torsdag 1. november 2012

Bibelen gjenfortalt



Den danske forfatteren Bjarne Reuter har gjenfortalt Bibelen, leser jeg i DENNE artikkelen i Politiken. Jeg skal straks til bokmessen i København, og da skal jeg ta en titt på denne boken.

lørdag 27. oktober 2012

Enda et skritt på sekulariseringens triste vei




Nå skal det ikke lenger heter «før Kristi fødsel» (f.Kr.), men «før vår tidsregning» (fvt) i Store Norske Leksikon. Enda et skritt på sekulariseringens triste vei. Aftenpostens artikkel om saken HER, og Store Norske Leksikons Facebook-side HER, hvor de har åpnet for debatt om saken.

fredag 21. september 2012

Hva ville Jesus gjort?













When someone asks you "what would Jesus do?" Remind them that freaking out and flipping tables is a viable option.

søndag 2. september 2012

Refseren





Den tidligere erkebiskopen av Milano, kardinal Carlo Maria Martini, er død. HER finner du omtalen på den norske kirkens hjemmeside. "Han var altfor liberal for i alle fall de to siste pavene", står i det omtalen, uten at det utdypes hva denne radikaliteten konkret besto i. Den danske avisen Politiken går mer rett på sak i DENNE reportasjen. »Kulturen er blevet gammel, vores kirker er store og tomme, og bureaukratiet i kirken vokser. Vores religiøse ritualer, og de klæder, vi bærer, er opblæste«, lyder de skarpe ord fra den højtstående gejstlige italiener.
Hvorfor tør ikke Katolsk.no fortelle oss om Martinis kritikk? HER er en norsk artikkel om Martini.

torsdag 26. juli 2012

The heart of the Church


"Mary is the heart of the church. This is why all works of charity spring from her. It is well known that the heart has two movements: systole and diastole. Thus Mary is always performing these two movements: absorbing grace from her Most Holy Son, and pouring it forth on sinners." -St. Anthony Mary Claret

lørdag 30. juni 2012

Ord for dagen
















«Vi er alle formet og omformet av dem som har elsket oss, og selv om kjærligheten måtte gå over, forblir vi ikke desto mindre deres verk - et verk de ganske sikkert ikke kjenner igjen, og som aldri blir nøyaktig slik de hadde tenkt.»
François Mauriac: Kjærlighetens ørken

Kanskje Gud ikke alltid kjenner oss igjen heller, tenker jeg, kanskje vi aldri blir nøyaktig slik han hadde tenkt - men hans kjærlighet går uansett aldri over.

onsdag 20. juni 2012

Nytt menighetsråd i Porsgrunn





Interiør fra Vår Frue kirke i Porsgrunn, en liten "stavkirkekloning".


Og plutselig var jeg medlem av menighetsrådet. "Å drive en menighet er som en kjempestor dugnad," sier pater Reidar. Man får prøve å bidra i all beskjedenhet.
"Kan du forestille deg meg som medlem i et menighetsråd?" spurte jeg en bekjent etter at jeg hadde sagt meg villig til å stille til valg. "Ja," svarte hun uten betenkning. Så da så.

tirsdag 12. juni 2012

Arnfinn Haram i førkatolsk tid





En kollega markerer Arnfinn Harams bortgang på bloggen sin ved å minnes et intervju han gjorde med ham som gymnasiast (Haram gikk på estetisk linje på Tønsberg gymnas). Blogginnlegget finner du HER.

lørdag 9. juni 2012

Jakten på Olav den hellige







"Jeg ville skape en helt ny sannhet om Olav Haraldsson og formidle det med vår tids fortellerstrukturer. Det skulle bli en lettbent pageturner som samtidig var en seriøs historiebok. Jeg skulle være Dan Brown og Sverre Bagge i én og samme forfatter.

Det begynte med en fremmed mann i et fremmed landskap. En underordnet leiesoldat som kaldblodig ledet an i den grusomme massakren på byen Canterbury i 1011. Så fulgte jeg ham kapittel for kapittel mot året 1030, Stiklestad, døden og de store mysteriene: Hvem var det som hadde drept Olav Haraldsson, og hva var det som hadde skjedd med kroppen hans etter døden?"

Les mer om historikeren Øystein Morten og hans arbeid med en ny biografi om Olav den hellige HER, i tidsskriftet PROSA.

fredag 8. juni 2012

Chesterton vs Bibelen









 Detalj fra bloggerens kjøkken.



