein vepnar eller vasall svèr truskap til sin Riddar – og riddaren er djupast sett Gud i Kristus; ”like til døden”. Og kristne ektefolk lovar truskap og kjærleik til kvandre og til Gud, på same vis; ”like til døden”. Eigentleg er det berre ei fullbyrding av dåpslovnaden, på ulike måtar. Vi er døypte til eit heilt liv med Kristus; forsakinga av djevlen og vedkjenninga til Den treeinige Gud lyder ved kvar dåp. ”Like til døden”. Det står eigentleg med usynleg skrift over kvar døypefont.

Meiner vi det? Meiner eg det? Om eg har kraft til å halde ut, er noko eg berre kan vone på og be om. Men eg har insett at det aller verste og usle eg kan tenkje meg, er å bli ein fåfallen, ein apostat, ein som ”var” kristen, som ”var” katolikk. Men som har brote – eller berre bøygd gradvis av, slik det oftast skjer. Ein som ope avsvèr seg det han trudde før. Det syns eg er det tristaste av alt Trist. Ein som på den siste dagen skal sjå den Herren han fyrst fylgde og så forlet. Det er den yttarste Utfordringa, å utfordre sin eigen Skapar, opp i andletet.

Conversation piece

Conversation piece er et engelsk begrep fra 1700-tallet som opprinnelig betegnet en viss type sjangermaleri der motivet var personer i samtale, ofte rundt en gjenstand som hadde med vitenskap eller lærdom å gjøre, men det kunne også være et godt måltid, en jaktscene, etc. Med andre ord et motiv som kunne sette i gang en samtale også blant dem som betraktet maleriet.
Senere er conversation piece kommet til å betegne en gjenstand man har i hjemmet, som man kan bruke til å få i gang en samtale når man har gjester på besøk, eller for den saks skyld bare et hvilket som helst samtaleemne.
Selv bruker jeg ofte min katolske tro som conversation piece. Om dette hadde jeg nylig et innlegg i den andre bloggen min (aroundbooks). Her er et litt redigert utdrag:

«Som katolikk har jeg også erfart at det å nevne, om så bare lett henslengt i en bisetning, at man er katolikk, fungerer som et utmerket "conversation piece". Det ville neppe vakt den samme interesse om jeg hadde sagt at jeg var frelsessoldat (hvis jeg var det). Hva kommer dette av? Jeg tror svaret dels er at katolsk kristendom er en vesentlig del av vår historie og vår identitet, selv om vi befinner oss i Europas ytterkant både geografisk og kulturelt, og at referansene innen kunst, film, bøker og medier etc er så mange (tenk bare på hvordan paven er et av svært få mennesker som kan henvende seg til hele verden). Dessuten tror jeg det har noe å gjøre med at den katolske kirke representerer en fast norm i en normoppløst og relativistisk tid. Å bli katolikk er ikke gjort med et byråkratisk pennestrøk på et statlig prestekontor, det er en langvarig prosess som innebærer både en avklart tro og et forpliktende valg, og det tror jeg både provoserer og fascinerer i vår tid.»

Jeg må jo også innrømme at det å flagge min katolske identitet er min meget beskjedne form for misjonering. Jeg er stolt over å være katolikk, og jeg har ikke noe imot å gi mitt lille bidrag til å synliggjøre Kirken og troen på denne måten. Om jeg er noen god representant for Kirken og troen er en annen sak. Men i all min eventuelle (og sikkert faktiske) utilstrekkelighet, er jeg i hvert fall en helt levende, ekte katolikk. Hva mener jeg med det? Jo, mange nordmenn har visse forestillinger om katolsk kristendom og katolikker som kan være ganske merkverdige, og som ofte primært er knyttet til såkalte katolske land og kulturer. Derfor synes jeg det kan være greit å vise at det den katolske kirke faktisk er en del, og ikke en helt uvesentlig sådan, av det norske kirkelige landskapet. Og skal jeg sette en ekstra spiss på det, gjør jeg gjerne oppmerksom på at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Men det er lenge siden, og i dag lever mange nordmenn fra vugge til grav uten overhodet å kjenne en katolikk eller vite noe om den katolske kirke i det hele tatt, så jeg tenker at da kan de i hvert fall få vite om meg og erfare at det å være katolikk i Norge ikke er noe merkverdig. Og så kan jeg jo eventuelt fjerne noen myter og erstatte dem med konkret kunnskap hos dem jeg møter.

