Conversation piece

Conversation piece er et engelsk begrep fra 1700-tallet som opprinnelig betegnet en viss type sjangermaleri der motivet var personer i samtale, ofte rundt en gjenstand som hadde med vitenskap eller lærdom å gjøre, men det kunne også være et godt måltid, en jaktscene, etc. Med andre ord et motiv som kunne sette i gang en samtale også blant dem som betraktet maleriet.
Senere er conversation piece kommet til å betegne en gjenstand man har i hjemmet, som man kan bruke til å få i gang en samtale når man har gjester på besøk, eller for den saks skyld bare et hvilket som helst samtaleemne.
Selv bruker jeg ofte min katolske tro som conversation piece. Om dette hadde jeg nylig et innlegg i den andre bloggen min (aroundbooks). Her er et litt redigert utdrag:

«Som katolikk har jeg også erfart at det å nevne, om så bare lett henslengt i en bisetning, at man er katolikk, fungerer som et utmerket "conversation piece". Det ville neppe vakt den samme interesse om jeg hadde sagt at jeg var frelsessoldat (hvis jeg var det). Hva kommer dette av? Jeg tror svaret dels er at katolsk kristendom er en vesentlig del av vår historie og vår identitet, selv om vi befinner oss i Europas ytterkant både geografisk og kulturelt, og at referansene innen kunst, film, bøker og medier etc er så mange (tenk bare på hvordan paven er et av svært få mennesker som kan henvende seg til hele verden). Dessuten tror jeg det har noe å gjøre med at den katolske kirke representerer en fast norm i en normoppløst og relativistisk tid. Å bli katolikk er ikke gjort med et byråkratisk pennestrøk på et statlig prestekontor, det er en langvarig prosess som innebærer både en avklart tro og et forpliktende valg, og det tror jeg både provoserer og fascinerer i vår tid.»

Jeg må jo også innrømme at det å flagge min katolske identitet er min meget beskjedne form for misjonering. Jeg er stolt over å være katolikk, og jeg har ikke noe imot å gi mitt lille bidrag til å synliggjøre Kirken og troen på denne måten. Om jeg er noen god representant for Kirken og troen er en annen sak. Men i all min eventuelle (og sikkert faktiske) utilstrekkelighet, er jeg i hvert fall en helt levende, ekte katolikk. Hva mener jeg med det? Jo, mange nordmenn har visse forestillinger om katolsk kristendom og katolikker som kan være ganske merkverdige, og som ofte primært er knyttet til såkalte katolske land og kulturer. Derfor synes jeg det kan være greit å vise at det den katolske kirke faktisk er en del, og ikke en helt uvesentlig sådan, av det norske kirkelige landskapet. Og skal jeg sette en ekstra spiss på det, gjør jeg gjerne oppmerksom på at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Men det er lenge siden, og i dag lever mange nordmenn fra vugge til grav uten overhodet å kjenne en katolikk eller vite noe om den katolske kirke i det hele tatt, så jeg tenker at da kan de i hvert fall få vite om meg og erfare at det å være katolikk i Norge ikke er noe merkverdig. Og så kan jeg jo eventuelt fjerne noen myter og erstatte dem med konkret kunnskap hos dem jeg møter.

Det kan selvfølgelig være litt slitsomt å måtte forholde seg til pedofiliskandaler i USA eller hardnakkede oppfatninger om pavens «ufeilbarlighet», men hos folk som har et litt mer nyansert syn på Kirken enn dette, opplever jeg ikke sjelden at interessen alt overveiende er positiv. Jeg tror Kirken nyter en viss respekt hos mange, fordi den fremstår med den åndelige kraften den gjør. Og så er det jo alle disse kulturelle og historiske konnotasjonene, som jeg var inne på over. Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den. Eller som jeg pleier å si: «Du har aldri opplevd at det har kommet katolikker på døra di for å fortelle deg hva du skal tro.»

Det er omtrent det siste jeg kan tenke meg å gjøre; å prøve å få folk til å tro. Men jeg synes altså det kan være greit i en del sammenhenger å fortelle hva jeg selv tror, i hvert fall indirekte, ved å gjøre oppmerksom på at jeg er katolikk. Det bør være vitnesbyrd nok.