«Drink because you are happy, but never because you are miserable.»
G.K. Chesterton


«Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. La ham drikke så han glemmer sin armod og ikke minnes sin møye mer.»
Salomos ordspråk kap. 31, vers 6-7, her hentet fra Bibelen: Det gamle og nye testamente med de apokryfiske bøker, Det norske Bibelselskap 1978/85.

Hvem skal man tro på? Hvilket råd skal man følge? Disse to utsagnene er jo direkte motstridende. Jeg vil kanskje holde en knapp på Chesterton her. Hans råd er helt ut i overensstemmelse med min egen praksis, og den fungerer utmerket. Men så er jeg stort sett heller ikke "miserable".

God helg til denne bloggens lesere.

torsdag 7. juni 2012

onsdag 6. juni 2012

Mariahagen





Den digre stubben freses vekk for å  frigjøre plassen for mariastatuen.


For omtrent et år siden hadde jeg DETTE innlegget hvor jeg skrev om mariahagen jeg holder på å anlegge. Planløsningen var klar allerede den gangen. I fjor høst kom de siste hekkplantene på plass. Den siste hindringen for å begynne med detaljarbeidet der mariastatuen skal stå, har vært en diger stubbe etter et atten meter høyt lerketre. Det er mange år siden treet ble felt, og jeg hadde vel håpet at stubben skulle råtne så jeg kunne fjerne den, men den holdt stand. I dag måtte den imidlertid vike for en solid stubbefreser.
Så er spørsmålet: Skal jeg sette opp statuen før "veggene", dvs hekkene, har vokst opp? Jeg tror kanskje det. Jeg har i hvert fall begynt å tenke på selve statuen for alvor. Hvor skal jeg få den fra? Jeg får vel snakke med den polske altmuligmannen min.

lørdag 2. juni 2012

Dominikanere vs jesuitter


Den hellige Dominikus










Denne vitsen har du kanskje hørt før, men men god historie kan som kjent ikke fortelles for ofte. God helg til denne bloggens lesere.

Two men considering a religious vocation were having a conversation. “What is similar about the Jesuit and Dominican Orders? ” the one asked.

The second replied, “Well, they were both founded by Spaniards — St. Dominic for the Dominicans, and St. Ignatius of Loyola for the Jesuits. They were also both founded to combat heresy — the Dominicans to fight the Albigensians, and the Jesuits to fight the Protestants.”

“What is different about the Jesuit and Dominican Orders?”

“Met any Albigensians lately?

mandag 28. mai 2012

Tegn








Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om tegn, og pinsen må vel være et godt tidspunkt. Med tegn mener jeg selvfølgelig tegn fra Gud. Kirkehistorien har mange eksempler på det. Nettopp pinsen feires jo til minne om et av de mest spektakulære, da apostlene mottok Den hellige ånd i form av en flamme på hver enkelts hode. Et annet kjent eksempel fra Bibelen, er kristenforfølgeren Saulus’ opplevelse på veien til Damaskus, en livsomveltende begivenhet som gjorde ham til apostelen Paulus.

Min egen opplevelse av denne art, har jeg beskrevet i DETTE tidligere innlegget. Det var en opplevelse hvor jeg, i min søken etter et sted å høre hjemme religiøst, oppsøkte en aftenmesse i St. Dominikus kirke i Oslo, mitt første besøk i et katolsk kirkerom overhodet. Jeg visste ingenting om den katolske kirke og hadde ingen forventninger. Mens jeg satt der i den nesten tomme og tussmørke kirken og ventet på at messen skulle begynne, betraktet jeg det flakkende røde lyset ved det lille skapet, hvis betydning og innhold jeg først senere ble klar over (jeg gjentar at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke). Da jeg hadde betraktet dette lyset en stund, fikk jeg en opplevelse av Kristi nærvær som, slik jeg opplevde det, manifesterte seg i hver celle av kroppen. Og som jeg sier i det tidlige innlegget, det kunne gjerne stått med neonbokstaver på den hvite murveggen: Her er jeg, her er det du leter etter.
Andre har karakterisert det som en direkte gudserfaring, det blir imidlertid litt for store ord for meg, så jeg kaller det et tegn fra Gud, selv om det vel går ut på det samme.

