tirsdag 29. mars 2011

Sagt om Graham Greene





Evelyn Waugh og Graham Greene



"He was also one of those tiresome Anglo-Catholics, like his friend Evelyn Waugh, who have nothing in common with real Catholics who are at ease with their faith and don't take it that seriously."

(fra en leserkommentar på Amazon.co.uk)

onsdag 23. mars 2011

Graham Greene - endelig























Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.

Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr. hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg nettopp har avsluttet, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.

I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forøvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.

Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg sånn lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

(Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, som finnes HER.)

fredag 18. mars 2011

Fasterapport






Faste/slankeprosjektet fikk seg et alvorlig skudd for baugen i går fordi jeg var invitert på middag. Maten var italiensk, resultatet av en hel dags anstrengelser på kjøkkenet for vertinnen, og god var den, så jeg kunne jo ikke gjøre skam på den. Gode viner, og tiramisu til dessert. Her var det ikke snakk om lavkarbo eller slankemat. Til gjengjeld brukte jeg ikke bilen (slik det fremgår av bildet), så jeg drev i det minste karbonfaste. Som altså egentlig ikke gjelder, jfr. tidligere innlegg. Men fastetiden er jo ikke gammel ennå, så det er fortsatt god tid til å ta seg inn - bokstavelig talt.

onsdag 16. mars 2011

Katolikk i dag





Her er boka som ble lansert nå nylig, og som har vakt en viss oppsikt: Katolikk i dag. En lutheraners vei til den katolske kirke. SLIK ble boka omtalt i Aftenposten, og HER er en omtale i Vårt Land.

Baksideteksten lyder slik:
«Mette Elisabeth Nergård er bispedatteren som for seksten år siden gjorde trosreisen fra luthersk kristendom til Den katolske kirke. Nå ønsker hun å dele refleksjoner og erfaringer og stå fram med et hun og mange andre opplever som vanskelig: Den katolske kirkes forhold til moderne menneskers liv. Nergård skriver om samliv utenfor ekteskap, skilsmisse, gjengifte, homofili og prevensjon. I likhet med økumenikk blir disse temaene tatt opp på en måte som inviterer leserne til medrefleksjon og debatt. I essaysamligen belyses også forskjeller mellom luthersk og katolsk trospraksis ved at det gis en innføring i messen, skriftemålet og bønnelivet. Fellesskapet mellom levende og døde samt forholdet til helgener framheves som en rikdom.»

For mange godt voksne katolikker vil denne boken kanskje gi assosiasjoner til pater Thorns bok Luther i mitt liv som katolikk. Det er et faktum at norsk katolisisme befinner seg i et spenningsfelt med lutherdom som motpol. Mange norske konvertitter kommer fra en trospraksis i statskirken eller beslektede sekter. Jeg tror at norske protestanter som tenker på å konvertere i dag, vil ha stort utbytte av å lese Nergårds bok på grunn av måten den formidler kunnskaper og kjærlighet til Kirken på sett med luthersk kristendom som bakgrunnsteppe.

søndag 13. mars 2011

"Karbonfaste" og annen faste



Hvis jeg lar være å starte bilen, faster jeg da?


I forbindelse med årets fastetid har det vært skrevet en del om nye former for faste, blant annet har The United Church of Christ i Massachusets oppfordret sine medlemmer til å delta i en ny fastetradisjon: karbonfaste. Istedenfor bare å kutte ut sjokolade eller potetgull, blir kristne oppfordret til daglig innsats for å redusere CO2-utslippene. Mer om dette i DENNE artikkelen i Vårt Land.

For meg personlig vil det si at hvis jeg lar være å starte bilen min (med dieselmotor), vil det med andre ord si at jeg faster, ifølge "moderne" fastemetoder. Problemet er bare at jeg ikke bruker bilen til daglig, og når jeg bruker den, så er det fordi jeg trenger den. Dessuten bruker jeg ca. 0,59 liter drivstoff per mil på langkjøring. Det er ganske bra med en så stor bil (Mercedes E-klasse) - det finnes småbiler som bruker mer. Drivstofforbruk har selvsagt også mye med kjørestil å gjøre - jeg kjører med andre ord på en svært økonomisk - og dermed miljøvennlig - måte.

Men spørsmålet er uansett om dette har noe med faste å gjøre. Så vidt jeg har forstått min egen sogneprest, skal faste først og fremst tas bokstavelig, altså i betydningen spise mindre og avstå fra nytelser når det gjelder mat og drikke. Og jeg tenker meg at man i hvert fall kan begynne der. Det har jeg gjort, blant annet ved å tøyle min store forkjærlighet for mørk (70 %) sjokolade (undersøkelser har vist at sjokolade er den matvaren som er mest forbundet med dårlig samvittighet, så det er ikke rart den står lagelig til for hogg når det skal fastes).
Til tross for mye fysisk aktivitet i form av daglige, intensive hundeturer i skog og mark, har jeg behov for å justere vekta et par ganger i året, og fastetiden er en velegnet anledning. Jeg har faktisk lagt om spisemønsteret ganske radikalt, med det resultat at jeg har gått ned ca 1,5 kg bare siden fetetirsdag. Det er faste som merkes, og som er direkte målbar.

Men jeg må innrømme at jeg også har latt meg påvirke av de «moderne» formene for faste, nemlig ved å redusere Facebook-bruken spesielt og tiden jeg bruker på nettet generelt. Ikke fordi jeg er noen spesielt nettavhengig person, men fordi jeg tross alt har irritert meg over at jeg likevel bruker en del formålsløs og uproduktiv tid på nettet, tid som kunne vært bedre anvendt. Dessuten er jeg blitt veldig skeptisk til Facebook etter hvert, ikke fordi jeg har tilbrakt spesielt mye tid der heller, men fordi de såkalte nye medier kanskje er en arena for liksom-kontakt i stedet for ekte kontakt mellom mennesker. Jeg er litt delt på akkurat dette, men jeg heller vel mer og mer til det synet at disse mediene narrer oss til å tro at vi har en kontakt vi ikke har. Ingenting kan erstatte direkte menneskelig kontakt.
(Og som et apropos kom jeg over DETTE på Aftenpostens nettavis i dag.)

Men formodentlig kan ingenting heller helt erstatte faste i sin bokstavelige og konkrete form.

søndag 6. mars 2011

Før vi går inn i fasten ...










View Catholic life from a unique perspective: through a shot glass. Starting with the wines, beers, and liquors made around the world by monks, the authors explore everything from Irish history to the secrets of the Knights Templar, with drinking games, food, and cocktail recipes, and rollicking drinking songs. This A-Z dictionary of alcohol serves at once as a bartender's guide, a party planner, and a screwball catechism.

Slik omtales denne boken på Amazon.co.uk.
Dette får meg til å tenke på et ord i Talmud:


Når et mennneske møter sin skaper, må det også gjøre regning for de livets gleder som det unnlot å nyte.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...