mandag 18. august 2008

Maria i mitt liv





Jeg leser Jacob Jervells bok om Maria, jvf. innlegget nedenfor. I tillegg gikk jeg i bokhylla og fant frem en bok jeg har hatt stående i mange år uten å lese, nemlig Maria i Bibelen og i vårt liv av den svenske (belgiske) karmelittpateren Wilfrid Stinissen. Hvorfor denne plutselige interessen for Maria? Fordi hun ville det. Mens jeg klippet gresset rundt kirken forleden dag (se to innlegg nedenfor), førte jeg en ordløs samtale med Maria-statuen utenfor kirken. Den var ikke bare ordløs, men også relativt ubevisst der og da, selv om jeg registrerte at oppmerksomheten kretset rundt denne statuen og jeg satt oppe ved den en stund mens jeg hadde pause og drakk en flaske vann. Det var en fredelig ettermiddag, plenklippingen var som en slags meditasjon, byens larm (hektisk rushtrafikk i gaten utenfor) var bare en fjern bakgrunnskulisse. Det eneste som eksisterte, var på en måte jeg og Maria-statuen.
Først om kvelden, etter at jeg hadde kommet hjem, fant jeg frem Jervells bok. Og nå Stinissens bok. Og nå virker det som om all oppmerksomheten kretser rundt Jomfru Maria.

For meg er det ikke noe merkelig i at Maria kan tale til meg på denne måten gjennom statuen utenfor kirken. Jeg har ingen problemer med at denne figuren plutselig kan bli en formidler av det man kanskje kan kalle et lite hverdagsunder, men vær klar over at jeg da bruker ordet under i en høyst hverdagslig betydning. Jeg tror ikke at man trenger til Lourdes og lignende steder for å oppleve dem. Ifølge den britiske matematikeren J.E. Littlewood (jeg vet ikke om han er katolikk eller ikke) opplever vi et under i gjennomsnitt hver 35. dag. Vår kirke, og omgivelsene rundt den, er et like hellig sted som ethvert annet sted i den katolske sfære.

Jervells bok og Stinissens bok er selvsagt forskjellige. Det merkes at den ene er protestant og den andre er katolikk. Begge er, så langt jeg har erfart til nå (jeg har lest et stykke ut i Jervells bok og så vidt begynt på Stinissens) høyst lesverdige, og blir ikke mindre interessante av å leses parallelt. Jomfrufødselen er et problem, selvsagt, i hvert fall for Jervell, som mener at det mer er snakk om en jomfru-unnfangelse, men at Maria ellers hadde et normalt seksualliv og fødte på normal måte, både Jesus og de mange søsknene hans. Ifølge Stinissen er Maria uplettet jomfru i enhver henseende, og det som omtales som Jesu søsken, er i virkeligheten fettere og kusiner. Følgelig hadde Maria og Josef ikke noe seksualliv i det hele tatt. En av de beste kildene til viten om Maria er for øvrig det apokryfe Jacobsevangeliet, som ifølge Jacob (!) Jervell like gjerne kunne hett Mariaevangeliet. Jeg har ikke fått sett på det ennå.

Når det gjelder jomfrufødselen, må jeg for eget vedkommende si at jeg ikke er villig til å basere noe aspekt av min tro på gynekologi. Om Maria var det ene eller det andre, er meg relativt likegyldig. Men jeg må si at jeg fikk sans for Jervells poeng med at det var unnfangelsen som var guddommelig, ikke selve fødselen. Men det kan vel også hende at Gud brukte både Josef og Maria som sitt redskap, selv om det forkludrer jomfruelighetsteorien litt? Uansett hva Maria var eller ikke var, reduserer det i mine øyne ikke hennes rolle som Guds mor og den viktigste kvinnen både i Kirken og i historien.

Jeg har egentlig ikke hatt noe forhold til Maria før nå. Stinissen sier i forordet til sin bok at Det annet Vatikankonsil, i sitt forsøk å på å befri mariologien (læren om Maria) fra «enhver falsk overdrivelse», kom til å bevege pendelen litt for langt i motsatt retning. «Det kan ikke nektes at dette har ført til en altfor stor tilbakeholdenhet. ja, til en viss minimalisme, både hos teologer og de øvrige kristne. I de siste årene har kirken imidlertid igjen vist en tendens til å gi Maria tilbake den plass hun fortjener.» Stinissens bok kom i 1981, og da hadde vel Johannes Paul II vært pave i et par--tre år. Og han var som kjente meget Maria-tro, i den grad at han hadde en stor M for Maria i sitt pavelige segl. I den grad Det annet Vatikankonsil markerte en vei bort fra Maria, sørget nok han for at den kom tilbake på sporet igjen.

