søndag 27. februar 2011

Den virkelige friheten





Blant de mange (tåpelige) quizene man blir presentert for i Facebook-sammenheng, er det også en hvor man kan måle hvor religiøs man er. Et FB-bekjentskap som jeg så hadde tatt denne testen, endte opp som ateist. Kommentaren til dette resultatet lød: «Du er et tenkende menneske. Gratulerer!». Jeg betviler ikke et øyeblikk at ateister, i likhet med andre mennesker, kan tenke, men jeg reagerer litt på at det i denne sammenheng tydeligvis ses som en motsetning til å være troende, altså at troende mennesker ikke tenker, bare tror. Det er jo ingen ny forestilling, men et inngrodd gammelt synspunkt - at det er naivt å tro. Jeg skulle tro at påstanden især blir absurd for oss katolikker, bevisste som vi er på ikke bare å tilhøre en av de store verdensreligioner, men også et filosofisk system som har ydet uvurderlige bidrag til vesterlandsk tenkning i tusenvis av år.
Noen mennesker oppfatter tydeligvis det å tro som en form for åndelig ufrihet, mens det å ikke tro representerer en tilsvarende frihet. Men mennesker som ikke har en sunn og naturlig gudstro, tror jo ikke på ingenting. For det første er ateister patetisk avhengige av Gud, siden deres ikke-tro bare kan eksistere i forhold til gudsbegrepet. For det andre er det jo ikke sånn at mennesker som ikke tror på Gud, dermed er «frie» og ikke tror på noe. Mennesker som ikke tror på Gud, er potensielle ofre for en nesten hvilken som helst "tro" - for eksempel troen på vegetarianisme, på steinersekten, på politiske ismer, på astrologi, på prinsesse-engler - listen er uendelig. Den store alternativ-messen som arrangeres i Oslo hvert år, vitner om noe av alt det tullballet som mennesker er villige til å bruke sin åndelige «frihet» til å tro på - og til å ødsle pengene sine på.
Men enhver er vel salig i sin tro? I en banal betydning av «salig» er de kanskje det. Sett med mine øyne er det snakk om villfarne får. Det er paradoksalt og nærmest hjerteskjærende å se hvor mye ufrihet ikke-troende «frie» mennesker belemrer sine liv med. De gjør nærmest hva som helst for å slippe unna den virkelige friheten, troens frihet. Gunnel Vallquist sier det slik: «Den verkliga friheten: att vilja Guds vilja. Frihet från jagets [jegets] tyranni lika väl som från yttre påbud.»

fredag 25. februar 2011

Anger og skyld






















Abel og Kain møttes etter Abels død. De kom gående gjennom ørkenen og kjente hverandre igjen på lang avstand, for begge var svært høye. Brødrene satte seg på bakken, tente bål og spiste. De satt tause, som slitne folk gjør når dagen er på hell. På himmelen viste det seg en stjerne som ennå ikke hadde fått sitt navn. I lyset fra flammene så Kain at Abels panne hadde et merke etter steinen, og han slapp brødet han skulle til å putte i munnen og ba om tilgivelse.
Abel svarte:
- Var det du som drepte meg, eller var det jeg som drepte deg? Jeg husker ikke lenger; her er vi sammen, som før i tiden.
- Nå skjønner jeg at du virkelig har tilgitt meg, sa Kain, - for å glemme er å tilgi. Jeg skal også forsøke å glemme.
Abel sa langsomt:
- Ja. Så lenge angeren varer, varer også skylden.

Jorge Lois Borges: "Legende", fra Samlede fiksjoner. Oversatt av Kari og Kjell Risvik.

torsdag 17. februar 2011

Kristen kunst





I går var det første foredrag i vårsemesteret av Katolsk Forum i min lokale menighet. En foredragsrekke som er beregnet både på katolikker og utenforstående, men hvor temaene selvsagt skal være relevante for katolsk kristendom. Vi bruker gjerne ressurser innen Kirkens egne rekker, og i går var det pater Ellert Dahl fra dominikanerne som snakket om kristen kunst gjennom tidene. Pater Dahl er som kjent også kunsthistoriker. Det ble som ventet et meget interessant foredrag, illustrert med noe så sjarmerende gammeldags som lysbilder. Jeg hadde et svare strev med å fremskaffe et lysbildeapparat, men ble reddet av Telemark Kunstnersenter i Skien, som hadde spart på sitt fra den tiden man juryerte utstillinger med lysbilder. I en bisetning i foredraget nevnte pater Dahl en praktbok om kristen kunst, Ars Sacra, som jeg bet meg merke i og sjekket på nettet i dag. Jeg skal innrømme at jeg hittil ikke har interessert meg nevneverdig for dette feltet innen kunsthistorien, men pater Dahls foredrag vekket nysgjerrigheten, så denne boken fikk jeg lyst på.

onsdag 9. februar 2011

Ubevisst misjonering









Av og oppfordrer presten oss i prekenen til å misjonere, selv om han kanskje ikke bruker akkurat det ordet. Neppe i form av å banke på dørene til folk eller plage dem på andre måter, men mer i form av å være et vitnesbyrd i verden, der vi befinner oss. Hva det måtte bestå i, er det kanskje like mange oppfatninger om som det er katolikker. Selv har jeg alltid vært litt stolt av at vi katolikker ikke misjonerer, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg har selv, før jeg ble katolikk, vært utsatt for mennesker som skulle «frelse» meg, og reagert med avsky på det. Min vei til å bli en katolsk troende var min egen, og jeg har tillit til at Gud lar andre mennesker finne sin vei, enten de er potensielle katolikker eller ikke. «’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter.» Slik skriver Hallvard Rieber-Mohn i «Under fikentreet», den siste prekenen i hans prekensamling Menneske først - kristen så, som jeg flere ganger har nevnt her i bloggen.

