torsdag 14. mai 2009

Gunnel Vallquist










Da jeg var i Oslo nylig, var jeg også en snartur innom St. Olav katolske bokhandel i Akersveien. Egentlig bare for å hente noen bøker til menigheten; jeg hadde ikke tenkt å handle selv. Men det første jeg så da jeg kom inn i butikken, var Gunnel Vallquists Texter i urval, som sendte meg et klart og direkte budskap om å bli kjøpt (i serien «bøker som kommer til meg» ...). Jeg har ikke mye til overs for såkalt oppbyggelig litteratur, men Vallquist hører ikke hjemme i den kategorien. Og nettopp derfor er det, paradoksalt nok, oppbyggelig å lese henne. Jeg har bare én bok av henne fra før, Till dess dagen gryr - en ganske liten sak med religiøse betraktninger som, størrelsen tatt i betraktning, har betydd uproporsjonalt mye for meg.

For dem som ikke vet det, er Gunnel Vallquist, som nå er 90 år, en av Sveriges mest kjente intellektuelle, romanist av utdannelse, profilert katolikk (i den grad man kan være en profilert katolikk i Sverige), innehaver av stol nr. 13 i Svenska Akademien siden 1982 og dermed en av dem som velger nobelprisvinnere i litteratur. Som oversetter særlig kjent for å ha overført Marcel Proust til svensk - På spaning efter den tid som flytt. Hennes eget forfatterskap består av sakprosa. Hun har riktig nok utgitt noen dikt, men mener at hun ikke har anlegg for å skrive skjønnlitteratur. Dog har hennes sakprosa med tiden fått «tilltagande skönlitterära stråk».
Gunnel Vallquist er æresdoktor i teologi ved Lunds universitet og er av den svenske regjering tildelt en såkalt «professors namn», en livsvarig æres-professortittel som gis til eldre og spesielt fortjente personer innen vitenskap eller kultur.

Vallquist har påvirket mange, også den svenske forfatteren Ylva Eggehorn, som har skrevet innledningen til bokens første del.

«Jag läste altså som 15-åring en författare som vid mitten av 60-talet var något så osannolikt som en troende intellektuell. I det moderna, rationella samhälle som formades i Sverige efter andra världskriget fanns inget utrymme för metafysik [...] Om sanningen hade en handstil, vore den antagligen lik Gunnel Vallquists; plastisk, öppen, pregnant och upprätt. Gunnel Vallquist är den innträngande eftertankens författare. Det gäller både hennes poesi, hennes essäer och hennes översättarkonst. Redan 1952 – när hon träder in som återkommande skribent och medarbetare på Svenska Dagbladets understreckar- och recensionsavdelningar – är hennes stil klart utmejslad. Hon skriver i en tradition av europeisk humanism med omisskännlig doft av fransk upplysning. Men stilistiken och hennes litterära insikter är underordnade en passion: ett sanningssökande som samtidigt är existentiellt och intellektuelt.»

Også for Eggehorn har Vallquists Till dess dagen gryr tydeligvis betydd mye: «Den första bok av Gunnel Vallquist jag läste kom i min hand i mitten av 60-talet: Till dess dagen gryr. En tunn och sparsmakad bok med hög specifik vikt. Varje ord tycktes avlyssnat inifrån ett ständigt växande inre rum [...] Här fanns ett språk för mitt oväntade möte med Gud. Sanningen hade en handstil jeg kunde känna igjen. Gunnel Vallquists penna dansade av lust till språket och tanken.»

Men nå et eksempel på Vallquist selv, hentet fra bokens første del, «Den handskrivna sanningen». (De spesifikt katolske og religiøse temaene befinner seg i bokens andre og tredje del, «Katolsk horisont» og «Sitt bedjande jag».)
Jeg tenker ikke nødvendigvis på en hissig debatt her hjemme, som vi nettopp har lagt bak oss, når jeg velger akkurat dette utsnittet. Eller jo – kanskje blant annet den.


«Möta eller bemöta?

Två människor med olika åsikter konfronteras med varandra. Vad som oftast sker är att de instinktivt håller fram sina olikheter som sköldar – eller som anfallsvapen. Så gäller det vem som kan tillfoga den andre de hårdaste huggen. Eller man etablerar sig i försvarsställning.
På kulturlivets plan blir detta den dialog mellan döva som vi dagligen bevittnar. Man vet vad motparten tänker och kommer att säga; man behöver inte vänta och lyssna. Man vet framför allt vad man själv vill ha sagt, och vill inte ha sina cirklar rubbade. Man företräder vissa kretsar och vissa idéer, andra företräder andra krätsar och andra idéer, og vad som bör tyckes å ömse håll skall man på förhand kunna räkna ut, annars råkar perspektiven i gungning. Det finnes dessutom en traditionell arsenal att låna ur; den skramlar så vanetryggt.
Ändå är det ju något annat vi skulle vilja. Vi önskar i grund och botten en levande dialog, mellan hörande, lyssnande parter. Det förutsätter en del.
Det förutsätter både att man själv är utvecklingsbar och at man tilltros andre detsamma. Det förutsätter att man motstår naturdriften att i allting söka bekräftelse på att man har och haft rätt. Man måste till och med kunna vara glad att erkänna att man haft fel – om verkligheten visar sig bättre än man förmodat.
Det gäller också att inte stänga sig inne med sin övertygelse. Att inte stänga dörren för inflytelser. Att våga leva i korsdrag och ofta bli störd. Att inte förskansa sig, att våga vara utlämnad åt det nya, det främmande, ja, om möjligt ockå åt det fientliga.
Men det betyder också: att stå fast, med det djupaste i sitt väsen, at man inte krossas, inte slås omkull. Att ha en inre tyngdpunkt som inte fjättrar men håller upprätt. Då, men först då, kan man utan att förlora sin integritet ge upp både anfallet och försvaret och i stället följa den andre på vägen så långt ärligheten tillåter det. Inte längre, men ändå dit. Det kan vara ett långt eller ett kort stycke. Men de stegen kan vi inte undvara.»
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...