Det kan selvfølgelig være litt slitsomt å måtte forholde seg til pedofiliskandaler i USA eller hardnakkede oppfatninger om pavens «ufeilbarlighet», men hos folk som har et litt mer nyansert syn på Kirken enn dette, opplever jeg ikke sjelden at interessen alt overveiende er positiv. Jeg tror Kirken nyter en viss respekt hos mange, fordi den fremstår med den åndelige kraften den gjør. Og så er det jo alle disse kulturelle og historiske konnotasjonene, som jeg var inne på over. Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den. Eller som jeg pleier å si: «Du har aldri opplevd at det har kommet katolikker på døra di for å fortelle deg hva du skal tro.»

Det er omtrent det siste jeg kan tenke meg å gjøre; å prøve å få folk til å tro. Men jeg synes altså det kan være greit i en del sammenhenger å fortelle hva jeg selv tror, i hvert fall indirekte, ved å gjøre oppmerksom på at jeg er katolikk. Det bør være vitnesbyrd nok.

Ord for dagen

«De som tror at de tror på Gud, men uten lidenskap i sitt hjerte, uten sjelekval, uten rådvillhet og tvil, uten det minste innslag av fortvilelse selv i sin fortrøstning - de tror bare på Guds-idéen og ikke på Gud Selv.»

Miguel de Unamuno (1864-1936), spansk forfatter
gjengitt i 2. bind av Graham Greenes selvbiografi Flukt
Cappelen 1981, oversatt av Per A. Hartun

Katolske forfattere

Før i tiden, det vil si på 1900-tallet, hadde man et begrep som het ”den katolske roman”, det vil si romaner skrevet av forfattere som var katolikker, og som hentet sin tematikk fra troens verden. Sigrid Undset er det mest fremtredende eksemplet her til lands, Graham Greene en av de mest kjente i verdenslitteraturen ellers. Det ble sagt på spøk at folk ikke konverterte til katolisismen, men til Graham Greene. Selv ville han ha seg frabedt betegnelsen ”katolsk forfatter”, han var etter eget utsagn en katolikk som også var forfatter.

Den norske forfatteren Åge Rønning, antagelig et ukjent navn for noen, ble av mange betraktet som et norsk motstykke til Graham Greene. Rønning fikk en velfortjent god avslutning på sin forfatterkarriere med Kolbes reise, en spennende handlingsroman om det ondes nærvær på jorda, med utgangspunkt i den reelle historien om pater Maximillian Kolbe som gikk i døden for en annen fange i Auschwitz.
Den australske forfatteren Morris Wests bøker handler i stor grad om Kirkens rolle i verden, og i romanen Fiskerens sko forutså West valget av en pave fra Øst-Europa 15 år før det skjedde. Hans Djevelens advokat, om prosessen rundt en saligkåring, kan også varmt anbefales.

Og så har vi jo franskmennene, som Bernanos og Claudel.

Spørsmålet er - har vi det vi kan kalle ”katolske forfattere” i dag? Hvem er de i så fall?

En bok til

Bokloftet antikvariat på Løten (som du finner HER) er en tiltalende butikk når det gjelder utvalg, priser og service. Beste pris på andre bind av biskop Grans selvbiografi fant jeg der, bestilte i går, og i dag hadde jeg boka i posten. Terskelen, heter den, med undertittelen «Av en katolsk biskops erindringer». Den handler om hans klostertilværelse og frem til han blir biskop i Oslo i 1964.

Som noen sikkert har skjønt av den andre bloggen min, spiller bøker en stor rolle i mitt liv, både som levebrød og interesse. Jeg har selvfølgelig også noen hyllemeter med katolsk litteratur, og har vel som et lite prosjekt å samle så mange norske bøker som mulig, altså faglitterære bøker som handler om Kirken i Norge og/eller er skrevet av norske katolikker, ikke minst prester. For eksempel har jeg Hallvard Rieber-Mohn bortimot komplett (og han var produktiv!), og det begynner også å monne når det gjelder Pollestad.

En hånd på min skulder

Et nytt nummer av "Broen" kom i postboksen i går. Broen er et katolsk kirkeblad som utgis av Norsk Katolsk Bisperåd, et slags "overordnet" menighetsblad og nyhetsmagasin for det katolske Norge.

Det siste nummeret var behørig viet nylig avdøde biskop Gran, som var biskop i Oslo fra 1964 til 1983. Han unngikk så vidt å bli min biskop - 1983 var nemlig året da jeg konverterte, og da jeg hadde skrevet til biskopen og bedt om å bli tatt opp i Kirken, spurte pateren som underviste meg om jeg hadde skrevet til riktig biskop. Det hadde jeg - samme dag som jeg skrev brevet, så jeg nemlig i Aftenposten at Oslo hadde fått ny biskop. Biskop Gran gikk av 26. november, antagelig har jeg skrevet mitt brev dagen etter. Svaret fra biskop Schwenzer er datert 2. desember, og jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten i Schwenzers tid som biskop, men jeg har aldri undersøkt om det stemmer. Det spiller for så vidt heller ingen rolle, men det ville vært litt kuriøst.