Min oppfatning av meg selv er at jeg ikke misjonerer. Derimot har jeg alltid vært ganske bevisst på å gjøre andre mennesker oppmerksom på at jeg er katolikk. Ikke fordi jeg tror at det er et spesielt interessant trekk ved meg, men fordi de fleste nordmenn kanskje ikke kjenner en lys levende katolikk, og fordi det kan være okei å vise at katolsk kristendom ikke er noe «eksotisk» som man bare støter på i utenlandsferier, bøker, filmer etc. Som nevnt i et innlegg nylig (litt nedenfor), viste det seg at ordet «Jesus» er det sjette hyppigste ordet jeg bruker i Facebook-meldingene mine. Det overrasket meg, og jeg skjønner fortsatt ikke at det kan stemme, men hvis det gjør det, bruker jeg det hyppigere enn jeg er klar over. Kanskje jeg i det hele tatt misjonerer mer enn jeg er klar over, på måter jeg ikke definerer som misjonering.

Selv blir jeg, så vidt jeg vet, ikke utsatt for misjonering, og utsetter meg i hvert fall ikke bevisst for det. Det ville vært meningsløst. På den annen side er det neppe mulig å ha et trosliv uten næring og impulser. Det viktigste elementet i så måte for meg, er søndagens høymesse, som er selve åndedrettet i mitt religiøse liv. Som en god impuls nummer to kommer samværet med trosfeller, de fleste i min egen menighet, gjennom kirkekaffe, komitearbeid og annet.

Kanskje er jeg ikke alene om å misjonere uten å være klar over det. Hver søndag når jeg kommer inn i kirken og jeg har knelt og gjort korsets tegn, søker blikket mitt et spesielt punkt, et i dobbelt forstand lyst hode som kneiser på en av benkene et godt stykke fremme i kirken. Hodet tilhører en ung dame som er en av dem jeg tilbringer kirkekaffen sammen med, og som derfor er en i menigheten som jeg kjenner relativt godt. Når blikket automatisk søker henne, er ikke i håp om at hun skal snu seg og hilse, slike sosiale ritualer er uinteressante i kirken, kanskje bortsett fra noen korte nikk til dem jeg pleier å sitte ved siden av fordi de i likhet med meg foretrekker den samme plassen hver gang.
Det er snarere fordi hun ikke snur seg, at blikket søker henne. Fordi hun er så konsentrert om det hun gjør. Hun ber, knelende, rak i ryggen og med høyreist hode. Den rake holdningen er neppe et uttrykk for hovmot, heller det motsatte. Ydmykhet og oppriktighet. Og konsentrasjon. Jeg vet ikke hva blikket hennes er festet på mens hun ber, tabernakelet kanskje, eller det store krusifikset som henger over alteret.

Hva består så hennes - formodentlig høyst ubevisste - misjonering i? I at hun har fått meg til å be daglig. Tidligere ba jeg nokså sporadisk, nå ber jeg hver dag. Det har igjen vekket en ambisjon om å be dypere og mer meditativt.
Kanskje ville ikke denne bedende skikkelsen talt til meg på samme måte hvis det ikke hadde vært en kjent og kjær person. Det er sikkert mange andre i kirken som har sin bønnestund før messen begynner, men dem legger jeg ikke merke til på samme måte, og blir følgelig heller ikke inspirert av i mitt åndelige liv.

Jeg kan også nevne et annet tilfelle for en god del år tilbake, kanskje ti år. Min kirkegang har ikke alltid vær så regelmessig i de ca 30 årene jeg har vært katolikk. Da jeg flyttet tilbake hit til hjembyen, hadde jeg en periode hvor jeg ikke gikk i kirken. Mens vi fortsatt hadde nonner her i byen, så jeg en dag en av dem i bokhandelen. Hun kjente ikke meg, men jeg visste selvsagt hvem hun var. Vi snakket ikke sammen, men hun smilte til meg, og dette smilet formidlet et budskap (også i dette tilfelle formodentlig høyst ubevisst): Du må begynne å gå i kirken igjen. Og så gjorde jeg det. Og siden har jeg gått i høymessen hver søndag.

Slik kan vi altså påvirke og inspirere hverandre, uten å være klar over det selv, og kanskje uten noen gang å få noen tilbakemelding på det. Det kan skje mellom kjente og ukjente. Misjonering kan man kanskje ikke kalle det, for jeg forestiller meg at misjonering er en bevisst og målrettet handling. Men en ubevisst sådan må man vel kunne kalle det. Jeg tenker meg også at den har to former; en «indre» misjonering blant trosfeller, og en «ytre» misjonering overfor omverdenen. Og nettopp det at den er ubevisst, gir den en egen skjønnhet i min øyne. Jeg tenker meg at slik viser Gud seg i vårt daglige liv. Slik bruker han oss som sine redskaper.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...