Men altså - et tegn. Min søken var endt, jeg hadde gått en lang vei fra jeg fikk en trosvisshet i syvende klasse på folkeskolen. Opplevelsen i St. Dominikus kirke var ikke bare en bekreftelse av troen, men fortalte meg også at jeg var katolikk. Konversjonen var for så vidt bare en formalitet. Jeg gikk, som Sigrid Undset, ikke over fra noe til noe annet, jeg bare tok konsekvensen av hva jeg var.
Flere faktorer gjorde denne opplevelsen til en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg visste som sagt ingenting om den katolske kirke, det vil si at jeg ikke visste hva dette skapet inneholdt eller at Kristus reelt er til stede i et katolsk kirkerom. Jeg hadde heller aldri hatt slike opplevelser tidligere, jeg hadde ikke engang hørt om det. Senere har jeg jo erfart at jeg ikke er den eneste katolikken som har opplevd slike ting. Om man opplever slikt i andre kirkesamfunn, vet jeg ingenting om.

Jeg fikk altså et tegn fra Gud. Det føltes, og føles fortsatt, som en stor nåde. Den umiddelbare konsekvensen var selvsagt at jeg ble det jeg var, at jeg altså ble opptatt i Kirken (jeg hadde på det tidspunktet for lengst frasagt meg mitt summariske medlemskap i statskirken).
På et mer overordnet plan har opplevelsen hatt den virkningen at jeg ikke kan tvile, hverken på troen eller på den katolske kirke. Jeg har fortsatt ikke noe særlig greie

Et slikt tegn får man av naturlige årsaker bare én gang i livet. Men en gang siden fikk jeg et annet tegn, av en litt mindre kaliber. Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen etter mange års fravær, og var inne i en periode hvor jeg ikke praktiserte troen, det vil si at jeg ikke gikk i kirken. Det hang sammen med flyttingen, som igjen skjedde samtidig med at barna flyttet hjemmefra. Vi var både revet løs fra det katolske miljøet vi kjente og ikke lenger en kirkegående familie.

På denne tiden var det to nonner igjen i hjembyen, av en opprinnelig stor og tradisjonsrik kommunitet. Sykehuset de hadde drevet i flere mannsaldre, var nedlagt. En dag traff jeg en av nonnene i bokhandelen. Det vil si - traff og traff, hun kjente jo ikke meg, siden jeg ikke hadde satt min fot i kirken, mens jeg selvfølgelig visste hvem hun var på grunn av ordensdrakten. Da vi på et tidspunkt passerte hverandre mellom reolene i bokhandelen, smilte hun til meg. Dette smilet opplevde jeg som et tegn, en beskjed om at jeg måtte begynne å gå i kirken igjen. Og det har jeg gjort siden, hver eneste søndag og helligdag så sant ikke tvingende grunner har forhindret meg. Nå er den lokale kirken og menigheten mitt åndelige hjem. Uten dette smilet fra nonnen vet jeg ikke når jeg hadde begynt å gå i kirken igjen, men på dette tidspunktet mente Gud altså at det var på tide. Og hva kunne vel være riktigere enn å bruke en nonne som budbringer?

Det slår meg at tegn ikke er det temaet de troende snakker mest om, og jeg føler meg nesten litt brydd selv ved å skrive om det. Samtidig betrakter jeg det som en naturlig ting for et troende menneske. Ikke naturlig i den forstand at det er noe man kan forvente eller kreve. Begge de tegnene jeg har fått, har kommet fullstendig uforvarende på meg. Hvordan kan jeg vite at de var tegn? Opplevelsene har ikke levnet noen tvil. De har ligget utenfor normale sanseopplevelser, de har ikke trengt noen intellektuell vurdering. De har så å si karakterisert seg selv, hinsides enhver tvil om hva de var. John Willem Gran skriver om tegn i sin selvbiografiske En hånd på min skulder. Kjell Arild Pollestad beskriver et tegn i sin bok Veien til Rom, et tegn nokså likt det jeg selv opplevde i St. Dominikus kirke. Begge disse beretningene har hjulpet meg til å akseptere at de tegnene jeg selv opplevde, var nettopp det de var. Når jeg sier at Grans og Pollestads beretninger hjalp meg å akseptere mine egne tegn, går det på at jeg syntes det å motta tegn har vært en så fantastisk opplevelse, en så stor nåde, at jeg har hatt problemer med å godta at jeg var verdig til det.

Men som sagt - jeg opplever ikke at dette er et tema det snakkes mye om i Kirken i dag. Av nysgjerrighet slo jeg opp i Richard P. McBrians omfattende verk Katolsk Tro gennem to Årtusinder (Catholicism), som tar for seg nesten ethvert tenkelig aspekt ved Kirken og troen, men fant ingenting om tegn. Temaet glimrer også med sitt fravær i Den hollandske katekismus for voksne og i Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv. I Den katolske kirkes katekisme er det riktignok en seksjon om tegn, men ingenting om Guds tegn til det enkelte troende menneske.

fredag 18. mai 2012

Hvor ble det av jomfruen?