Da jeg hadde lest om biskop Gran i Broen, gikk jeg i bokhylla og fant frem første bindet i hans selvbiografi, En hånd på min skulder, hvor han blant annet forteller om hvordan han ble katolikk. Det er interessant lesning nå som jeg holder på med min egen konversjonsberetning til bloggen. Samtidig fant jeg ut at det var for galt at jeg ikke også hadde bind to av Grans selvbiografi, Terskelen, så nå er den bestilt fra et antikvariat.

Det omtalte nummeret av Broen kan du lese HER.

Brød og vin

«Hvorfor valgte Jesus noe så hverdagslig som et bakverk og en borddrikk som tegn på hva han ville si oss om Gud, om seg selv, om oss mennesker?
Fordi det var så talende, så lettfattelig for alle, når de først oppfattet det: Uten næring for legeme og sjel, dør vi. Og det er Gud som er brødgiveren - i begge tilfeller.
Hvorfor sa Jesus ikke snarere: ’Dette er Guds brød’ - hvorfor ’Dette er mitt legeme - mitt blod’, ord som rystet og støtte selv hans venner? Fordi det betød: Dette - denne bite brød - er meg selv. Det er meg selv, helt og totalt, jeg gir dere.
Det er ikke vår måte å gi brød på, når vi da gir. Vi kan gi av vår rikelighet, eller av vår knapphet, begge deler kan skje med hjertelag. Noen av oss har vel noen varmende minner fra krigens dager, en tid med for lite brød, fra en nabo som kunne avse og altså tenke på noen andre og sultnere i oppgangen. Det var godhet. Men vi gir ikke oss selv ved en slik gestus. Det gjør bare En.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling, St. Olav forlag 1976. «Corpus Christi» Johannes 6, 51-59.

Carpe diem

HER kan du se et innlegg jeg har på den andre bloggen min i dag. Carpe diem!

(Du visste det kanskje ikke, men vin er det næringsmiddelet som er mest omtalt i Bibelen. Det hadde jeg også et innlegg om i den andre bloggen min en gang, se HER.)

Om navnet på denne bloggen

Boka Bevingede ord (Evensberget/Gundersen, Den norske bokklubben 1982) forklarer uttrykket «Katolsk i hodet» slik:

«Uttrykk som oppstod en tid etter reformasjonen og betydde: ikke riktig i hodet, forvirret. Finnes hos Moth [referanse til håndskriftsamling fra 1700-tallet i Det Kgl. Bibliotek i København]. I Erasmus Montanus 3,2 og 3,5 lar Holberg Jesper Ridefoged og Jeronimus bruke uttrykket.»

Et opprinnelig nedsettende uttrykk, med andre ord, men jeg gjør som Sigrid Undset da hun ga en bok den ironiske tittelen «Katholsk propaganda», jeg vender ironien mot seg selv.

Menneske først - kristen så

Dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn betydde mye for meg personlig, i den prosessen jeg gjennomgikk da jeg ble katolikk - eller rettere sagt; i den prosessen som tydeliggjorde for meg at det var katolikk jeg var (denne distinksjonen er viktig for meg, og jeg skal komme tilbake til den når jeg skal skrive om min egen konvertering. Selv om jeg konverterte først 33 år gammel, har jeg nemlig som troende menneske aldri vært noe annet enn katolikk.)

Det er vanskelig å forklare i dag hvilken rolle Hallvard Rieber-Mohn spilte i den norske offentlighet i 1960- og 1970-årene. Man kan vel trygt si at ingen katolsk prest hverken før eller siden har vært så synlig og til stede i norske medier som ham. Fast spaltist i aviser og tidsskrifter, selvskreven debattant i ethvert NRK-program som hadde med religion eller europeisk kultur og politikk å gjøre.

Da jeg kom inn i ”kretsen rundt” dominikanerklosteret i Neuberggaten, var han fortsatt til stede, men preget av sykdom. Jeg så ham bare noen få ganger, og traff ham aldri ansikt til ansikt. Faktisk døde han samme år som jeg ble opptatt i Kirken. Men jeg skrev til ham en gang, angående en særoppgave jeg skulle skrive om Carl von Ossietzky, og fikk et særdeles hyggelig og personlig brev tilbake, skrevet med Rieber-Mohns nærmest kalligrafiske håndskrift. Dette brevkortet oppbevarer jeg som om det skulle være en relikvie.