Men for meg personlig har hun altså til nå bare vært et navn, en fjern skikkelse. Etter en plenklipp på kirkelig grunn har hun kommet meg nær.

PS Jeg skal straks komme tilbake med et eget innlegg om Stinissens bok, og om Stinissen.

fredag 15. august 2008

Verdens mest berømte kvinne





Det er festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen i dag. I den forbindelse har jeg for første gang bladd litt i denne boken, som jeg relativt nylig fikk tak i etter lang jakt i antikvariater. Skjønt - grunnen til at jeg begynte å bla i den, var egentlig ikke dagen i dag, men dagen i går. Hele tiden mens jeg klippet gresset rundt kirken (innlegget under), følte jeg nemlig en slags ordløs kommunikasjon med Maria der hun sto oppe på alteret sitt og var den eneste som så meg. Og så fant jeg frem boken etter at jeg hadde kommet hjem. Og så viste det seg at det seg at Kirken feirer henne i dag. Det passer jo bra inn med min teori om at ingenting er tilfeldig her i verden. Men altså - skulle du komme over denne boken, så ikke nøl med å kjøpe den. Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning er tittelen, av Jacob Jervell, Gunnar Danbolt og Ann Helene Bolstad Skjelbred. Jervell er bokens redaktør, og når han innledningsvis sier: «Det er på tide at vi sier noe om jomfru Maria. Hun har lenge nok vært stemoderlig behandlet hos oss.», så får vi katolikker se litt stort på det, og også se gjennom fingrene med at Jervell omtaler den protestantiske statskirke-sekten han tilhører, som «Kirken». Når han inviterer til «en vandring med Maria gjennom historien og frem til i dag», er det like utbytterikt for katolikker som for protestanter.










Mariaalteret ved Vår Frue kirke i Porsgrunn.






Et lite utdrag fra boken:

'Ave maris stella

Den mest utbredte av alle mariasanger er «Ave maris stella» som du fremdeles kan høre gjenklang av i viser av i dag. De to første versene lyder:

Vær hilset, havets stjerne
Guds mor, den fruktbare
og samtidig evig jomfru,
den salige port til himmelen.

Denne Ave ble mottatt
Av Gabriels munn
Og freden ble grunnlagt
Evas navn bragt tilbake.


Maria er den Eva som kommer tilbake i forandret skikkelse, vi ser hvordan det spilles på at «Ave» bakvendt gir «Eva». Maria er inkarnasjonen av alt det sant kvinnelige. Og kan derfor også kalles «Evas datter». '


PS: Mariastatuen du ser i høyre spalte her, er fra Carrara i Italia og står på badet hjemme hos meg.

torsdag 14. august 2008

Jeg bekjenner







at det er jeg som har slått plenen rundt kirken i dag. Jeg irriterte meg på søndag over å måtte vasse i høyt, vått gress for å komme til kirkekaffen og tenkte at denne plenen skulle vært slått for lenge siden (det er ikke første gang jeg tenker den tanken ...). Da jeg kom forbi kirken i dag, var plenen fortsatt ikke slått, og hvis den hadde blitt lengre nå, måtte den slås med ljå eller slåmaskin. Derfor kjørte jeg hjem, hentet klipperen og satte i gang. En spontan énmannsdugnad, kan man si. Én mann på en dugnad er ikke mye, til gjengjeld var oppmøtet på hundre prosent, og det er jo på den annen side svært mye. Et par timers arbeid i ro og fred, og så slipper jeg å irritere meg kommende søndag. (Det har aldri lyktes meg å finne ut hvem som egentlig har ansvaret for å slå denne plenen, og jeg kan ikke love at det er siste gang jeg gjør det.)

søndag 10. august 2008

Hva katolisisme er og ikke er







I forrige innlegg nevnte jeg en bok jeg omtalte som «min andre bibel», nemlig Richard P. McBriens Katolsk Tro gennem to Årtusinder (dansk utgave, Niels Steensens Forlag 1987. Originaltittel: Catholicism - study edition.) Boken er en omfattende gjennomgang av hva katolisisme og den katolske kirke er, både historisk og teologisk, og er skrevet på en forbilledlig tilgjengelig måte. Så vidt jeg vet er ikke den danske utgaven å få lenger, men originalutgaven er fortsatt i handelen, for eksempel hos amazon.co.uk. En kort Wikipedia-artikkel om forfatteren (og om dette verket) finner du HER.