I siste nummer av det litterære tidsskriftet Vagant har litteraturkritiker Espen Grønlie en stor artikkel (13 sider) om den nye bibeloversettelsen: "Den nakne teksten? Tradisjonsbevissthet, teksttrohet, typografi og tegnsetting i Bibel 2011". Som tittelen antyder, tar den for seg en mengde sider ved den nye bibeloversettelsen. Her er et lite utdrag hvor han tar for seg jomfrubegrepet i forbindelse med Jesajas profeti om Jesu fødsel.

«Først og fremst: Hvor har det blitt av jomfruen vår? Som de fleste vil vite, er jomfrubegrepet svært sentralt i kristen teologi. Før Jesu fødsel i Matteusevangeliet viser Herrens engel seg for Josef i en drøm, og gir ham beskjed om at barnet Maria bærer er av Den hellige ånd. Deretter står det, i Bibel 2011: «Alt dette skjedde for at ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten» (Matt 1. 23). Så følger sitatet fra profeten det her henvises til, nemlig Jesaja: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn/og de skal gi ham navnet Immanuel/ - det betyr: Gud med oss.» (Matt 1, 23) Da er det jo naturlig å lete opp den antatt samsvarende passasjen hos Jesaja, altså i Det gamle testamentet. Her begynner det å skurre. Leser man den forrige bibeloversettelsen, den fra 1978/85, finner man at dette henviser til følgende passasje: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» (Jes 7, 14). For så vidt likt nok. Men når jeg vender meg til den nye oversettelsen, og leser samme passasje hos Jesaja, står det: «Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jes 7, 14). I den nye oversettelsen står det altså «den unge jenta» der det før sto «en jomfru». Hva har oversetterne tenkt her? Prøver de å fortelle oss at Matteusevangeliets tokning av profeten Jesaja er på bærtur? Eller mener de å frata Jesaja enhver profetisk evne? For ærlig talt: «den unge jenta skal bli med barn» - det er jaggu ikke mye til profeti!
I en kronikk i Morgenbladet tar teolog Jone Salomonsen for seg oversettelsen av nettopp disse passasjene i Matteusevangeliet og hos Jesaja (Morgenbladet 13.01.2012). Hun later til å mene at den nye uoverensstemmelsen er ganske uproblematisk, blant annet fordi det kan hevdes at passasjen i Matteusevangeliet ikke henspiller på betydningen av ordet «jomfru», men på resten av profetien, altså at han som blir født skal hete Immanuel. Videre omtaler Salomonsen det «produktive samspillet mellom testamentene» som oppstår som konsekvens av de ulike ordvalgene. Da lar hun nytelsen ved nytolkning gå på bekostning av trofasthet mot noe helt sentralt i den kristne tradisjonen. Salomonsens betraktninger om hvordan jomfrubegrepet blir forstått i Norge i dag, er nok relevante for dem som ønsker å få bibelteksten kritisk drøftet. Men for mange lesere av Bibel 2011 må den manglende trofasthet mot den kristne arven i dette spørsmålet framstå nærmest som en provokasjon. Det kan da ikke være oppgaven til Det Norske Bibelselskap å kaste vrak på et av de sentrale miraklene i kristendommen?»

(Se også DETTE tidligere innlegget.)

tirsdag 15. mai 2012

Gode katolske blogger




Paven med lesebrett

St. Peter's List (se de to innleggene nedenfor) presenterer i DETTE innlegget tolv katolske blogger, alle engelskspråklige, som er verd å bruke tid på. Den fjerde på listen, Taylor Marshalls The Canterbury Tales, har jeg tidligere omtalt i DETTE innlegget.

fredag 11. mai 2012

Velsignet øl



Siden det nærmer seg helg, bringer jeg DENNE velsignelsen av ølet, hentet fra St. Peter's List (se innlegget nedenfor).






Kardinal Ratzinger slukker tørsten.

tirsdag 8. mai 2012

Det gode liv som katolikk






















Nylig kom jeg ganske tilfeldig over nettstedet St. Peter's List. Det karakteriserer seg selv på denne måten:

What is St. Peter’s List?

“Better to illuminate than merely to shine, to deliver to others contemplated truths than merely to contemplate.”

- The Angelic Doctor, St. Thomas Aquinas

St. Peter’s List proudly proclaims that The Catholic Life is the Good Life. From the beatific vision to robust trappist ales, SPL prepares daily lists that reflect the beauty and truth of the Catholic tradition. Holding the beloved Dumb Ox - St. Thomas Aquinas – as the community’s patron saint, SPL proudly draws from the Scholastic tradition and champions a faithful and intellectual articulation of the Catholic faith.