Rieber-Mohn var en produktiv forfatter. Den av bøkene hans som har hatt størst betydning for meg, er prekensamlingen Menneske først - kristen så. Det er et Grundtvig-sitat, og ut fra mitt kjennskap til Rieber-Mohn kunne det gjerne vært - og var kanskje - hans personlige motto. Rieber-Mohn innleder denne boken med noen ord som var en veritabel aha-opplevelse for meg:

«Menneske først - kristen så. Mange kjenner nok opphavet til dette fyndordet, den store danske teologen og folkelæreren N.F.S. Grundtvig. I nordisk kristenliv har knapt noen sett så klart og med så veldige konsekvenser denne grunnsannhet: Evangeliets mysterier er ikke bare innsiktet på det sant og ekte menneskelige. De forutsetter det.
Evangeliet er ikke bare en dom over Verden og menneskets falne natur. Evangeliet imøtekommer og bekrefter så meget av det gode som også bor i vårt vesen. Evangeliet renser og løfter det inn i en større - den største - sammenheng. Evangeliet gir oss mennesker vår egentlige identitet tilbake, både som individer og som folk. Som bare mysterium, er kristendommen lukket og utilgjengelig. Men som bare snill og byggende menneskelighet, er den til gjengjeld forvansket og forrådt. Det er i båndet mellom de to, mysterium og humanitet, at kristentroen bevarer sin tidløse spenning og sin gyldighet for oss alle. Dette bånd er dens stadig fornyede livskraft, dens fortsatte vitalitet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.

En syndare i en kyrka för syndare

«Kristus i kyrkan. Hur kan han vara där, när den ser ut som den gör? Se efter i evangelierna - var finner vi honom där? I en krubba, i öknen, i en snickarverkstad, i folkträngsel, omgiven av människor som ingenting eller föga begrep, i ett tempel som han måste rensa med gissel, inför översteprästernas självgoda domstol, mitt i en tjutande og smädande folkmassa, på et kors. Den läxan borde räcka; lär vi oss den, kan ingenting i kyrkan längre förvåna oss. Så har Kristus velat ha det på jorden; inkarnasjonen betyder att han tagit sin boning i vårt elände - och kyrkan är inget undantag från det. Några oaser fann han också, det måste i rättvisans namn sägas, og även i kyrkan finns det sådana, förmodligen relativt fler och större än under hans jordeliv.
Men det där borde vara sekundärt. Det är annars fara värt att man lägger ner hela sin uppmerksamhet och hela sin energi på att med förfäran och indignation beskåda den honom ovärdiga omgivningen - i stället för att ägna uppmärksamheten åt honom själv. Det gäller att aldrig glömma proportionerna: man har inte rätt att bagatellisera omgivningen, när den är honom alltför ovärdig - men man har ännu mindre rätt att glömma honom för den. Inte honom, och inte den djupa, ödmjuka tacksamheten att få höra honom till, som en del av kyrkans stora helhet. En syndare i en kyrka för syndare.»

Gunnel Vallquist: Till dess dagen gryr, Stockholm 1977

Gunnel Vallquist kan du få vite her om HER.

Katolikk - hvorfor og hvordan

De søkte de gamle stier, en klassiker innen norske konversjonsberetninger.



"Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten."

Sigrid Undset i De søkte de gamle stier, Oslo 1936


De søkte de gamle stier var en antologi med konversjonsberetninger som vakt en viss oppsikt i samtiden fordi katolisismen var mer kontroversiell da enn nå, og ikke minst fordi to kjente navn i datidens norske offentlighet, Lars Eskeland og Sigrid Undset, var blant bidragsyterne.

Konversjonsberetninger er av naturlige årsaker en ikke særlig utbredt litterær sjanger, men de finnes, også i vår tid. Kjell Arild Pollestads Veien til Rom - hvordan jeg ble katolikk (1990) og Janne Haaland Matlarys Tyngdepunktet - hvorfor jeg ble katolikk (2002) kan nevnes.

Selv hadde jeg, i all beskjedenhet, tenkt å innlede denne bloggen med min egen konversjonsberetning (dog ikke i bokform!). Men den må skrives først, så jeg begynner på denne måten; med å si litt om andres.

Hvorfor en konversjonsberetning? Fordi det å bli katolikk er, eller i hvert fall bør være, en skjellsettende begivenhet i livet, en så gjennomgripende beslutning og erfaring at det preger hele ens liv. Og da er det ikke så rart at man kan føle trang til å sette ord på det.





En lesverdig beretning om protestanten fra Jæren som ad mange omveier føres fra "barnetro" og religiøs likegyldighet til den katolske kirke. Velskrevet og oppriktig.




Da jeg begynte på denne boken, avsluttet jeg etter få sider fordi jeg ikke orket mer av det jeg opplever som Matlarys selvforherligelse og selvsentrerthet. Omslaget er i så måte illustrerende. Men jeg er nok litt urettferdig mot henne nå, og det kan godt hende jeg tar boka fram igjen en gang, ja, egentlig fikk jeg lyst til det, nå da jeg bladde litt i den etter å ha tatt bilde av den.