Denne boka har gitt meg utrolig mye og egner seg like godt som oppslagsverk som inspirerende lesning. Det siste kapitlet utgjør en slags syntese av hva katolisisme er, og fra rubrikken «Katolisismens alminnelige kjennetegn» gjengir jeg to utdrag som både rommer en klar definisjon av hva katolisisme er og samtidig illustrerer katolisismens storhet i enhver forstand (oversatt fra dansk av meg for anledningen):

«Som selve navnet antyder, kjennetegnes katolisismen av en grunnleggende åpenhet overfor all sannhet og overfor enhver verdi. Den er vidtspennende og altomfavnende overfor den totale kristne erfaring og tradisjon i hele denne erfarings og tradisjons teologiske, læremessige, liturgiske, kanoniske og konstitusjonelle rikdom og mangfold. Katolisismen er ikke et etter-bibelsk fenomen. Den oppstår ikke fra et eller annet historisk øyeblikk og ut fra spesielle historiske (dvs. nasjonale, kulturelle, politiske) omstendigheter som tidsmessig står fjernt fra Jesu forkynnelse, samlingen av disiplene og dannelsen av kirken i den perioden som omfattes av Det nye testamentet. Katolisismen begynner ikke som et karakteristisk uttrykk for kristen tro i det 16. århundre, og dens grunnleggende retningslinjer er heller ikke allerede fastlagt i det 14. århundre. Den er ikke en sekt eller skismatisk størrelse, skjønt sekterisme og skismaer ikke er ukjent for den. Den er heller ikke uløselig knyttet til noen bestemt nasjon eller et bestemt område av verden.»

[ ... ]

«Katolisismen blir derfor snarere karakterisert av et både/og enn av et enten/eller. Det dreier seg ikke om natur eller nåde, men om benådet natur; det dreier seg ikke om fornuft eller tro, men om fornuft opplyst av tro; ikke om lov eller evangelium, men om lov inspirert av evangeliet; ikke og Skrift eller tradisjon, men om normativ tradisjon innenfor Skriften; ikke om tro eller gjerninger, men om tro som viser seg i gjerning, og om gjerninger som er uttrykk for tro; ikke om autoritet eller frihet, men om autoritet i frihetens tjeneste; ikke om fortiden i motsetning til nåtiden, men om nåtiden i kontinuitet med fortiden; ikke om stabilitet eller forandring, men om forandring i troskap mot stabile prinsipper, og om prinsipper som er utformet og foredlet som resultat av forandringen; ikke om enhet eller mangfold, men om enhet i mangfoldet, og om et mangfold som forhindrer den ensrettingen som er enhetens antitese.»

mandag 4. august 2008

De andre















Det imponerer meg at mens denne bloggen har hatt en sommerpause som ble lenger enn tilsiktet, har den vært besøkt av 4--5 mennesker i snitt hver dag, som har oppholdt seg her fra ca. 2,5 til 3,5 minutter. Det imponerer meg. Er det de samme hver dag, undrer jeg, som venter på at bloggen skal komme i gang igjen?

Det var egentlig ikke tenkt at det skulle bli sånn; at denne bloggen skulle ha så lang pause. Men når jeg sier at det egentlig ikke var tenkt at det skulle bli sånn, er det i virkeligheten noe annet jeg tenker på, nemlig messen, for da jeg var i høymessen nå sist søndag, hadde jeg ikke vært til messe på mange uker. Og da tenker jeg på den kirken hvor jeg hører hjemme. Da jeg var på kongress i Stockholm i månedsskiftet juni-juli, feiret jeg riktig nok høymessen i den praktfulle menighetskirken for Stockholm by, Sankta Eugenia, men de seneste søndagene har jeg enten vært i det lille røde huset i skogen, hatt besøk av tilreisende familie (et vanlig sommerfenomen) eller sittet vakt på en kunstutstilling.

Nå er ikke jeg noen perfekt katolikk, så jeg godtar både det ene og det andre som kanskje avviker fra reglene. Men søndagsmessen i menighetskirken er et slags troens pulsslag, og jeg kjenner at jeg savner den når det går så lang tid som nå. Og jeg savner de kjente ansiktene. Selv om jeg kanskje ikke bidrar så mye til fellesskapet, betyr de andre uansett mye for meg.

Nå sist søndag så jeg altså de andre igjen, og jeg tenkte hvilket underlig fellesskap dette egentlig er. Jeg kjenner jo egentlig ikke de andre. Noen kjenner jeg riktig nok litt, men de fleste er bare et ansikt. Vi er samlet om det samme mysterium. Opplever vi det samme? På en eller annen måte må vi jo gjøre det, og av og til, i samtalene under kirkekaffen, blir jeg bekreftet i denne antagelsen. Uansett - messen ville ikke vært den samme uten de andre, ville den vel? Helvete er de andre, sa Sartre. Jeg er ikke bevandret nok hverken i Sartre spesielt eller filosofien generelt til å vite hva han mente med det. Det var neppe messen han tenkte på. For meg spiller det ingen rolle om de andre er helvete eller himmel, for en tilværelse uten de andre lar seg ikke forestille. Noen ganger i messen, når mobiltelefoner ringer, eller som nå sist søndag, da noen unger som var store nok til å vite bedre, bråkte uten at moren grep inn effektivt nok, tenkte jeg at det kanskje er dette Sartre mener. Samtidig har jeg svært stor toleranse for forstyrrelser i messen, og tjuefem års trening som messegjenger i å lukke omgivelsene ute når det trengs (uten dermed å lykkes bestandig).