Most of all we seek to live the Good life, the Catholic life, and share that truth with others.

Long Live Pope Benedict XVI.
Vivat Papa.

tirsdag 1. mai 2012

Den hellige Josef






Dagen i dag er også dagen for Josef arbeideren. Kirkens artikkel om den hellige Josef står å lese HER.

For noen uker siden ble jeg intervjuet av avisa Varden, i en serie om livssyn. Som publisist er jeg ikke ukjent med å bli intervjuet, men dette var første gang min katolske tro har vært vinklingen. «Så lyset i St. Dominikus» var overskriften. Det sikter til en opplevelse jeg har  beskrevet i DETTE tidligere blogginnlegget, en opplevelse som var avgjørende for at jeg ble katolikk. Eller rettere sagt: Den fortalte meg at det var katolikk jeg var. Å konvertere var for meg nemlig ikke å gå over fra det ene til det andre, men å ta konsekvensen av hva jeg var.


Før denne opplevelsen visste jeg ikke at jeg var katolikk. Men når jeg ser tilbake, ser jeg jo at livet mitt før dette hadde vært en prosess, om enn ubevisst, frem mot dette klimakset. Først etter denne hendelsen klarte jeg å se «frampekene» Gud hadde gitt meg allerede fra barnsben av.

Et av spørsmålene fra journalisten i Varden, var om jeg hadde en yndlingshelgen. Jeg ble først svar skyldig, men i neste øyeblikk kom det som den selvfølge det var, nemlig den hellige Josef.
For det første av Guds «frampek», ja det var nettopp den hellige Josef. I min fødeby Porsgrunn var det den gang en stor kommunitet av St. Josefsøstre som drev et stort sykehus, St. Josefs Hospital. Første gang jeg i det hele tatt hørte om den katolske kirke, var med andre ord via den hellige Josef. For meg som barn var disse førkonsiliære nonnene noen underlige skapninger, som nærmest lignet store pingviner når de gikk gjennom gatene. De tilhørte til de grader en annen verden. Men fra da av hadde jeg i hvert fall en viss oppfatning av det katolske. (Og for noen år siden ble ringen sluttet, da de to siste søstrene forlot byen og forærte meg en liten "husstatue" av den hellige Josef med Jesusbarnet på armen, se et stykke nede i spalten til høyre i bloggen.)

Som voksen katolikk står Josef fortsatt sentralt i min bevissthet. Ikke bare fyller han en av evangeliets merkeligste biroller, en rolle han ikke hadde bedt om, og som ganske sikkert overgikk hans forstand, men som meg er han også mann, ektemann og far. Og fordi jeg tror at han nettopp i kraft av disse egenskapene har spesielle forutsetninger for å forstå meg, ber jeg ofte til ham.

Slik vi møter ham i litteraturen, står han, både konkret og i overført betydning, som regel et skritt bak sin kone, verdens mest berømte kvinne.
«Jag kände mig så överflödig här,/En man är ofta bara till besvär,» sier Josef i Hjalmars Gullbergs diktsyklus Den heliga natten, slik menn gjerne gjør overfor fødselens bestyr og mysterium. Og i dette tilfelle var det jo dessuten snakk om mysterium i mer enn én forstand.

Josefs evner som snekker har den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago en viss oppfatning av i Jesusevangeliet: «Vi vet fra før at Josef er snekker av yrke, alminnelig dyktig i faget, men uten evner til det formfullendte om noen skulle bestille noe mer forseggjort.»

I Jesu barndomsbog, som jeg har i en nyere dansk utgave, står det om Josef: «En dag, da Josef, efter at have været på arbejde i flere uger, kom hjem med sin tømrer-økse i hånden og saven over skulderen, opdagede han, at Maria var gravid. Først blev han meget skamfuld, derefter helt ude af sig selv, og han råbte: «Herre! Tag min ånde fra mig! Jeg vil hellere være død end levende!»
Men Marias veninder beroligede ham: «Vi ved helt sikkert, at hun aldrig har været sammen med nogen mand. Hun er en ubesmittet jomfru. Der er blot sket det, som englen bebudede, at helligånden har gjort henne med barn.»
«Hvordan vil I have, jeg skal tro på, at det er helligånden eller en engel, der har gjort det?» spurgte Josef.
Men om natten kom englen til Josef: «Du skal ikke bekymre dig, Josef, det er rigtig nok. Helligånden har været hos Maria, og det barn hun skal føde er Guds søn, og han skal hedde Jesus. Han skal frelse al verden for dens synd, og han skal være konge over himlen og jorden.»
Da Josef havde fået den besked, glemte han sin bekymring, og han bad ydmygt Maria, om hun ville tilgive ham hans tvivl. Det ville hun gjerne, og de blev glade for hinanden igen.»

I Bønnebok for den katolske kirke finner vi dette om den hellige Josef, hentet fra Helgenblad av Paul Claudel:

Når verktøyet er satt på plass og dagens arbeid er slutt,
Når søvnen faller over Israel fra Karmel til Jordan,
Da begynner Josef med et dypt sukk sin samtale med Gud,
Likesom da han var ung, og det ble for mørkt til å lese.
Han ønsket seg visdommen, og fikk den til brud.
Han er stille som jorden når duggen legger seg.
Han er i overfloden og natten, trives med gleden, 
     trives med sannheten.
Maria er i hans varetekt, og han svøper henne i omsorg.
Mer enn en dag tok det ham å lære
     at han ikke lenger var alene.
En kvinne erobret hver del av det hjerte
     som nå er blitt faderlig og klokt.
Igjen er han i Paradis med Eva!
Det ansikt alle mennesker søker, det vender seg kjærlig 
     og underdanig mot Josef.
Josef er hos Maria og Maria er hos Faderen.
Og vi, vi ber om at Gud omsider må få adgang,
     han, hvis undergjerninger overgår vår forstand.
Om at hans lys ikke må slukkes av vår lampe,
     og hans ord ikke overdøves av vår støy.
Om at mennesket må forstumme, og ditt Rike komme
     og din vilje skje.
Om at vi må gjenfinne opphavet med dets dype gleder.
Om at havet må stilne, og Havets Stjerne stige,
Hun som har den bedre del.
     og fortærer det gamle Israels motstand med mildhet,
Du skjulte patriark, Josef, gi oss stillhet!

mandag 16. april 2012

fredag 13. april 2012

Hildegard av Bingen









I Katolsk Forum i vår menighet (Vår Frue i Porsgrunn) skal vi i neste uke ha et foredrag av sr.  Maria-Hildegard Koch OP, som skal snakke om Hildegard av Bingens betydning for mennesker av i dag. I denne forbindelse ble jeg oppmerksom på at Hildegard antagelig kommer til å bli utnevnt til kirkelærer til høsten. Følgende artikkel er hentet fra katolsk.no:

Hildegard av Bingen kirkelærer i 2012?

Roma, 15.12.2011 (KI/KAP) - Den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179) skal ifølge informasjon fra den italienske avisen La Stampa utnevnes til kirkelærer høsten 2012 av pave Benedikt XVI. Denne middelalderske mystikeren vil i så fall bli den fjerde kvinne og andre tysker som får denne ærestittelen. Den eneste tyske kirkelæreren fra før er den hellige Albert den store (ca 1200-80).
Det er ikke spesielt mange av kirkens mange fremtredende tenkere som har fått denne ærestittelen. og for tiden ærer Den katolske kirke 33 kirkelærere. Tittelen gis til hellige menn og kvinner som gjennom sine liv og sine skrifter har gitt fremragende bidrag til katolsk lære, gjerne fremtredende teologer, men også andre forbilder på troens vei. Tittelen «kirkelærer» tildeles av paven.
La Stampas Vatikan-korrespondent Andrea Tornielli skriver at seremonien er planlagt til oktober 2012. Helligkåringskongregasjonen gransker i øyeblikket dokumentene om Hildegard. Hildegard von Bingen blir nå med tillatelse fra paven æret regionalt som kirkelærer i det tyske språkområdet.
De tre nyeste kirkelærerne er alle kvinner: den hellige Teresa av Ávila (1515-82), utropt av pave Paul VI (1963-78) den 29. september 1970, den hellige Katarina av Siena (1347-80), utropt av pave Paul VI den 4. oktober 1970, og den hellige Teresa av Lisieux (1873-97), utropt av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 19. oktober 1997.
I tillegg offentliggjorde pave Benedikt under Verdensungdomsdagen i Madrid i august i år at han snart kommer til å utrope den hellige Johannes av Ávila (1499-1569) til kirkelærer.
Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)

tirsdag 10. april 2012

Klesråd for katolske kvinner

















Den britiske klesdesigneren Helena Machin vil gjerne hjelpe katolske kvinner å kle seg feminint og sømmelig. Hennes åndelige inspirasjonskilde er den hellige Josemaría Escrivá, grunnleggeren av Opus Dei. Les mer på Opus Deis norske side HER.

mandag 9. april 2012

Kierkegaard om bønn




Å be er ikke å høre seg selv tale, men å komme til å tie, og bli ved med å tie, til den bedende hører Gud.
Søren Kierkegaard

onsdag 4. april 2012

Norge atter katolsk?