Tilfeldigvis leste jeg i den katolske bønneboken nylig en bønn for menigheten:

"Herre Jesus Kristus, du som er Kirkens hode, du er også hode for vår menighet. Fyll oss med din kjærlighet til hverandre, Gi oss å si det rette ord i det rette øyeblikk og rekke en hjelpende hånd der det trenges.
Beskytt de svake,
opplys de tvilende,
styrk de mismodige,
led de vaklende,
vekk de sovende,
vis deg for de søkende,
varm de lunkne.
Hjelp oss å gi hver og én det de mest trenger, så vi kan bære hverandres byrder og slik oppfylle din lov. Du som lever og råder i evighet."

Og i min «annen bibel», Katolsk tro gennem to Årtusinder av Richard P. McBrien (dansk utgave 1987; forfatteren er professor i romersk-katolsk teologi ved Notre Dame-universitetet i USA):

«Den definitive prøve på religiøs omvendelse er, om den fører til og bestandig viser sig i kærlighed til næsten, eller om den ikke gør det. ’Den, der ikke elsker sin broder, som han har set, han kan ikke elske Gud, som han ikke har set. Og dette bud har vi fra ham, at den, som elsker Gud, skal også elske sin broder.» (1. Joh. 4, 20-21)

Bestandig? Jeg prøver så godt jeg kan. Mer kan ikke Gud forlange. Men jo - jeg føler meg bestandig hjemme når jeg feirer messen i min egen kirke, omgitt av de andre. Mine de andre. Så da elsker jeg dem kanskje, tross alt, selv om noen av dem av og til irriterer meg også?

Someone to watch over me






Forleden kveld var vi fire venner sammen som blant annet snakket om livets skrøpelighet. Utgangspunktet for dette alvorlige temaet var at jeg kom til å nevne at jeg hadde vært i rekviemmesse dagen før, over en person som druknet under en ferietur i utlandet. Og siden vi fire alle var religiøst interessert (tre av oss henholdsvis en tidligere organist, en sogneprest i statskirken og jeg som katolikk), så kom vi da til å snakke om hvor fort livet kan forandre seg, som for eksempel for denne familien under en ferietur til utlandet. Eller man kan plutselig komme ut for en bilulykke, møte en som kommer over i feil kjørebane, for eksempel. Etter whatever.

I løpet av dette temaet kom vi også inn på skytsengler, blant annet hvorfor noen har det og andre ikke. Selv er jeg overbevist om at jeg har det; jeg har til og med sett henne. Og jeg tror hun passer spesielt godt på meg når jeg kjører bil. Jeg har riktignok ikke opplevde noen utpreget kritiske situasjoner, hverken i bilen eller ellers. I seg selv kanskje et bevis på at hun passer på? Men nesten-situasjoner har jeg opplevd, tilsynelatende uskyldige, men av en slik art at man blir litt blek etterpå og tenker hvordan det kunne ha gått hvis man ikke hadde hatt marginene (eller skytsengelen) på sin side.

Andre mennesker derimot, kan fortelle om de rene undere når det gjelder inngripen fra skytsenglers side.
Mens atter andre igjen tilsynelatende ikke har en skytsengel til å passe på seg, uten at jeg overhodet relaterer dette til den rekviemmessen som var utgangspunktet for temaet.

Men tilbake til spørsmålet vi ikke fant noe svar på: Hvorfor noen mennesker har skytsengler som vokter dem og andre ikke.
La meg si med en gang at jeg ikke tror det har noe med graden av tro å gjøre, altså at det er spesielt fromme mennesker som har det. Jeg tror til og med man kan oppleve det uten engang å være spesielt religiøs.

I går kveld bladde jeg atspredt i Franz Kafkas Aforismer i en helt annen sammenheng, og kom over dette: «Huset hans forskånes i storbrannen, ikke fordi han er from, men fordi han legger an på at huset hans skal forskånes.»

Er det slik det er, at noen har en skytsengel fordi de legger an på å ha det, fordi de har et bevisst forhold til begrepet og skytsengelen dermed blir virkelighet for dem? Men det virker på en måte for enkelt. Samtidig tenker jeg at nå har jeg gitt meg ut på et religiøst/filosofisk felt som ligger litt for høyt for meg. Jeg må se en den katolske litteraturen min om jeg kan finne noe om dette temaet.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...