Som de flest av denne bloggens lesere sikkert er klar over, har Norge vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Dersom man regner kristendommens innførelse i 1030 og reformasjonen i 1536, er det 30 år i vår favør. En favør som selvsagt reduseres år for år. I årets første nummer av Broen er det et intervju med diakon og prestestudent Ole Martin Stamnestrø hvor han blant annet blir spurt om hva han ser som den største utfordringen for Den katolske kirke i Norge i dag.

Han nevner først Kirkens raske og uoversiktlige vekst på grunn av innvandring. Dernest sier han: «På den andre siden skal vi kanskje være frimodige nok til å ta mål av oss til å bli den naturlige kirken i Norge, også for nordmenn. Vi skal ikke bare bli et eksotisk innslag, men rett og slett den katolske, alminnelige kirke. Jeg tror dette kan gjøres ved at norske praktiserende kristne kan kjenne seg igjen i mye av det de opplever i den katolske norske liturgien.»

En fascinerende tanke, som jeg ikke har hørt formulert av andre. Men en drøm, må vi vel innse. Jeg kan ikke tro at et lyst hode som Stamnestrø virkelig har noen forhåpning om dette. Riktignok er det nok mange som konverterer fordi de opplever den katolske kirke som riktigere teologisk og liturgisk, men antallet monner nok ikke stort sett opp mot den norske befolkning som helhet. Og ikke minst har vi det paradoks at det nokså kristendomsfiendtlige politiske Norge, særlig da på venstresiden, tviholder på symbiosen mellom kirke og stat. Fordi de er redde for å miste kontrollen?

Men et atter katolsk Norge er en fascinerende tanke, urealistisk eller ikke. I fjor høst kjørte jeg gjennom Numedal, som markedsfører seg som «middelalderdalen». Målet for turen var Eivindsplass i Skurdalen, den protestantiske presten Karsten Isachsens gjestegård. Jeg fortalte ham at det hadde vært en opplevelse for meg som katolikk å kjøre gjennom Numedalen. «En form for gjenkjennelse?» spurte Isachsen. Og det var vel nettopp det det var.

Og min egen sogneprest, som farter rundt i sitt store katolske sogn (det meste av Telemark), kan fortelle at i øvre del av fylket finnes det fortsatt gamle folk som snakker med vørdnad om «gamaltrui».

Det katolske Norge finnes så visst, både vertikalt og horisontalt. Men Norge atter katolsk? Dream on.

torsdag 29. mars 2012

"Man in Giant Hat"



En Facebook-venn gjenga denne ironiserende kommentaren til et av pavens utsagn under besøket i Cuba nylig, hentet fra et sted som heter Atheism. Jeg kommenterte følgende:

"Man in Giant Hat" representerer en institusjon, Den katolske kirke, som i to tusen år to med kjølig ro har sett utallige tåpelige ismer og andre trosretninger oppstå og forsvinne, i trygg forvissning om sin egen gudgitte og evigvarende eksistens. Det er provoserende for noen, blant annet for ateister, som paradoksalt nok er nødt til å relatere sin ikke-tro til den guden de ikke tror på.

Jeg trodde det kanskje skulle avstedkomme en diskusjon, men det gjorde det ikke.

onsdag 28. mars 2012

God Is No Gentleman












God gets up in the morning
     and says, "Another day?"
God goes to work every day
     at regular hours.
God is no gentleman for God
     puts on overalls and gets
     dirty running the universe we know
     about and several other universes
     nobody knows about but Him.

Carl Sandburg: Honey and Salt

torsdag 15. mars 2012

Legenda Aurea


I DETTE tidligere innlegget skrev jeg om Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter, som jeg abonnerer på. Som nevnt i dette innlegget, er mange av bøkene i serien knyttet til vår religion, naturlig nok. Nylig mottok jeg Legenda Aurea (den gylne legende), en samling helgenlegender fra Middelalderen. En herlig, tykk bok på rundt 800 sider, som jeg straks begynte å lese i. Først om Paulus og hans omvendelse, så om min egen navnehelgen Georg (Jørn=Georg), og så om oversetternes skytshelgen, Hieronymus (som feires av norske oversettere, uansett tro og kirketilhørighet).

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om Legenda Aurea, til tross for at den var den mest leste boken i middelalderen etter Bibelen og kanskje er grunnen til at vi fortsatt minnes den hellige Lucias dødsdag også her i det protestantiske nord.

Da Jacobus, dominikanermunk og senere erkebiskop av Genova, ga ut sitt manuskript rundt 1260, ble det umiddelbart kopiert i stort antall og oversatt til en rekke språk. Med boktrykkerkunsten eksploderte utbredelsen. Jacobus' dramatiske fortellinger om hellige kvinner og menn fra Bibelen og martyrenes kamp for sin kristne tro ble trykket i flere utgaver enn Bibelen bare mellom 1470 og 1500.

Jacobus deler hagiografiene inn etter kirkeåret, og han dveler lenge ved de kirkelige høytidene. Longobardenes historie har også fått sin plass - inkludert en utlegning om Muhammad og islam. Utvalget i den norske utgaven omfatter omtrent halvparten av Jacobus' verk.
Lars Roar Langslet har skrevet et innledende og meget lærerikt essay. En bok alle katolikker burde ha!

onsdag 22. februar 2012

Snekkeren som traff en nonne og ble munk



Jeg hadde ikke hørt om denne dominikaneren før jeg tilfeldig kom over DETTE innlegget på NRKs hjemmeside.

mandag 20. februar 2012

Religion for ateister





Den sveitsiske, London-bosatte forfatteren Alain de Botton er vel kjent også her hjemme på berget med bøker som Hvordan Proust kan forandre ditt liv, Filosofi som lindring og trøst, og andre.
Den norske WIkipedia-artikkelen om de Botton finnes HER
I fjor kom de Botton med en ny bok, Religion for atheists: A Non-believers Guide to the Uses of Religion. Jeg skal ikke ta stilling til innholdet i en bok jeg ikke har lest, men erfaringsmessig er de Botton alltid - om ikke annet - i hvert fall underholdende å lese. Jeg har ikke sett boken omtalt i norske medier, men HER er en dansk anmeldelse.

tirsdag 17. januar 2012

Glem ikke bønnen


Glem ikke bønnen. Er din bønn oppriktig, vil det alltid glimte frem en ny følelse i den, en ny tanke som du før ikke har kjent, og som gir deg nytt mot; du vil forstå at bønn er oppdragelse. Og husk videre dette: hver dag, så ofte du bare kan, skal du gjenta for deg selv: "Herre, forbarm deg over alle dem som i dag står frem for deg." For hver time og hvert øyeblikk forlater tusener av mennesker sitt liv på denne jord, og deres sjel står frem for Herren, - og hvor mange av dem forlater ikke jorden i ensomhet, uten at noen vet om det, i sorg og ve, så ikke noen ynkes dem eller i det hele tatt vet om dem, om de har levd eller ikke. Da kan det altså hende at din bønn fra jordens annen ende stiger opp til Herren for en sådans fred, selv om du slett ikke har kjent ham og han ikke deg. Hvor rørende for hans sjel, som i angst og beven står frem for Herren, i dette øyeblikk å føle at det finnes en som ber for ham også, at det er blitt igjen på jorden et vesen, som elsker ham også. Ja, og Gud vil se nådigere til eder begge; for om du alt har følt slik medynk med ham, hvor meget mer vil da ikke Han gjøre det, som er uendelig mer barmhjertig og kjærlig enn du. Og Han vil tilgi ham for din skyld.

Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

lørdag 7. januar 2012

To momenter angående spørsmålet om Gud har skapt mennesket eller omvendt


«Å benekte religionens sannhet, å fornekte Gud, er å fornekte sin egen menneskelighet - det er å bli mindre menneske. For hvem skulle ha nedlagt dette ubendige begjær i menneskets hjerte om ikke Gud som skapte oss?»
Pater Per Bjørn Halvorsen OP: Katolske prekener, St. Olav Forlag 1989.



«I det attende århundre var det en gammel synder som sa at hvis det ikke var noen Gud, så måtte man oppfinne ham, s’il n’existait pas Dieu il faudrait l’inventer. Og mennesket har da også oppfunnet Gud. I og for seg ville det ikke vært noe merkelig og vidunderlig ved Guds eksistens; det vidunderlige er at en slik tanke - tanken om Guds nødvendighet - har kunnet oppstå i menneskets dyriske hjerne - en så hellig og opphøyet, en så rørende, en så vis tanke er jo i høye grad smigrende for mennesket.»
Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov
(Ivan Karamasov til broren Alosja. «Den gamle synderen» med sitatet, var Voltaire.)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...